Jo, alle ser på deg. De snur seg mot døren som nettopp, og ganske
merkbart, har gått opp. På forhånd har alle gjestene som har kommet, hvilke
årsaker de enn måtte ha, kjent en stund på at det var litt glissent, at det
ikke riktig motsvarte den intime stemningen man hadde forestilt seg fra TV. De
fleste samlet seg rundt bardisken, og snakket nødtvungent med verten, ja,
verten kjente de stort sett fra før, og en av gjestene som har kommet, hvilke
årsaker han enn måtte ha, vil gjerne ha en hyggestund, og han drar en historie
med høy stemme, ja, i tilfelle de andre gjestene, med hvilke årsaker de enn
måte ha, hørte denne historien enten de ville eller ikke. Kom den nyankomne inn
døren på nettopp et sånt tidspunkt, kunne
det være at en gjest sukket lettet ut, for denne halvkveda historien hadde
han vitterlig hørt før, men sant å si ville alle kaste et nokså vurderende
blikk på den nyankomne. Var han attpåtil ikke til å få fatt i sånn
bekjentskapsmessig, ville blikkene liksom hvile en stund. La oss si det var ditt eget selv som sto der i døren, ville det liksom gå en rykning gjennom
deg der du kanskje stiller deg dette spørsmålet en gang til, en siste gang, sånn
til dypet av deg selv: Hva har jeg her å gjøre? En rykning de andre slettes
ikke ser, ei heller lenger vil vite av, for de har kommet hinsides spørsmålet,
årsaken til at de er der, de har begynt med sin metodiske drikking av øl, «the
pint».
Hadde vi bare sett utenfor pubene i England, hadde vi tatt del i den
engelske drikkekulturen slik den utfolder seg, hadde vi selvsagt fått en
anelse. Har du gått i London city en sein kveld? Feilen med en pub er selvsagt
at det drikkes alt for mye. En pub er pr definisjon innrettet som et
drikkested. De gamle landsens puber i England der du kunne nyte et måltid ved
peisen, der puben var som nyhetssentraler, landsbyens langbord, det sted alle
måtte innom, var selvsagt noe helt annet. Det kunne like gjerne båret
betegnelsen «vertshus», som det også gjorde. Den europeiske vertshustradisjonen
har nettopp denne mangesidige og behovsmettende funksjon, noen vil sove, andre
vil spise, noen trenger en kopp kaffe, andre vil ha en prat, lese en avis, og
til og med, hvis de ropende behov som kommer fra mennesker i alle typer aldre,
med all mulig forskjellig slags bakgrunn, skal kunne tilfredsstilles, var
vertshuset fleksibelt nok til å imøtekomme alle forespørsler. Noe en pub ikke
er. En pub er bare fryktelig ensidig. Årsaken, hvor enn dypt den er fundert hos
gjesten, er at han skal drekke. Drekke. Og drekke litt til. Inntil pubens
fludium har fått pubgjesten til sitt første toalettbesøk. Der odøren straks
forteller hva som er hovedsaken.
Vi har forsøkt med puber på Hadeland, men sant og si holder det ikke.
Vi har diskutert hvorfor det ikke fungerer. Det som først og fremst ikke
fungerer er jo at det kommer alt for få mennesker til puben. Det er med andre
ord alt for få folk som får den briljante, og årsakfunderte idé at de skal
drekke. Det er ikke alle som synes det å drekke er så nødvendig. De kunne
kanskje heller tenkt seg en is og en kaffe. Et kakestykke? Derfor er det også
min kongstanke at det som trengs er de gode gamle «Kaffistuguer». Der det
gjerne kan serveres øl, bevare meg vel. Men der det også straks ville
bemerkes, for var det ikke litt tidlig med en halvliter før klokka 12? Man skal
ikke være redd for moral, selv om det kanskje var alt for mye av den på et gitt
tidspunkt i vår forhistorie. En annen kongstanke er at man bør få jukeboxen
tilbake. Gjerne den, samt at alle puber burde ha et husband.
Puben på Roa er historie. Jeg var litt engasjert i et forsøk på å få
den i live igjen, der man funderte litt over det selv også, hva som gjorde at
man ikke tok sykkelen fatt, og lirket seg ned til puben. Engasjementet førte
til at jeg tok med meg gitaren til og med, og selvsagt var dette
gjenopplivningsforsøket hyggelig. Det ble grillet. Man hadde lagd en
rebusløype, der fløy barna rundt de voksne med store, glade øyne, det var jo
slettes ikke så galt på denne puben. Ellers kan man til stadighet lese om
slåsskamper i forbindelse med publivet. Det er en eller annen som har titta
litt for dypt i glasset til stadighet, han har kommet på en gammel fornærmelse
som plutselig blir svært så livaktig, og der sitter vedkommende som var den
fornærmende part til overmål og har det hyggelig! Men er det et allbruksted,
som man kan kalle det, der kvinner og barn er til stede, vil ikke denne fornærmelsen
stikke så dypt, tror jeg. Spilles det plutselig opp en smektende melodi, kan
fornærmelsen enda lettere forbigås, innbiller jeg meg, i denne parentesen, som omhandler
våre «kontinentale» lyster, og sorger. Fotballpuben får ha meg unnskyldt. Den
er avhengig av at det er fotball på TV hver dag, og er dessuten i ferd med å
ødelegge fotballens indre vesen totalt, så den er uinteressant som konsept, og
på vei til å dø ut.