Totalt antall sidevisninger

mandag 30. juli 2012

PUBLIV I NORGE

På 70-tallet gikk det en farsott i landet som kaltes «den kontinentale». Det skulle drikkes «kontinentalt», og man skulle ha drikkesteder dertil. For å få inspirasjon var det nærliggende at alle fotballfantaster så i retning England. Publivet i Norge ble innledet, med en drikkekultur som vi overflatisk sett syntes så spennende ut. Når detektimen med pubscener der hovedpersonene pent ba om en «pint» av ett eller annet slag, der pubverten og den kvinnelige betjening representerte en intim og hyggelig atmosfære, var det så vi lengtet etter et publiv. Men hvorfor, har jeg spurt, er publivet i Norge en nokså anstrengt affære?  Hva skjer når du åpner døren til en nystartet pub, hvor det skal være i vårt langstrakte land?


Jo, alle ser på deg. De snur seg mot døren som nettopp, og ganske merkbart, har gått opp. På forhånd har alle gjestene som har kommet, hvilke årsaker de enn måtte ha, kjent en stund på at det var litt glissent, at det ikke riktig motsvarte den intime stemningen man hadde forestilt seg fra TV. De fleste samlet seg rundt bardisken, og snakket nødtvungent med verten, ja, verten kjente de stort sett fra før, og en av gjestene som har kommet, hvilke årsaker han enn måtte ha, vil gjerne ha en hyggestund, og han drar en historie med høy stemme, ja, i tilfelle de andre gjestene, med hvilke årsaker de enn måte ha, hørte denne historien enten de ville eller ikke. Kom den nyankomne inn døren på nettopp et sånt tidspunkt, kunne det være at en gjest sukket lettet ut, for denne halvkveda historien hadde han vitterlig hørt før, men sant å si ville alle kaste et nokså vurderende blikk på den nyankomne. Var han attpåtil ikke til å få fatt i sånn bekjentskapsmessig, ville blikkene liksom hvile en stund. La oss si det var ditt eget selv som sto der i døren, ville det liksom gå en rykning gjennom deg der du kanskje stiller deg dette spørsmålet en gang til, en siste gang, sånn til dypet av deg selv: Hva har jeg her å gjøre? En rykning de andre slettes ikke ser, ei heller lenger vil vite av, for de har kommet hinsides spørsmålet, årsaken til at de er der, de har begynt med sin metodiske drikking av øl, «the pint».

Hadde vi bare sett utenfor pubene i England, hadde vi tatt del i den engelske drikkekulturen slik den utfolder seg, hadde vi selvsagt fått en anelse. Har du gått i London city en sein kveld? Feilen med en pub er selvsagt at det drikkes alt for mye. En pub er pr definisjon innrettet som et drikkested. De gamle landsens puber i England der du kunne nyte et måltid ved peisen, der puben var som nyhetssentraler, landsbyens langbord, det sted alle måtte innom, var selvsagt noe helt annet. Det kunne like gjerne båret betegnelsen «vertshus», som det også gjorde. Den europeiske vertshustradisjonen har nettopp denne mangesidige og behovsmettende funksjon, noen vil sove, andre vil spise, noen trenger en kopp kaffe, andre vil ha en prat, lese en avis, og til og med, hvis de ropende behov som kommer fra mennesker i alle typer aldre, med all mulig forskjellig slags bakgrunn, skal kunne tilfredsstilles, var vertshuset fleksibelt nok til å imøtekomme alle forespørsler. Noe en pub ikke er. En pub er bare fryktelig ensidig. Årsaken, hvor enn dypt den er fundert hos gjesten, er at han skal drekke. Drekke. Og drekke litt til. Inntil pubens fludium har fått pubgjesten til sitt første toalettbesøk. Der odøren straks forteller hva som er hovedsaken.

Vi har forsøkt med puber på Hadeland, men sant og si holder det ikke. Vi har diskutert hvorfor det ikke fungerer. Det som først og fremst ikke fungerer er jo at det kommer alt for få mennesker til puben. Det er med andre ord alt for få folk som får den briljante, og årsakfunderte idé at de skal drekke. Det er ikke alle som synes det å drekke er så nødvendig. De kunne kanskje heller tenkt seg en is og en kaffe. Et kakestykke? Derfor er det også min kongstanke at det som trengs er de gode gamle «Kaffistuguer». Der det gjerne kan serveres øl, bevare meg vel. Men der det også straks ville bemerkes, for var det ikke litt tidlig med en halvliter før klokka 12? Man skal ikke være redd for moral, selv om det kanskje var alt for mye av den på et gitt tidspunkt i vår forhistorie. En annen kongstanke er at man bør få jukeboxen tilbake. Gjerne den, samt at alle puber burde ha et husband.

Puben på Roa er historie. Jeg var litt engasjert i et forsøk på å få den i live igjen, der man funderte litt over det selv også, hva som gjorde at man ikke tok sykkelen fatt, og lirket seg ned til puben. Engasjementet førte til at jeg tok med meg gitaren til og med, og selvsagt var dette gjenopplivningsforsøket hyggelig. Det ble grillet. Man hadde lagd en rebusløype, der fløy barna rundt de voksne med store, glade øyne, det var jo slettes ikke så galt på denne puben. Ellers kan man til stadighet lese om slåsskamper i forbindelse med publivet. Det er en eller annen som har titta litt for dypt i glasset til stadighet, han har kommet på en gammel fornærmelse som plutselig blir svært så livaktig, og der sitter vedkommende som var den fornærmende part til overmål og har det hyggelig! Men er det et allbruksted, som man kan kalle det, der kvinner og barn er til stede, vil ikke denne fornærmelsen stikke så dypt, tror jeg. Spilles det plutselig opp en smektende melodi, kan fornærmelsen enda lettere forbigås, innbiller jeg meg, i denne parentesen, som omhandler våre «kontinentale» lyster, og sorger. Fotballpuben får ha meg unnskyldt. Den er avhengig av at det er fotball på TV hver dag, og er dessuten i ferd med å ødelegge fotballens indre vesen totalt, så den er uinteressant som konsept, og på vei til å dø ut.

søndag 29. juli 2012

ALLTID BEREDT

Pompøst uttrykt: Ingenting i denne verden står sikkert. Alt er i prosess. «The future is uncertain, and the end is allways near.» Så trengs en kriseberedskap, et ståsted der man alltid er beredt, speiderbevegelsens credo. Jeg hadde verken vært speider eller militær, men overføringsverdien var absolutt til stede. Som Morgan Kane hadde vært min rettesnor i studentperioden, måtte jeg hente fram hans snedighet. Alltid sitte med ryggen fri for bakholdsangrep. Men også bevare roen, alltid med utsikten for at løsningen finnes, at døren kan åpne seg. At denne beredskapen kunne gjøre meg mentalt sliten, hadde jeg ingen sans for, men det hendte jeg kunne sove et døgn i strekk. Våkne opp, heldigvis, fordi jeg har kommet i land. Det var jo det man følte på et vis, man var kommet i land.



I 1981 var vi klare til å motstå den greske dansen, alle disse Zorbas faktene som på en måte har stivnet i Hellas, og gjort hele landet til et slags museum for turistene. Så mykt har de også anlagt det hele: De har fulgt de økonomiske lover, og de har fulgt Nikos Kazantzakis slavisk da han skrev om «Grekenlands udødelige, nakne kyst».  Der hadde de hele konseptet: «…den kan prise seg lykkelig, som har fått reise over Egeerhavet før han dør … Intet annet sted kan en så lett og stille bli ført fra virkelighetens verden over i drømmens …» Basta. Ingen dårlige følelser?  Men følger man Kazantzakis på ordentlig skriver han så poetisk nettopp fordi «den hårde virkelighet … er miraklenes mor.» Ingen tåler at det går nedover ...


Ankomsten vår til Naxos tidlig i juni var av det kjølige og definitivt «hårde» slaget. Roy og jeg hadde truffet en særdeles morsom engelskmann Nick, som hadde seilt fra Essex og Osea island der vikingene «had eaten the dust» ved Maldon i år 991. Som representanter for «the rape and pillage boys», syntes vi det var på tide at en representant for seierherrene i år 991 ga oss æren tilbake. Vi slo oss til i en bondsk låve langt utenfor Naxos town ved Agios Prokopios, der vi etter hvert også fikk selskap av tyskerne Ralf og Miki.


Et forent Europa sovende i krybber, og hver aften i forbrødring på «Hide Away» eller «Nectar», våres favoritt taverna/pub/bar. Av og til i arbeid for Sofias taverna på jordene for å høste grøde, eller i Naxos town for å male hoteller, i hvert fall Roy og jeg som var uten penger. Gutta var selvsagt opptatt av alle de lettkledte jentene som vrimlet rundt oss med alle slags små eller store drinker, mens vi var ouzoen trofast. Ronny het jeg, og påsto at jeg var ferdig med kvinnekjønnet. Helt til Kirsten fra Ribe sto ved siden av meg ved bardisken, og lurte på om jeg var dansk.


Med alt som hendte siden; livet jeg i en kort periode levde som en slags kvinneerobrer, ja der jeg fikk øynene opp for hvor stor suksess man kan gjøre det på sjekkefronten med imaget som en «umulius», var møtet med Kirsten et slags forvarsel. Det fantes en vei inn til hjertet mitt – igjen. Kirsten var ett unntak. Vår sverming hadde en romantisk grunntone av det farlige slaget. Og det var kriseberedskapet, eller min patriarkalske ridderlighet? som førte oss enda tettere sammen.


En kveld på «Nectar» tørnet det for en engelskmann. Nick hadde drukket atskillig med ham i all høflighet med deres «cheers», der de fyrte opp sigaretter for hverandre, helt til de ble fulle. For Nicks del endte dette aldri mer skummelt enn at han havnet i en av Prokopios innsjøer. Hans drikkekamerat imidlertid … En heller spedlemmet kar med briller. Han hadde spandert villig vekk i flere kvelder og vært lutter velvilje. Men plutselig fikk han ett eller annet på bakfoten og viste plutselig en helt annen side. Møtet med alkoholens forvandling av personlighet var man ikke totalt ukjent med, men karakteren av engelskmannens voldsomhet skremte i hvert fall grekerne, som mannsterk lempet ham ut. Dimitri i baren var ganske klart livredd og stengte baren. Han ga meg, Kirsten, Kirstens venninne Dorthe, hennes beiler (enda en engelskmann) anledning til å kjøpe en mugge ouzo med isbiter, så vi kom ganske seint ut. Jeg aller sist.


Jeg merket angrepet. Engelskmannen tok ansats. Med en vinflaske i hånden slo han meg, men jeg hadde fått vridd meg tilstrekkelig før slaget rammet meg. Smerten til tross vendte jeg meg rundt og møtte ham ansikt til ansikt. Helt rolig begynte jeg å snakke. Og jeg snakket. Han hørte på. Først grep han en stol som han kastet mot meg, men bommet. Instinktivt forsto jeg at jeg hadde vunnet til tross for stolen. Til slutt snudde han på hælen og løp videre.


Seinere i livet har jeg stått ovenfor lignende galskap. Jeg har kjent hvordan adrenalinet pumper, hvordan Aha! følelsen kommer, denne lynklare handlingsdyktige tilstanden man benytter seg av. Alt som skulle komme til nytte da jeg ble ansatt som verneassistent innen Rusmiddelomsorgen. Men også lettelsen etterpå som forteller hvor anspent jeg var, hvordan det er å stå foran en knivsegg. Det er mange mennesker som slettes ikke tåler å høre fyllerøster. Men fyllerøster tilhører livet, alt fra den mest sjarmerende, til den som straks pumper adrenalinet i gang i deg igjen.



torsdag 26. juli 2012

MIN INDISKE TRÅD

Indiareisen ble brått erstattet med et voksende sinne, men i ettertid fikk reisen stor betydning på sitt fredelige vis. Den har blitt utvidet med litteratur som Herman Hesses «Siddharta», Axel Jensens «Ikaros» og «Mor India», med all musikken til John McLaughlin og hans indiske åpenbaring av en gruppe «Shakti». Filmen «A passage to India» etter E. M. Forsters roman. Reiseskildringene til Paul Brunton, Prafulla Mohantis «Min indiske landsby», romanen «Shantaram» av Gregory David Roberts, diktene til Rabindranath Tagore. Den indiske stemningen som jeg kan gjenkalle gjennom dufter, og på ekstra varme dager. Gjennom de utfordringer jeg sto ovenfor så lenge reisen varte, og som hadde meg i et grep.


Midt i alt det støyende kaos du kan tenke deg, finnes det en ro, en inderlighet jeg aldri har opplevd annet sted i verden. Så var Indias første mottatte budskap så enkelt som dette; at du syntes, at din egen person hadde en betydning. Om ikke forretninger styrte pågåenheten, var det inderens nysgjerrighet, denne barnlige trangen til å få vite. Hva som helst egentlig, for hver eneste viten hadde betydning tydeligvis.


Høykastene var mer styrte av forretningssansen, det var hos lavkastene man kjente denne indiske spesialiteten, nysgjerrigheten, sterkest. De anså hver eneste samtale på engelsk som en lærdomsprosess, og ba meg ofte hjem, selv om hjemmet var et telt på gatefortauet. Jeg var i India samtidig som handlingen i «Balansekunst» av Rohinton Mistry utspinner seg, og dermed tvangssteriliseringsprogrammet som Indira Gandhi gjennomførte i skjul av en tilforlatelig legeundersøkelse. Indira hadde nettopp vist vilje til makt da hennes nyskapte parti India National Congress vant valget i 1980. Alle tilhengere av henne påpekte med stor glede at Norge og India hadde en ting felles – en kvinnelig statsminister.
Nå vekte ikke dette en særlig stor begeistring hos meg. Jeg fikk aldri den store følelsen av at Gro Harlem Brundtland var noen god leder for Norge, ei heller Indira Gandhi, for ikke å snakke om Margareth Thatcher som ble Englands første kvinnelige statsminister i 1979. De ble i stedet alle som én, representanter for politisk makt og vilje, mer enn noe annet. Kanskje kunne ikke tiden hatt andre eller bedre ledere, men med dette at de i tillegg var kvinner, de første vi har fått se i et statshistorisk perspektiv, så virket det som om de hadde større behov for å vise sin suverenitet, enn en mannlig politiker satt i samme posisjon.


At jeg skulle preges av kjønnskampens hardeste tiår med en skilsmisse i ryggsekken, fikk meg selvsagt mer enn litt interessert i kvinnekampens teorier. Jeg skulle snart lese Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn», Clarissa Pinkola Estes «Kvinner som løper med ulver», men ikke minst skulle jeg møte min onkel Arnulf og diskutere Hekseprosessene i Europa med ham. Jeg analyserte Henrik Ibsens «Et dukkehjem», og det var her jeg forsvarte herr Helmer som en August Strindberg. Ikke ved at jeg påklagde Noras uansvarlighet ovenfor barna, men ved at hun hadde satt ham til veggs med dette tåpelige «det vidunderlige».
Et minne fra India satt imidlertid sterkt i meg. Jeg traff stort sett ikke kvinner i India i det hele tatt. De syntes; det er ikke det, men de gikk i flokker når de var ute. De var gjemte innen husets fire vegger. Men i Karnakata i fjellandsbyen Hampi traff jeg en kvinne med et barn, som jeg møtte helt alene. Så sterkt var dette møtet, min tilstedeværelse, at jeg kom til å tenke på henne og hennes skjebne i lange tider etterpå. Hun var helt tydelig en fordømt i landsbyen, desperat, men samtidig stolt. Men aller mest fanget jeg hennes nød, et blikk hun sendte meg: ?


Historien om Afrika og kvinnene gjentok seg. Det var også som å kjenne min ungdommelige oppdagelse av kvinnenes skjebne, den som ble dem tildelt når de ble med barn, når mannen løp fra ansvaret. Det var et møte med kvinnehistoriene jeg kjente igjen hos min egen farmor. Men i India var denne kvinnenøden desto verre. Den indiske patriarkalske løsning med å brenne enkene er det rapportert ikke er forlatt selv den dag i dag, selv om India har foretatt en forvandling, henger ritualer og gammel tradisjon fast. At indiske jenter i delstaten Maharashtra endelig i dag skal få et annet navn enn «Nakushi – som betyr uønsket, forteller allikevel om en praksis som er levende. Blikket til moren med barnet fortalte meg alt om hvorfor kvinners liv må gis ny verdi, og har for alltid felt seg inn som en viktig tråd i veven min. En tråd i renningen. Ikke synlig, men som gir en undertone. En sår tone som forteller om min skyld som mann.
Man blir ikke sint på en kvinne som oppdrar ditt barn, fortalte opplevelsen. Allikevel var sinnet mitt kommet. Det kunne best uttrykkes i vesten forsto jeg. Det er nok sinne i India, misforstå meg rett, men i en verden der kvinner skal bli likeverdige mannen, slik at de kan undertrykke ham? krevdes en forvandling i mitt indre landskap. Utferdstrangen var ikke slukket hos meg. Det var lett å skjønne.

onsdag 25. juli 2012

DYSENTERI MED STIL

Man skjønner det umiddelbart. Der satt den gitt. Magan gjør et forferdelig opprør, den skal til med å bli kvitt inntrengerne, men amøbene er noen tøffinger. Selv om hele det fantastiske tarmsystemet har sine metoder, så er det heller ikke sikkert at eieren av dette systemet liker metoden. Alt går nemlig rett gjennom kroppen i en hastighet du nesten ikke ville trodd var mulig. I et stakkarslig sekund fortært, i neste nå på vei ut. Det er beklagelig at man er nødt til å forklare slike grunnleggende faktorer, men det er nødvendig. Dysenteri er like gammel som menneskeheten, å takle det med stil kan jeg si en del om.




Det faktum at jeg fikk sykdommen så tidlig, førte selvsagt til et fokus som ga reisen et slags preg. Man slapp aldri unna. Man kunne lagd svære teorier som kretset rundt et lands toalettsystem. Fortell meg om dassen din, så skal jeg si deg hvem du er. Men jeg har en mistanke om at det er faktisk bare en person som har hatt dysenteri som kunne finne på en så syk idé. Resten av verdens befolkning vil glemme det de nettopp har gjort, de vil videre, og her har vi selvsagt en historisk forklaring til at sykdommen, sammen med kolera har tatt så mange liv oppigjennom tidene.


«Vanskelige øyeblikk» er på en måte overskriften. Nå var ikke tilstanden fremmed for meg. Jeg har alltid hatt en sensibel mage. Så ikke helt overraskende kanskje, kan jeg fortelle at jeg hadde kolikk. Det vokste en skrekk i meg for å slippe avføringen løs, med den følge at magen hardnet, og vondt ble verre. Da jeg ble eldre kom den motsatte problematikk til syne, gjerne i sammenheng med sommeren der is er en fristende vare. Ikke alltid helt lurt å innta for min del. Helt brå, svært brå, situasjoner oppsto, som måtte løses, selv om det kunne virke pinlig. Men hva så? kunne man mer sporty ta det med tid, det handler kun om Rumpa bar.
Med barn er det jo så vidunderlig lett å tilgi disse små utslippene. Det blir imidlertid verre når poden går over til fast føde. Man får en anelse om noe annet … Det som er poenget her, er jo noe så enkelt som at jeg utviklet en skjebnetro i forhold til «vanskelige øyeblikk». Ordner seg, fortalte holdningen. Det var også noen akrobatiske øvelser jeg måtte utføre, som å klatre gjennom et fullstendig overfylt tog på vei til Rajasthan mens magen bare krever en ting. Du må dit selv om toalettet egentlig bare er et hull der du ser svillene passere nedunder. Om det helt i begynnelsen kunne se greit ut på et sånt sted, kunne det etter en time se ut som om noen hadde hatt en sånn møkkaspyler som bøndene (i Norge) bruker på jordene, til rådighet. Her er vi kanskje også innom hva som får inderne til å forholde seg så rolig til dysenteri, eller det som kommer ut: Det er jord. Kommende jord.


Men visst er det en plage, og sannsynligvis årsaken til at Indiareisen ble en helt rolig affære, mens hjemkomsten ble så totalt annerledes. Man måtte hele tiden være på vakt, for det kunne straks slå til, og da gjaldt det å ha øynene åpne. Hvor er nærmeste avtrede? Men jeg følte meg ganske sikker da jeg var ankommet Bombay. Filmbyen, byen med en engelsk arkitekturs noble style, dobbeltdekkere, et spennende havnestrøk. Men også muligheten for å legge om spisevanene, tenkte jeg. Jeg hadde begynt å spise bananer. Det må da være en årsak til at apekatter spiser bananer, kunne man tenke, og det var ikke så dumt tenkt. Jeg la også merke til en umiddelbar effekt, og derfor var jeg også kledt i en hvit bomullsdrakt i anledning Bombay. Man hadde hørt historier om at turister ble oppdaget utenfor hotellene, for sporenstreks havne opp i svært lukrative omstendigheter som statist i en Bollywood film.
Jeg ville ikke gå så langt, men stanset for å kjøpe enda mer bananer, og hvitt brød. Det er i samme øyeblikk som jeg snur meg fra denne handelen at en kar som står bøyd rett i nærheten av meg skrur på en gasstank, at jeg får en kraftig eim av denne gassen rett i neseborene så å si. Dermed var det som om et vaskeprogram ble satt i gang, ganske alvorlig. Der gikk den rett over til sentrifuge gitt, og jeg var så alt for langt unna trappeoppgangen til hotellet. Gaten var full av folk, og et øyeblikk tenkte jeg, nå besvimer du, men tok meg sammen og gikk på. I de fleste tilfelle hadde jeg kunnet kontrollere meg, komme fram i tide, men dette sniffet av gassen hadde satt beredskapen ut av spill, jeg kom fram til hotellets røde løper …


Det var et stjernehotell. Vakten iført en vakker uniform, og han sto selvsagt i giv akt for meg der jeg passerte. Jeg hilste også til portøren, selv om jeg hadde en noe sperret gange. Mens jeg gikk oppover trappen kunne jeg ikke annet enn å tenke hvilket tryne han var nødt til å få der han så at den hvite bomullsbuksa mi var alt annet enn hvit lenger. Da jeg endelig kom til rommet gikk jeg rett i dusjen.

tirsdag 24. juli 2012

INDISK HARDCORE

Om jeg overlevde, tenkte jeg. Jeg tok aldri unødig risiko. Men hver dag var risikofylt allikevel. Det er så mange mennesker i India, og i byene går alt hurtig. Man landet i Dehli etter en mellomstopp i Moskva med Aeroflot. Reiste videre til Agra i et kaos med tusenvis av bønder som støttet Indira Gandhi og som hadde fylt gatene i Dehli helt fullstendig. Reiste gjennom Rajasthan, ned mot kysten. Tok båt fra Bombay til Goa. Reiste opp til fjellene i Karnataka provinsen. Jeg levde, jeg trodde jeg skulle dø. Jeg ville ut av fjellandet Norge, og i et menneskeliv regnet om til timer hadde Indiareisen fått en størrelsesorden ala et kvarter, men med karakteren av å vare et århundre...




Etter en ukes akklimatisering i New Dehli kjente jeg bare hvordan døden nærmet seg. Menneskene hostet ut lungene hver morgen, det var kaldt, og jeg gikk i gatene uten å se annet enn mennesker, mennesker. Nød. Så mye smerte. Men hele tiden med en verdighet oppi det hele. Jeg vet ikke når det snudde, for det skjedde ikke som et Aha! Men helt uunngåelig kom jeg til å elske livet i India. Selv hvor nådeløst og voldelig det er, fortalte det meg om veier til å akseptere Skjæbnen og ta akt på Tilfeldighetenes spill.


Jeg elsket alle livsformene, all fantasien som utfoldet seg, fargene, duftene og den åpenbare interesse de utviste for ens egen person. Runeee! Selv den kunne jeg like, etter at sjenansen, bryddheten ble tørket bort. Håpet om å slippe unna, for du slipper ikke unna. De var overbegeistret over å få snakke med meg. Jeg gjorde bekjentskaper med alle typer indere, og hadde tilsynelatende den ro som gir respekt. Jeg har mange nok av eksempler på hvite som skreik seg til respekt, og det var et bedrøvelig syn.
Hele min livssituasjons tåpelighet og alvorlighet (om hverandre), ble satt i perspektiv hele tiden, og jeg lærte atskillig av det hele. Av og til var jeg klar for å reise hjem på øyeblikket (da var lengselen etter sønnene mine helt uutholdelig), eller så var selvmedlidenheten der og dro meg ned. Den hadde et eller annet tak på meg. Var det fordi jeg hadde levd i en slags boble? Var kjærligheten jeg hadde opplevd for selvoppfyllende og enkel? Tålte jeg ikke motgang i det hele tatt, som den gangen jeg ikke fikk 5 i tysk? Som den gangen jeg ikke klarte å rope ut at NÅ! skal du faen holde kjeft om den dama jeg har i teltet her! Som den situasjonen jeg nettopp hadde stått i …Var jeg bare softbær og sjanglesyke på denne verdens sti?


Jeg gikk milevis i et terreng alle var redd for kobraslanger. Jeg snakket med indere selv indere var redd for. Jeg kjente på den astrologiske krepsen jeg visstnok var, og som alle «kloke» indere også oppdaget at jeg var. Det kan jo være interessant å tenke over hvorfor det var så lett å avsløre. Snakket jeg med spåmenn, som det vrimler av i India, så alle at jeg hadde ulykker i vente på kjærlighetsfronten, det var ingen tvil om det. Skal jeg ha enda mer juling, tenkte jeg forferdet, men helst lykkelig. Jeg ønsket innerst inne livet, for pokker!
Da jeg skulle hjem tok jeg en rickshaw til jernbanestasjonen. Jeg hadde fått i meg en solid dose opium jeg var blitt anbefalt. Jeg var i en forferdelig forfatning. Dysenteri. Midt i sykdommen hadde alt rent tvert igjennom meg, men opiumet stanset elendigheten. Da jeg viste ham en 500 rupiseddel var han uvillig til å gi meg penger tilbake. Driveren så en mulighet til å tjene ekstra, men jeg hadde for øyeblikket en så begrenset tilgang på penger at jeg måtte ha vekslepengene tilbake; jeg måtte nemlig påregne en ekstra flyskatt som skulle betales i rupis. Men driveren var offensiv. Han hadde oppdaget en usikkerhet hos meg. Jeg var dessuten skikkelig tunglasta med kofferter, sekker og et virrvarr av ting (ting hefter seg ved meg). Han ville ha full valuta, og jeg hadde alt for mye å bære på. Blant annet en sitar …


Til slutt sto hele jernbanestasjonens potensielle publikum rundt oss, og jeg begynte å se for meg de verste scenarioer. Men i ett inspirert sekund så jeg helt tydelig at driverens skjortelomme bulte, og helt plutselig i en svært selvsikker gest (hentet fra en spontan innflytelse) pekte jeg rett mot denne lommen. Aha! sa jeg (det var her pophistorien om Aha begynte, antar jeg). Stemningen hadde gått mot meg lenge, men da jeg ropte Aha! så jo veldig mange i samme retning som meg, og de fleste skjønte poenget. Han hadde vekslepenger denne driveren! Han for med juks og fanteri, og i ett eneste øyeblikk var alle på min side.
Den mestringen ga meg faktisk et ekstra poeng. Der hadde jeg et moment jeg ville forfølge, kjente jeg. Enkel justis. Folk tror på meg! Jeg er ingen banditt! Verre ble vel alt da jeg kom hjem og ble mottatt som den fortapte sønn av mine foreldre. De hadde hatt kontakt med sønnene mine underveis, og jeg så sønnene mine, men også Astrids nye samboer, og alt gjorde for vondt. Til og med fysisk vondt. Aha! tenkte jeg. Men når skal jeg bli sint?

mandag 23. juli 2012

PATRIARKENS RØST

Av mine fire besteforeldre døde Peder Albert Brosstad først. Et poeng min mormor Esther født Bjærkaasholmen stadig kom tilbake til, var at dette var ganske overraskende. Hun var eldre enn ham, født i 1896. Mormor var en historisk kilde langt inn 1980-tallet heldigvis, men alltid litt forbauset. Hun overlevde sin sterke mann.  Det var tydelig noe hun ikke hadde forventet. Med hans styrke som kunne leses i hans stolthet. Morfars statueliknende uttrykk, men som Sovjetunionens fall har vist oss, kan en statue ganske lett veltes. Virkningen av patriarkens styrke strekker allikevel langt lenger enn vi kan se. Var det hans minne jeg hadde i hælene?     




Av berømmelige gjenstander med minner etter morfar har jeg allerede nevnt Gyngestolen. Men jeg har også nevnt Eiffeltårnet i Paris. Det faktum at han hele tiden hadde dette tårnet i sin nærhet. Jeg har tenkt at det ikke kan tolkes som annet enn at tårnet ga ham en naturlig nærhet til arbeidslivet hans, mekanikeren. Stålet. Konstruksjonen. Selv fant jeg ut at tårnets tilblivelse kan fortelle en historie om hvordan et forsøk, en midlertidighet, kan gå over til å bli en fast størrelse, et monument. Uansett et uttrykk for patriarkalsk makt, men samtidig med denne åpenheten, et signal om håp?

Jeg har funnet et bilde av oss to på Fjeld. Jeg litt i forgrunnen, en gang i tenårene, tidlig, avslappet positur (hendene i lommen), vi har helt lignende jakker, men bærer dem forskjellig. Begge har et smil om leppene. Man kan så tydelig lese denne anerkjennelsen han hele tiden viste meg.
Mye av sorgen, den umuligheten jeg kjente ved å fortsette et liv i Norge, stammet fra patriarkens røst som jeg kjente inni meg. Den fremste representanten for denne røsten var utvilsomt morfar. Men morfar bar samtidig på så mye annet. Min mor kunne gi meg et mer nyansert bilde av ham. Det mest åpenbare bildet, strengheten hans, hadde han mest sannsynlig etter sin mor. Ellen Røed som nær på ble 100 år, var nettopp denne jordfaste, morske klippen. Hun hadde i sin tid kvestet Martin kurvmaker, sånn at det lød ikke et pipp russisk der i gården, et språk Martin behersket til det fullkomne. Mor kunne fortelle at Martin til slutt bare slokna. Eneste sprellet han gjorde på sine eldre dager var noen reiser til Helgøya der det var russiske flyktninger, og som Martin hadde kontakt med.


Så var kanskje bare morfars morskhet en overflate? Ta historien om hans stive bein. Hans glassøye. Begge deler arbeidsuhell, som han liksom viftet til side, og gikk videre. Historien om at han sluttet å røyke tobakk da barna ble syke, og at han aldri rørte tobakken siden. Min far og onkel Frank inspirerte ham til å nyte en sigar til jul, og aldri har vi vel sett en mann nyte en sigar med større lidenskap. Han fant til og med en nål slik at han kunne røyke den helt inn! Og disse røyksignalene han sendte fortalte oss at han hadde en drømmende sjel. Så var han kanskje mest lik sin vandrende far allikevel? Sånn innerst inne?
Mor fikk ikke lov til å gå på en konsert med far i deres første svermeriske periode. Da viste imidlertid fattern at han var en kommende patriark, for han tok på seg finskjorta, og ringte på døren. Ble høytidelig vist inn til morfar i stuen av en særdeles spent Esther. «Jeg tar ansvaret» uttrykte min far på en måte morfar så definitivt kunne forstå, og siden var far morfars favorittsvigersønn. Makt. Motmakt.


Strengheten gjaldt like mye ham selv, som de andre. Men den kunne nå de store høyder som da han nektet å ta imot penger innsamlet av naboene i forbindelse med at legene trodde han hadde tuberkulose og sendte ham på sanatorium. For å unngå enhver smittefare var dette pålagt. Til slutt fikk han overbevist legene om at det kanskje gjaldt denne jernbolten han fikk smelt inn i skinka, og som ga ham dette stive beinet smått om senn. Siden han var selvstendig næringsdrivende fikk han ingen sykepenger under oppholdet, og raskt inntrådte en familiær krise. Men like fullt ga han Esther beskjed om å levere tilbake hvert et øre naboene på Grønlandsleiret hadde samlet sammen. For en stolthet!


Morfar var som han var. Særdeles godt husker jeg ham da vi spilte krokett i hagen på Fjeld. Han var leken da, og kunne gi oss fordeler. Men til syvende og sist vant han alltid. Det var håndverkeren i ham som vant, treffsikkerheten, hans suverene og avmålte slag. Jeg kan huske da han lærte meg å føre ønskekvisten på leiting etter Fjelds vannårer. Hvordan han avslørte dronenes håpløse liv i maurtua, «spradebassene», som kom i en sverm og satte seg i håret hans, disse lokkene hans som ble tynnere med årene, men som mor hadde sett som ormer en gang hun var syk. Hun var ofte syk da hun var liten, min mor. Selvsagt elsket han henne med sin strenghet, sin beskyttertrang. Patriarkens røst er også fylt av kjærlighet.


I alt skulle imidlertid Patriarkens røst gå inn i et tiår der den ikke bare skulle representere et slags døende uttrykk som i avmakt, men representere et synspunkt og en væremåte som det ikke ble levnet stor ære. Patriarkalsk væremåte kunne snart sees som kriminelt, ikke minst et uønsket innslag, der familier gikk inn i skilsmisseøkingen på 80-tall. Desperasjon og vold er aldri pent. Det tilhørte forresten aldri patriarken morfars repertoar, han var alt for suveren til å kjenne slike krefter i seg.

LANDSTRYKER

Du ser alltid dårligst det du har rett foran nesen, sier et gammelt ordtak. Men om det er i litteraturen, eller i livet, går ofte hovedpersonen videre, like forblindet, i en betrakters perspektiv, som er så mye enklere. Den som står utenfor og ser på, er jo egentlig en forferdelig ignorant, en brysom påminner i hvert fall. Som hovedperson ville jeg absolutt ikke høre på gamle ordtak. Men jeg ville gjerne åpne opp øynene! kanskje litt febrilsk, fordi jeg hadde følelsen av at jeg hadde noen i hælene? Noe inni meg skulle forandres totalt, og jeg er i denne forandringen enda. Jeg skulle bli en landstryker.




En dag jeg skulle til Frøystad skole, ja på Hadeland har de nettopp lagt biblioteket til en skole. Dette er en uvane politikere ofte tyr til for å spare penger. I stedet for et bibliotek i sentrum av bygda sammen med annen voksen virksomhet. Nå kan det jo sies at man kan få vite ett og annet så lenge man skal gå forbi en flokk oppvakte unger som kanskje står i et skoleværelses vindu. Som jeg fikk vite, at jeg var en landstryker. «Landstryker!»  Straks visste jeg forresten hva det handler om. Da jeg la ut på reisen til India i 1981 var det slettes ingen vei tilbake. .
Det som strekker seg langt ut, langt vekk, har alltid vært en forlokkende norsk tanke. En fjell tanke, der fjellet har betydningen av et stengsel, der lengselen etter jord og det trygge livet selv stengte folk inne i dalene. Blant disse rotfeste dalmenneskene kunne det selvsagt restere en lengsel, i bygda vanket det figurer som i en Mikkjel Fønhus roman, helst den om jegeren, den litt villfarne som drakk dyreblod og så syner. Peer Gynt-versjonen. Fantasten. Han som så utover. Over fjellet. Kanskje hadde jeg allerede denne figuren i blodet, i slekta, kanskje var det helt naturlig at jeg ble tiltrukket Bevegelsens historie?


Det fantes profesjonelle vandrere over fjellet. Hestekarer, skreppeselgere, kramkarer, skrotnisser, eventyrere – eller som Knut Hamsun lanserte – landstrykere. Ligger det noe som helst fornedrende i dette uttrykket? En som stryker landet. Kan det være noe annet enn et poetisk uttrykk? Allikevel med dette anstrøket av en skygge som leder til uttrykket – loffer. Der har du dalfolkets talemåte. Men landstryker – det lyder som av adel. Landeveiens adel. Men aller helst fjellets erobrer – selve adelstegnet, som ble gitt under nasjonalromantikkens dager på slutten av 1800-tallet.
Da jeg hørte «Landstryker» ropt til meg ble jeg først tankefull, men faktisk også begeistret. Triologien om August begynner med nettopp «Landstrykere». Etter en vellykket psykoanalyse (vellykket sett i et litterært perspektiv selvsagt) ga Hamsun oss den største fantasten av dem alle August, sjømannen, skreppeselgeren, mannen med gulltennene - han som døde i et hav av sau … En så totalt annen type menneske enn den fastboende, og kraftfulle Mannen jeg kjente gjennom morfar. Men morfar var nettopp sønn av en vandrer, kurvmakeren Martin som hadde jobbet for tsaren på palasset Tsarskoye Selo.


Vi hadde sagt farvel til morfar som var den første som døde av bestefarsgenerasjonen. Snart skulle hans Fjeld, etter at mormor døde, gå ut av slekten. Det var som om noe skalv i fundamentet, der morfars daltanke, den jordbundnes perspektiv skulle forsvinne. Som førte til at han ble spøkelse? Du kan kanskje le av det, men når du brått blir en landstryker, og morfaren din er en stor patriark, så ler du ikke.
Nå vet man jo at en krise, skal kalles en utfordring, men jeg var ikke stor i hatten der jeg dro av sted. Alle mine reiser tidligere, og de hadde vært mangfoldige, Italia, Sovjet, Moskva, Kiev, Sochi ved Svartehavet, Zambia i Afrika, skulle jeg enda en gang langt over de norske fjellene – til et slags Soria Moria – så langt landstrykeren kan rekke i hvert fall der han har The World. Der Welt. El Mundo foran føttene. I dag står vi over for den utfordringen at hele verden har kommet til oss.


Jeg reiste til India i 1981 («You know it’s a brand new game / and I wan’t to play” Canned Heat), og reisen til østen var inspirert av alt fra onkel Nuffe som stilte i laken i et selskap for å kjenne etter hva bekledningen hadde å si, til østen som lokket med sitaren jeg alltid har likt klangen av, klærne, fargene. Men aller mest kjente jeg at jeg skulle overgi meg, jeg skulle egentlig landstryke India, fordi jeg hele tiden hadde fornemmelsen av å ha noe i hælene.