Den gyldne middelvei går nede i
dalen, dypt der nede og fra her jeg står ser jeg at trafikken går som normalt.
Tett inntil veien bor mennesker i hus, mennesker som stanset kanskje den gang
da veien i dalen gikk roligere. Nå har de den tett innpå livet, alle de som suser
forbi i den ene eller den andre retning, mot syd, nord, vest, øst. Som en elv
fra eller til havet, hurtigere, som en vårflom, ustyrlig, piskende, en strøm
omregnet i hestekrefter. Hesten imidlertid står her sammen med meg. Vi napper
til et gresstrå, kaster et blikk av og til ned til dalen som ingen ser lenger.
Alle vet bare at det går en vei dypt nedi dalen, den gyldne middelvei.
Vi vet at den gyldne middelvei ikke ønsker overdrivelser, og jeg kan merke det, for av og til får jeg selskap, et støyende, kranglete og selvhevdende selskap som trekker ned til dalen igjen hver mandag. En gang var den gyldne middelvei en hedersmanns stolthet, en vei min bestefar gjerne ville gå. Langt fremme på veien så han Målet, et Soria Moria som kunne overvinne den Babelske forvirring med språket Esperanto. Han ville ikke at veien nødvendigvis skulle gå så dypt nedi dalen og kjørte heller med sin T- ford til ensomme åssider, til et skogbryn med gresslette. Som han hatet alt som minnet ham om Hitlers bredt anlagte veier til gasskammeret, eller fnøs over fenomenet "alle veier fører til Rom". Den gyldne middelvei var heller bestefars estetiske program, et program jeg så tydelig ser er dekket med asfalt.
Den gyldne middelvei går nedi dalen og den har tenkt å slure å gå der lenge, kan jeg forstå. Ikke kan jeg unngå den selv heller. Jeg har hatt min omgang med den, mine skolelærere pekte på den og spurte om jeg ville ha en fremtidig jobb. Mine foreldre sukket hvis jeg viste tegn til å gå mine egne veier, og jeg har vært rask på veien. Jeg har sett like lite som alle andre, og det jeg så, så jeg fordi jeg så i den alminnelige retning. Men like fullt kjenner jeg det som om jeg var ment for mitt utsiktspunkt hele tiden, veien til mitt sidespor.
"Utsiden" ler du hånlig. Du står på en sidevei og vil inn. Du er misunnelig. Alle dine ord er formet av ditt nederlag. Du ble ikke hørt. Du ble forsmådd. - Bare fortsett, sier jeg. Hån meg. Du sier at det ikke kunne falle deg inn å bruke mye tid på en sånn som meg. Deg om det. Men jeg bryr meg om deg skjønner du, og livet på den gyldne middelvei.
Slik nås jeg av dalens stemmer, den gyldne middelveis innsmigrende som medrivende patos. Jeg burde gått der, og jeg går der. Av og til sitter jeg på i en bil. Ja, for alle skal vi, og vil vi bli sett. Derfor er den gyldne middelvei så mektig. Derfor står jeg også her oppe og ser ned til den, for å kjenne etter om alt er som normalt.
