LANDSTRYKER

Du ser alltid dårligst det du har rett foran nesen, sier et gammelt ordtak. Men om det er i litteraturen, eller i livet, går ofte hovedpersonen videre, like forblindet, i en betrakters perspektiv, som er så mye enklere. Den som står utenfor og ser på, er jo egentlig en forferdelig ignorant, en brysom påminner i hvert fall. Som hovedperson ville jeg absolutt ikke høre på gamle ordtak. Men jeg ville gjerne åpne opp øynene! kanskje litt febrilsk, fordi jeg hadde følelsen av at jeg hadde noen i hælene? Noe inni meg skulle forandres totalt, og jeg er i denne forandringen enda. Jeg skulle bli en landstryker.

En dag jeg skulle til Frøystad skole, ja på Hadeland har de nettopp lagt biblioteket til en skole. Dette er en uvane politikere ofte tyr til for å spare penger. I stedet for et bibliotek i sentrum av bygda sammen med annen voksen virksomhet. Nå kan det jo sies at man kan få vite ett og annet så lenge man skal gå forbi en flokk oppvakte unger som kanskje står i et skoleværelses vindu. Som jeg fikk vite, at jeg var en landstryker. «Landstryker!»  Straks visste jeg forresten hva det handler om. Da jeg la ut på reisen til India i 1981 var det slettes ingen vei tilbake. .
Det som strekker seg langt ut, langt vekk, har alltid vært en forlokkende norsk tanke. En fjell tanke, der fjellet har betydningen av et stengsel, der lengselen etter jord og det trygge livet selv stengte folk inne i dalene. Blant disse rotfeste dalmenneskene kunne det selvsagt restere en lengsel, i bygda vanket det figurer som i en Mikkjel Fønhus roman, helst den om jegeren, den litt villfarne som drakk dyreblod og så syner. Peer Gynt-versjonen. Fantasten. Han som så utover. Over fjellet. Kanskje hadde jeg allerede denne figuren i blodet, i slekta, kanskje var det helt naturlig at jeg ble tiltrukket Bevegelsens historie?

Det fantes profesjonelle vandrere over fjellet. Hestekarer, skreppeselgere, kramkarer, skrotnisser, eventyrere – eller som Knut Hamsun lanserte – landstrykere. Ligger det noe som helst fornedrende i dette uttrykket? En som stryker landet. Kan det være noe annet enn et poetisk uttrykk? Allikevel med dette anstrøket av en skygge som leder til uttrykket – loffer. Der har du dalfolkets talemåte. Men landstryker – det lyder som av adel. Landeveiens adel. Men aller helst fjellets erobrer – selve adelstegnet, som ble gitt under nasjonalromantikkens dager på slutten av 1800-tallet.

Da jeg hørte «Landstryker» ropt til meg ble jeg først tankefull, men faktisk også begeistret. Triologien om August begynner med nettopp «Landstrykere». Etter en vellykket psykoanalyse (vellykket sett i et litterært perspektiv selvsagt) ga Hamsun oss den største fantasten av dem alle August, sjømannen, skreppeselgeren, mannen med gulltennene - han som døde i et hav av sau … En så totalt annen type menneske enn den fastboende, og kraftfulle Mannen jeg kjente gjennom morfar. Men morfar var nettopp sønn av en vandrer, kurvmakeren Martin som hadde jobbet for tsaren på palasset Tsarskoye Selo.

Vi hadde sagt farvel til morfar som var den første som døde av bestefarsgenerasjonen. Snart skulle hans Fjeld, etter at mormor døde, gå ut av slekten. Det var som om noe skalv i fundamentet, der morfars daltanke, den jordbundnes perspektiv skulle forsvinne. Som førte til at han ble spøkelse? Du kan kanskje le av det, men når du brått blir en landstryker, og morfaren din er en stor patriark, så ler du ikke.

Nå vet man jo at en krise, skal kalles en utfordring, men jeg var ikke stor i hatten der jeg dro av sted. Alle mine reiser tidligere, og de hadde vært mangfoldige, Italia, Sovjet, Moskva, Kiev, Sochi ved Svartehavet, Zambia i Afrika, skulle jeg enda en gang langt over de norske fjellene – til et slags Soria Moria – så langt landstrykeren kan rekke i hvert fall der han har The World. Der Welt. El Mundo foran føttene. I dag står vi over for den utfordringen at hele verden har kommet til oss.

Jeg reiste til India i 1981 («You know it’s a brand new game / and I wan’t to play” Canned Heat), og reisen til østen var inspirert av alt fra onkel Nuffe som stilte i laken i et selskap for å kjenne etter hva bekledningen hadde å si, til østen som lokket med sitaren jeg alltid har likt klangen av, klærne, fargene. Men aller mest kjente jeg at jeg skulle overgi meg, jeg skulle egentlig landstryke India, fordi jeg hele tiden hadde fornemmelsen av å ha noe i hælene.