PATRIARKENS RØST

Av mine fire besteforeldre døde Peder Albert Brosstad først. Et poeng min mormor Esther født Bjærkaasholmen stadig kom tilbake til, var at dette var ganske overraskende. Hun var eldre enn ham, født i 1896. Mormor var en historisk kilde langt inn 1980-tallet heldigvis, men alltid litt forbauset. Hun overlevde sin sterke mann.  Det var tydelig noe hun ikke hadde forventet. Med hans styrke som kunne leses i hans stolthet. Morfars statueliknende uttrykk, men som Sovjetunionens fall har vist oss, kan en statue ganske lett veltes. Virkningen av patriarkens styrke strekker allikevel langt lenger enn vi kan se. Var det hans minne jeg hadde i hælene?     

Av berømmelige gjenstander med minner etter morfar har jeg allerede nevnt Gyngestolen. Men jeg har også nevnt Eiffeltårnet i Paris. Det faktum at han hele tiden hadde dette tårnet i sin nærhet. Jeg har tenkt at det ikke kan tolkes som annet enn at tårnet ga ham en naturlig nærhet til arbeidslivet hans, mekanikeren. Stålet. Konstruksjonen. Selv fant jeg ut at tårnets tilblivelse kan fortelle en historie om hvordan et forsøk, en midlertidighet, kan gå over til å bli en fast størrelse, et monument. Uansett et uttrykk for patriarkalsk makt, men samtidig med denne åpenheten, et signal om håp?

Jeg har funnet et bilde av oss to på Fjeld. Jeg litt i forgrunnen, en gang i tenårene, tidlig, avslappet positur (hendene i lommen), vi har helt lignende jakker, men bærer dem forskjellig. Begge har et smil om leppene. Man kan så tydelig lese denne anerkjennelsen han hele tiden viste meg.

Mye av sorgen, den umuligheten jeg kjente ved å fortsette et liv i Norge, stammet fra patriarkens røst som jeg kjente inni meg. Den fremste representanten for denne røsten var utvilsomt morfar. Men morfar bar samtidig på så mye annet. Min mor kunne gi meg et mer nyansert bilde av ham. Det mest åpenbare bildet, strengheten hans, hadde han mest sannsynlig etter sin mor. Ellen Røed som nær på ble 100 år, var nettopp denne jordfaste, morske klippen. Hun hadde i sin tid kvestet Martin kurvmaker, sånn at det lød ikke et pipp russisk der i gården, et språk Martin behersket til det fullkomne. Mor kunne fortelle at Martin til slutt bare slokna. Eneste sprellet han gjorde på sine eldre dager var noen reiser til Helgøya der det var russiske flyktninger, og som Martin hadde kontakt med.

Så var kanskje bare morfars morskhet en overflate? Ta historien om hans stive bein. Hans glassøye. Begge deler arbeidsuhell, som han liksom viftet til side, og gikk videre. Historien om at han sluttet å røyke tobakk da barna ble syke, og at han aldri rørte tobakken siden. Min far og onkel Frank inspirerte ham til å nyte en sigar til jul, og aldri har vi vel sett en mann nyte en sigar med større lidenskap. Han fant til og med en nål slik at han kunne røyke den helt inn! Og disse røyksignalene han sendte fortalte oss at han hadde en drømmende sjel. Så var han kanskje mest lik sin vandrende far allikevel? Sånn innerst inne?

Mor fikk ikke lov til å gå på en konsert med far i deres første svermeriske periode. Da viste imidlertid fattern at han var en kommende patriark, for han tok på seg finskjorta, og ringte på døren. Ble høytidelig vist inn til morfar i stuen av en særdeles spent Esther. «Jeg tar ansvaret» uttrykte min far på en måte morfar så definitivt kunne forstå, og siden var far morfars favorittsvigersønn. Makt. Motmakt.

Strengheten gjaldt like mye ham selv, som de andre. Men den kunne nå de store høyder som da han nektet å ta imot penger innsamlet av naboene i forbindelse med at legene trodde han hadde tuberkulose og sendte ham på sanatorium. For å unngå enhver smittefare var dette pålagt. Til slutt fikk han overbevist legene om at det kanskje gjaldt denne jernbolten han fikk smelt inn i skinka, og som ga ham dette stive beinet smått om senn. Siden han var selvstendig næringsdrivende fikk han ingen sykepenger under oppholdet, og raskt inntrådte en familiær krise. Men like fullt ga han Esther beskjed om å levere tilbake hvert et øre naboene på Grønlandsleiret hadde samlet sammen. For en stolthet!

Morfar var som han var. Særdeles godt husker jeg ham da vi spilte krokett i hagen på Fjeld. Han var leken da, og kunne gi oss fordeler. Men til syvende og sist vant han alltid. Det var håndverkeren i ham som vant, treffsikkerheten, hans suverene og avmålte slag. Jeg kan huske da han lærte meg å føre ønskekvisten på leiting etter Fjelds vannårer. Hvordan han avslørte dronenes håpløse liv i maurtua, «spradebassene», som kom i en sverm og satte seg i håret hans, disse lokkene hans som ble tynnere med årene, men som mor hadde sett som ormer en gang hun var syk. Hun var ofte syk da hun var liten, min mor. Selvsagt elsket han henne med sin strenghet, sin beskyttertrang. Patriarkens røst er også fylt av kjærlighet.

I alt skulle imidlertid Patriarkens røst gå inn i et tiår der den ikke bare skulle representere et slags døende uttrykk som i avmakt, men representere et synspunkt og en væremåte som det ikke ble levnet stor ære. Patriarkalsk væremåte kunne snart sees som kriminelt, ikke minst et uønsket innslag, der familier gikk inn i skilsmisseøkingen på 80-tall. Desperasjon og vold er aldri pent. Det tilhørte forresten aldri patriarken morfars repertoar, han var alt for suveren til å kjenne slike krefter i seg.