THE DOOR

Sperret inne. Frivillig. Det hadde begynt med tankeoppheng. Høyt forbruk av alkohol. Problemer med å stille til arbeid. Endelig gikk det mot jul, men endelig? Jula ville bare stemple situasjonen min, fortelle meg: Sånn er det! Jeg planla derfor offensivt (sammen med den kurvsatte kompis Stein) å reise til London i den tilstundende julefest, men bussen kom aldri. Vi sto der i Oslo by mens snøen falt. Vi var flere som sto der med uforrettet sak, og som aldri kom til Gøteborg denne kvelden, men jeg kjente at der falt dråpen. Kort tid seinere ble jeg innbrakt til Legevakten. Anbefalt innleggelse. Lovisenberg.

Jeg hadde kommet inn i det farlige gjentagende tankesnurret, jeg kom meg ikke ut av tankene. De gikk helt på egne vegne, og jeg var en katastrofe. Innleggende lege doktor Fekjær som nettopp hadde gitt ut en fagbok om rus, nevnte i forbifarten Er ikke du forfatter? «Det var litt av en feiring», kommenterte jeg tørt. Jeg kan le av den kommentaren i ettertid. Selv lo jeg ikke. Faktum var at jeg var innlagt på en psykiatrisk avdeling. Jeg var selvdestruktiv, og klarte ikke lenger å ta hånd om meg selv. Alt stemte. Men jeg hadde hele tiden denne selvoppholdelsesdriften. Sans for humor.

Så begynte tankene å snurre veldig fort. Jeg fikk Truxal, men bar på en stor indre uro. Jeg begynte å reagere på sykehusrutinene, gruppeterapien, jeg hadde selvsagt sett Milos Foremans «Gjøkredet». Hva var det med meg som ikke klarte å gjøre en eneste fornuftig ting? Tidspunktet, min suksess som forfatter, ingenting av dette jeg hadde kjempet for og vært svært opptatt av, betød noe som helst når jeg måtte være uten familie. Jeg ble stilt ovenfor krysspunktet «følelse og fornuft» der svarene til hvert av kravene, aldri kunne sammenfattes. Jeg sto med et bein på land, mens det andre var om bord på ei skute uten fortøyning.

Astrids frigjøring var i prosess skjønte jeg, men det var ikke en prosess jeg tålte å være i nærheten av! Til slutt satt jeg og nistirret på døren. Konfucius. Det er en dør der. Hvorfor ikke benytte seg av den? Kort og godt: Jeg hadde sagt fra meg rettigheter til hus og hytte (bortsett fra å bruke hytta på lille Stensrud off season), mot og fritt disponere forfatterpengene. Der lå min mulighet. Hva nølte jeg med? Jeg brukte åpenlyst Jim Morrison som forfatter, brakte ham rett inn i det virkelige livet. Kraften fra han som lå begravd på Pair la Chaise i Paris. «Get your mojo workin’!» Mens jeg tenkte: "I woke up this morning, and I got myself a beer."

Dermed rømte jeg fra sykehuset, handlet resolutt. La planene. Jeg reiste vel det eneste jeg hadde,  min selvrespekt, som fortalte meg ganske direkte at – reis til India. Den kom litt overraskende, men landet med kjærligheten og den antivoldelige Gandhi’ske frihetsbevegelse ga meg lyst til å tenke alt annet enn krig! Det var dessuten ingen mening å skulle kjempe for min patriarkalske stolthet. Den hadde falt atskillige hakk allerede. Det jeg hadde erfart fortalte at: Livet går deg i mot, du har handlet som om du bar øreklokker, briller, katastrofalt glatte sko, en som ikke hører, ser eller klarer å følge en eneste tanke. Om det ikke nettopp kan være én eneste tanke som vokser, som du kan kjenne er den eneste løsningen her. Døra, eller reisen til India, skulle det være et selvmorfosforsøk? Skjæbnen gjort rede for. En reise til India med innebært risiko. Utsette seg for fare. Gå for det! tenkte jeg.

Alternativet - fortsatt innleggelse, med medisin som fikk meg til å holde ut smertene, et liv der jeg sakte kunne nærmet meg yrkesliv og livets alminnelige forpliktelser, som innebefattet det viktige ansvaret jeg hadde for mine barn, var rett og slett ingen aktuell mulighet. Det hadde innebåret en status der jeg sa: Du er syk. Men jeg ville ikke være syk! Her gjaldt det å reise et monument, lignende Eiffeltårnet, som i all sin galskap og grandesse var et provisorium. Et forsøk, som det var meningen de skulle rive ned. Men som står der fortsatt, og som morfar hadde stående på radioen ved siden av gyngestolen.  

Når du går igjennom døra, er det ikke sikkert at du kommer tilbake til den samme døra, men finner en annen. Jeg håpet det skulle være sånn. Det er kanskje en enkel beskrivelse av frihet. Uansett hva Jens Bjørneboe sa om frihet, som at Dess mer frihet, desto mer angst ...  Så kom igjen, tenkte jeg. Angst er vel bedre enn handlingslammelse?