"JEG ER SOM HUMLEN!"

Det er i denne perioden og noen år framover jeg skrev mange dikt, som siden ble til sanger, og som jeg synger den dag i dag. Jeg har opptrådt med diktene, og alltid med stor suksess. Kollegadiktere har sagt at de trodde jeg var på full fart ut i bokheimen, men jeg ble alltid refusert. Det var som om det var sladdet et rødt merke ved navnet mitt. Man kan undres over hvorfor selvsagt, men det fører ingensteds. Til slutt ga jeg opp å sende inn manuskripter. Strømmen fra meg stanset. Siste opplevelse var et brev om antagelse av et novellemanuskript «Villblomster», konsulenten var begeistret, men redaktøren stanset det. Novellene var skrevet i en atmosfære av Sartre og eksistensialisme, en slags norsk Bukowski fremstilling av en filleproletær tilstedeværelse. Tommelen ned ...

Min liksom hvileløse reise gjennom tilværelsen, helt fra jeg kom til Italia første gang i 1966, til Moskva, Kiev, Sochi, interrail i Hellas, de greske øyer, el gran fiestas en Espania og Paris, til Afrika, Zambia, til India og Europa igjen, alle mine reiser til slektens steder, alt tegnet et liv som mer og mer ga en mening i humlen. Det er kanskje som farmor ville ha sagt: Hva anna kunne han bli som blei nedkyssa på den røde plass? Jeg hadde allerede møtt humlen i Bergen by, men endelig begynte jeg så smått å utforme selveste humlediktet. Det går sånn (med de latinske variantene av humlens navn, med fellesoppnavnet – Bombus!)

Jeg er som humlen – Bombus horturum

Min flukt, min slaviskhet / vitner om mitt hjertes enfold

Helt til jeg mister flyhøyden / stuper ned mot avgrunnen

Men … snurrer videre / sum, sum

Jeg er som humlen / Bombus lapidarius

Jeg søker det skjønne, det duftende

Tar stillhetens øredøvende sukk / penetrerer støvbærerne med min sugesnabel

En vakker tekt som gir frukt / sum, sum

Refrenget:                Bombus, bombus / her vifter menneskene med avisen

                                 De er klare til å slå

                                 Bombus, bombus / hvorfor bryr du deg ikke?

                                 Hva er ditt mål?

Jeg er som humlen / Bombus hypnorum

På evig jakt / Jeg tenker ikke, sies det

En fordel, for slik kan jeg fly / Ja, min flukt er umulig

i enhver vitenskapelig forstand /

men jeg flyr allikevel, sum, sum

Jeg er som humlen / Bombus Metusalem

Med en dronning, ett bol

Visst har jeg et hjerte / en krukke der jeg samler

Noe jeg aldri får / sum, sum

(... og Ari Behn, det er helt okay med en stemt s - en z, I love it!)

FISKERENS DATTER

Rett før hun skulle fylle 90 år døde mormor, vår Esther Olivia. Hun hadde med sitt utsagn om at hun fortsatt bar på 20-åringen i seg, hensatt oss alle til denne tiden imellom 1916 og 1926, da hun levde dem. «La belle epoques» overgang til annen verdenskrig som selvsagt fikk ekstra betydning som hun var født 11.11. Skorpion. Vi fant et vakkert bilde som vi alle fant ut burde hengt på en vegg for lenge siden, Esther med sin hatt, pels, liksom tatt en tåkete dag, og så dette rolige åpne blikket, den følsomme munnen. Tiden hun var tjenestepike for apotekerfamilien i Grønlandsleiret, som hadde sønnene «kandidaten», «legen» og «studenten», at på til en selskapsdame. Det bar mot byen med henne som så mange andre, men hele livet var hun knyttet til Vollen i Asker, og sin far fiskeren, hans hustru Karen Gustava, dattern til Maren Fjeld.

Det var en roman med «detta huset», fortalte Maren Fjeld. Den begynte kanskje den dagen Maren hadde gitt mat til alle barna sine, og den eldste forkynte: «Alt fortært, mor». Mange av skjøtepapirene til Fjeld er undertegnet av denne eldstesønnen Bernt Fjeld som flyttet til California. Som tante Sine overtok, morfar og historien endte kanskje den dagen jeg var på Fjeld da det enda en gang skulle selges, og eieren påsto at hun hadde sett et spøkelse som tydelig nok måtte være morfar. «Det er slutt nå,» sa jeg der jo sto på Koia og så inn til storbyen som lå der som et umælende dyr, og ut til Drøbak, denne sørlandslignende trehusbyen med Dusteforbund, julenisser og faktisk også min første hustru Astrid.

Jeg synes fortsatt ikke det er vanskelig å gjenkalle mormors minne. Det skal kun noen dufter til, og spesielt sommerens. Duften av markjordbær. Nyrørt syltetøy. Stekt makrell. Alt skulle dessuten holdes ved like på Søgne der mor gjenskapte disse duftene, der hun holdt et kjøkken som var mormors verdig. Så holdt de sine kokekunnskaper i hevd disse damene, med en slektrekkefølge fra Maren og Sine, til Karen Gustava, Esther og endelig mamma. Jeg må til søster Mona nå, som har samlet på noen nedtegna oppskrifter, samt sine egne minner, og av og til kan hun trylle.  

Det er enda et minne som gir meg Vollen i Asker, og intet mindre enn reka. De var fiskere, må vite, og innovative. Startet med seil, men var de første som innførte motor og det karakteristiske dunket. Sommer på Fjeld betød å våkne opp til fiskedunk og måkeskrik. Dessuten kunne du risikere å treffe en slektning på brygga i alle de år. Opphavet til denne tradisjonen lå hos Hans Bjærkaasholmen, mormors far. Reketral ble oppfunnet i Oslofjorden ved århundreskiftet, den spredte seg videre til sørlandet, nok en gang via mormors slektninger. Holmen kalte de seg. Professor Johan Hjort var deres vitenskapelige alibi, som trengtes. Det var litt av en bedrift å tilbakevise alt fra sitat fra Bibel, til folks overtro som mente å vite at å spise reker måtte være fryktelig usunt. Mormors pappa var helt sentral i denne bytradisjonen, som nå liksom herr Røkke fortsetter. Snur Hans seg i grava tro?

Et minne fra hennes ungdomstid som ofte dukket opp hos mormor, som om det liksom krevde plass, var et sjalusidrama av det høyst tragiske slaget. Det involverte ikke mindre enn hennes barndomsvenninne. Deres gamle bosted på Bjærkåsholmen ligger rett ved Slemmestad, med sin industri, forurensning og tilstrømming av mennesker. Der en enkemann som var ansatt på kalkfabrikken, vanket på samme pietetsorienterte møter som ungjentene, og ble forelsket i venninna. Detaljene i hvordan det kunne skje, fikk vi aldri fatt i, det ville kreve en psykiatrisk forståelse av enkemannens ståsted. Han hadde barn, han må ha vært desperat, og voldsom. Man kunne også få inntrykk av at mormor sto så nær henne da hun døde, som du kan stå. At han både skjøt venninnen og stakk henne med kniv …  

Hver gang hun fortalte historien ble hun helt stille når dette øyeblikket kom. Siden kunne hun ikke glemme et litt latterlig poeng, nemlig at siden drapsmannen var løs, ville alle mennene på Bjærkåsholmen i båtene sine, de ville unna vei! Hun kunne riste på hodet av sånn uforstand. Fisker Hans hadde selvfølgelig ikke vært hjemme, og vi kunne så tydelig forstå at hennes far ikke hadde tydd til slikt hysterisk utslag. Men kan man ane en slags tristesse hos henne på bildet? Hvordan blir man seendes ut innvendig etter en sånn opplevelse? Jeg har tenkt mye på det, for historien har sin overføringsverdi. Dessverre...

Jeg hang ofte rundt henne på kjøkkenet på Fjeld; jeg var en kjøkkenskriver. Elsker rett og slett kjøkken den dag i dag. Lykkestunder med dufter, synet av mormor som eltet deig med kraftige muskler .... hennes hårruller husker jeg. En gang så jeg henne med det lange håret utslått. Hun hadde langt hår lenge mormor ... som tante Sine. Liksom de bevarte sin uskyld i dette lange håret som krevde et omstendelig arbeid. En nærkontakt med seg selv. Og det er her jeg får et bilde av min mormor, i utrykkket "såret uskyld", som jeg ser hos henne, ikke minst kjenner ...  

KJÆRLIGHET FØR PILLENS TID

Omtrent halvparten av alle ekteskap oppløses. Det er frihetens mulighet å kunne oppløse et ekteskap partene, en eller begge, finner utilfredsstillende. Tallene til tross gifter vi oss med pomp og prakt, like håpefulle, for dette skal ikke hende oss. Vi vet hva vi gjør, men med hvilken presisjon, med hvilken skråsikkerhet kan vi proklamere at dette går bra? Fra å være en allianse som før kunne være planlagt, partene som ble føyet sammen tilhørte kanskje samme miljø, man var til og med i slekt, har hele denne praksis forsvunnet. Victoriatidens kristne moralkodeks som var streng med hensyn til både inngåelse av ekteskapet, samt dens overholdelse av Bibelens tekster om at ekteskapet skulle holdes hellig, har ikke lenger samme effekt. Kjønnskampen ble dessuten innledet samtidig som P-pillen og fri abort ga kvinnene en helt ny mulighet til å styre sine liv. Den som har lest mine tekster ser uten problem at kvinne versus mann er en av mitt livs røde tråder.

Helt fra jeg oppdaget forplantningens mysterium, antagelig mens jeg sto med hendene i lommene i en eller annen skolegård, har det samme mysterium blitt avdekket, avfotografert, pinlig nøyaktig vet man alle faser fra zygotet til embryo, men uten at en med vettet i behold helt ut kan fatte hvilken forskjell, hvilken indre forvandling (og nå snakker jeg helst om det vi har mellom øra) vi som mennesker har gjennomgått. Ja, hvilken betydning har all denne viten (som vi forutsetter forteller sannheten), og ikke minst de nye hjelpemidler hatt? Vi snakker ikke om lekke kondomer, men om P-pillen.

Jeg måtte tilbake til onkel Nuffes oppdagelser, secale cornutum som hadde en fødselsdrivende og dermed et pre abortpotensiale, for å finne starten til denne prosessen. På et eller annet nivå i den menneskestyrte vitenskapen, som overtok hegemoniet, etter en beinhard kamp (som kan synes så meningsløs og bare ondskapsfull) ble heksestadiet og dens tid med svært sjansebetonete eksperimenter der også strikkepinner hører til, endelig utbedret, fra å være en skjult hekseprosess til å bli et lovlig anvendt apotekprodukt, riktignok foreskrevet av en fastlege. Jeg tror ikke menneskene i vår tid helt enkelt har vært i stand til å ta innover seg hvilken enorm betydning denne forskjellen utgjør.

For en historiker er det uansett et så kraftig skille i «før og etter» at man kan snakke om et helt sett av erfaringer som har forsvunnet. Vi tar våre muligheter for gitt, selvsagt, slik er vi skapt, mens historikeren leter etter det som forsvant, han eller hun ser etter spor av den tapte tid, og jeg finner selvsagt mange spor i egen slektshistorie. Jeg vandret sammen med en av strikkepinneoperatørene i Moskvas gater, nemlig min grandtante Jenny. Selvsagt var marerittene hennes helt uforglemmelige, og de fikk på en måte sin forklaring da jeg fikk vite at hun hadde praktisert metoden, både på seg selv og på andre medsøstre. Vi kan knapt forstå hvordan de holdt det ut, og min intuitive forståelse av grandtante Jennys etterveer, de tilbakevendende mareritt, har fjernheten i seg.

Man husker kanskje all mulig sympati, og bestyrtelse man følte da våre innvandrere enten ble gift med en fetter, eller kanskje sendt bort til hjemlandet for å inntre et planlagt ekteskap. Vi står ikke lenger unna vår egen tid med selvsamme ordninger, enn en to, tre slektsledd. Min storfamilie Moe som praktiserte fetter og kusine ekteskap, hele 8 registrerte, benyttet seg av metoden for å styrke samholdet. Kanskje styrket de også enkelte gener med denne praksisen, som kjent er det ikke anbefalt; det er til og med forbudt ved norsk lov. Ekteskapene i familien Moe var allikevel kjent som særdeles lykkelige.

Forlovelsen var i perioden vi også beskriver som Victoriatiden, en institusjon man hegnet om med stort alvor. Tiden utviklet en streng seksualmoral, nettopp for å unngå de «uhell» man så, i alle klasser, produksjonen av «de uekte» barna. Moralen var ikke bare the British Empires lederfigur dronning Victorias, men selvsagt, i aller høyeste grad var den ledet av Kirken. Men så er det vi ser mot århundreskiftet at moralen mister grepet. Det er som om en flodbølge er blitt sluppet løs. Så har ikke minst klassereisene begynt, eventyrets muligheter har åpnet opp de naturlige sperrer, og fortvilte prester kunne ikke annet enn å notere den flom av «uekte» barn som fødes. Barneasylene vokser. Man falt til og med i de tanker at man burde sterilisere, for denne teknikken hadde man tidlig hånd om, aller helst de grupper av mennesker man anså som uønsket. Fascismen var lenge i ermet til en fremvoksende vitenskapelig bevegelse, med tiltak og eksperimenter vi i dag rister på hodet til.

Stor var bestyrtelsen da den engelske regenten 1936 fant den berømmelige "Mrs Simpson" som var skilt to ganger, giftet seg borgerlig og sa fra seg sin rolle. En ny tid var begynt. Skilsmissenes tid. De brutte forlovelsers tid. For mange endte det i en lang periode med at de forble ugift, som så mange andre på tampen av et århundre, både kvinner og menn. De hadde ikke midler til å inngå ekteskap, det ble ikke noe ut av det vi i dag tar for gitt, men det er en konsekvens som alltid tilhører tider med dårlig økonomi. Pillen gir oss uansett Friheten, tanken at vi i hvert fall skal ha et seksualliv, om det ikke blir til noe med kjærligheten. Ja, for underveis i denne fremstillingen aner vi vel at det handler også om den. El amor. Denne skjøre størrelsen som alltid innebærer at vi må kaste noen prinsipper, der prinsippene kanskje hører hjemme ... Og satse!

FORANDRINGER

Mennesket har i seg en skrekk, en skepsis, som vokser med årene. Som ungdommen i min tid reagerte mot de treige voksne! Avsløringen av deres vegring til all forandring, var så skjellsettende at mange tok fullstendig farvel med hele generasjonen likesågodt og deres sleng. Samfunnets støttepilarer, gudsjammerlig kjedelig politikk. Konsentrerte seg om samvær med jevnaldrende, åpne mennesker, som hadde et forhold til dette engelske ordet man smattet på, «Changes!», som man sang sammen med David Bowie, inntil man fikk et annet forhold til hele uttrykket? Er ikke forandringer urovekkende? Også? En sykdom? Et fatalt skritt? Ulykker? En snikende gift? En forandring der samfunnet blir mer og mer ulevelig? Kapitalismens endelikt? Blir alt så mye bedre? Alltid?

 

Med alderen får man et såpass stort antall år tilgjengelig at man til og med kan inndele livet sitt i faser. Faseinndelingen kan gjøre det mulig at på til å se hvordan en ny fase kunne dukke opp med sine muligheter, allerede før forandringen kom. Man kan undres over hvorfor man ikke skjønte tegninga. De tydelige signalene som først i ettertid står der som kraftige veiskilt, var noe man valgte å se bort ifra. Kanskje var man innlullet i en slags puppe, uten utsyn, et panorama.

Men kjære vene, alt forandrer seg. Det finnes mye større faser enn de vi som mennesker kan få øye på, de geologiske faser. Historiens faser som fininndeles mer og mer så fort vi nærmer oss vår egen tid. Du har utrykket - du ser ikke skogen for bare trær. Mange som ikke vil se klimaforandringene som menneskestyrte, holder fast ved at også naturen forandrer seg, at den alltid har forandret seg, og at nåværende, og åpenbare forandringer, ikke har noe med det moderne livet å gjøre. Forandringenes årsaker er også så sammenvevde at de enkle forklaringer rett og slett må forkastes. Forandringene forandrer seg, i hvert fall vår forståelse av dem.

Jeg går ikke ut i fra at du har lest hele bloggen, at du har fått med deg alle mine forandringer, utfordringene de ga, og dermed fasene jeg kan sett dem inn i. Så har jeg aldri holdt meg slavisk til kronologien. Historien er like mye en slags parallell forskyvning, der mange tidsaldre snakker samtidig. Som et puslespill har jeg begynt med lett gjenkjennelige brikker og farger, stemninger jeg kan kjenne igjen, barndommen i det ene hjørnet, mitt første ekteskap og tilværelse på Veitvet i et annet. 1980-årene har seilt opp som et nytt puslespill, fram til min litt lett gjenkjennelige tilværelse på Hadeland. Den ene fasen har gått over i en annen, aldri sånn at forandringen kom på en dag.

Allikevel er det dager, og øyeblikk som utgjør såkalte historiske merkedager, dager du vet i det øyeblikket de oppleves vil stå igjen som pilarer, verdt å memoreres, tidfeste, som om livsveien din var et kart med store runde punkter. En hel by av en opplevelse! Det er ikke min intensjon å skrike ut om betydningen, dette panorama jeg sitter med, dette livsteppet jeg av og til snakker om. Kanskje glir det allikevel inn i din egen tidsopplevelse, som denne parallellen du utgjør til mitt livsløp. Vi er samtidige. Vi vil alltid ha felles opplevelser. «Hvor var jeg da?»

Vi skal tilbake til 80-tallet. Men som alltid skal vi hoppe, vi skal se etter paralleller, vi skal puste ut, stanse helt kanskje? Selv står jeg for øyeblikket, akkurat mens jeg skriver, foran store forandringer i livet mitt. Det har vokst seg sterkt i en lang periode, en inneboende mulighet til forandring. Du må være klar. Og du må, som jeg har sunget sammen med Ry Cooder mange ganger, «Never make your move to soon». En forandring, en bevegelse har sitt eget tempo, og du må være i pakt med den.

Er du først i forandringens kurs, beveger du deg i forhold til forandringens krefter, går alt av seg selv. Kanskje har den allerede fra begynnelsen av kimen i seg til at det vil komme enda en forandring? Av og til setter omgivelsene, de trege kreftene i livet og som ofte samfunnet skaper, begrensninger. Kanskje har man ikke den indre dynamikk som skal til for å mestre forandringens krevende kunststykker? Kanskje takler menneskene du beveger deg inn i forandringen med dynamikken totalt forskjellig?

Man kan hate forandringer. Man kan sette seg totalt på bakbeina, og nekte for at en forandring inntreffer. Jeg har en venn som har en brannalarm der han bor, med et batteri som bipper uavlatelig. Han har ignorert fullstendig at batteriet forteller at det må byttes ut. Elektrisiteten og dens forunderlige verden angår ham ikke. Han har stoppet opp, og vil ikke. At han holder ut bippene (som kan sammenlignes med et slags evigvarende torturvåpen), går over min forstand, men det er sånn han takler forandringen som banker på.

 

 

"GOING UP THE COUNTRY"

Januar 1997 bodde jeg midlertidig i en leilighet på Kampen. Nok et ekteskap hadde endt med en katastrofe. Men jeg måtte ut av den leiligheten, og av en eller annen grunn landet jeg på en mulighet som kanskje kunne virke dristig, muligens allerede Skjæbnetung, at jeg skulle ta mitt pikkpakk og skyve det opp til ei hytte på Hadeland. Jeg satte i gang. Skaffet sjåfør, en ekstra bærer, og åtgaum fra de andre andelseierne i hytteleieprosjektet. Vi var enda ikke blitt «Hyttekameratene». Det var primo februar, iskaldt, og en meter snø minst. Sjåføren var bosatt i nore Oppdal, og tenkte sitt. Han var blant annet innom noen naboer, og kom ut igjen med snøbrett. «I’m gonna leave the city / I got to get away» sang jeg, men sannelig var det godt med klok hjelp på veien.

 

Vinteren, kulden og de tøffe forholdene brød meg ikke. Jeg var banka sikker på at jeg skulle oppi det skogholtet der hytta lå, og faktisk falt det ingen av mine hjelpere inn at fløttinga denne februardagen i 1997 var temmelig vill. De sa ingenting om det i hvert fall. Dessuten viste jeg med all tydelighet at jeg visste hva jeg kom til. Jeg hadde ved nok til å klare meg ei uke, og et væresett som avslørte at jeg var hyttevant.

Noe av denne sikkerheten kom av at jeg hadde fått umiddelbar kontakt med Hadelands historie. Snorre var med på flyttelasset, men også kong Håkons saga, Fagerskinna, vandreren H.O. Christophersens bøker om Stormarka. Asbjørnsen & Moe, gamle Flåklypa Tidende. Ved første synet av Viggadalen lyste kampene som om de ga beskjed om svenskenes overfall i 1716 på nytt, og selv møtte jeg liksom opp sammen med Gulbrand Hanekne og børse der hadelendingene lagde bakhold. Hadelandshistorien hadde et omfang, en pirrende tone som om den snakket direkte til meg.

Det var spesielt. Jeg måtte flytte senga tett inntil peisen og bileggeren, en morgen hadde jeg våknet med is i håret. I 20 minusgrader er du nødt til å holde deg i gang hele tiden, men ved minste tilløp til en hyggestund tok man imot den som om man hadde fått kontakt med barnet i seg på nytt. Sklispora etter snøbrettene ned til bilveien langs Æsjøen som fortalte om flytteprosessen, ble forvandlet til en gravd sti rundt hytta til seinere opparbeidete veier til utedassen, utkikkspunkter og høggeplassen. Disse sporene var livgivende.

Alt var i grunnen så galt som det kunne bli, men jeg var sprek, og med mulighet for å bytte vakter kunne jeg skape meg en jevn arbeidsuke i byen, vekselvis ei uke på hytta. Jeg sov mellom vaktene nedi kjelleren på arbeidsplassen. Tankene gikk kanskje faretruende fort, men jeg hadde opplevd dette før, tenkte jeg. Dette er en gjentagelse. Nå er du på vei ut av sykehuset på nytt, du skulle kanskje vært innlagt, men da du reiste til India den gangen, løste knutene seg opp. Livet overtok, som det gjør nå. Det sterke livet. Livet som fratar deg lysten til å gi seg over, la selvmedlidenheten overta.

Jeg hadde denne ene sangen som duret og gikk i hodet. «Going up the country», nok et minne fra India, for der nede ved det indiske hav hadde denne gruppa Canned heat satt sine spor. Med palmesuset kunne du høre låtene deres, og plutselig hadde denne blinde gitaristens lyse stemme (Blind Owl) listet seg inn i de malende tankegangene mine. «We might even leave the USA», sang jeg mens jeg lagde meg en ny kanne kaffe. Aldri mer the Doors, tenkte jeg. Hvorfor ikke det egentlig? Bare fordi du ikke vil gjenta en bevegelse, gå tilbake samme vei, tilbake til den samme døra der du gikk ut? Er ikke dette bare tullete tanker? Er ikke hele livet en evig gjentagelse?

Det hendte at jeg kunne tenke at veien inn til den hadelandske virkeligheten var et alvorlig feilspor. At jeg aldri ville greie å få til dette livet mitt. Men i relativt korte stunder, for ganske øyeblikkelig måtte jeg redde kanna med kaffe. Jeg måtte stelle i stand til en hyggestund, med en bok jeg leste, før jeg tok beina fatt og tok turen nedi dalen, der jeg sist gang jeg passerte Frøystad skole hadde blitt stående en lang stund da jeg kunne høre at musikkorpset spilte «Deilig er jorden» mens snøen dalte sakte på meg utenfor. Det var som om de spilte meg inn til Hadeland. Dette er stedet! tenkte jeg da, og samtidig: Aldri glem det. «Deilig er jorden, prektig er Guds himmel!»

Men livet kommer slik i blaff: Minnet om snøflakene, like flyktige. «Deilig er jorden», ble byttet ut med «Going up the country» og «gotta get away!, så lenge det varte. Livet er som en vev, kan man tenke, med alle disse trådene, som knytter seg inn i livsteppet. Uansett en vandring, og om jeg hadde levd et beskyttet og rolig liv i barndom, oppvekst og som en særdeles ung barnefar, var den tiden over. Jeg var ute på veien. Veien jeg har erkjent er selve livet.

 

DEN HARDE MIDDELVEI

Den «gyldne» middelvei var, den er ikke lenger. Vi er på den harde middelvei, har jeg erkjent. Dette såkalte Fremskrittet er ledetråden her, og veven som skapes blir mer og mer enstonig, blass i fargene. Selv vesle riksvei 4, veien til Hadeland skal erstattes, eller utvides, og mitt såkalte paradis i Viggadalen, moderniseres, og da må vel alt bli bra? Selvfølgelig blir det ikke bra. Bitt av vandrebasillen for lengst, tenker man heller at det kan finnes andre alternativer, steder der den harde middelvei enda ikke har kommet. Veien med de evige forandringer – samtidig en vei det er vanskelig å unngå.

 

En oppsummering av 15 år i dag, inneholder dessverre alt for mange forandringer. Da jeg kom til Hadeland kunne jeg enda føle meg knytta til min revansjelyst og mitt vanskelige forhold til Bergen by, byen jeg hele tiden vil tilbake til for å rette opp et par ting. Bare tanken på at jeg kunne løse en billett på Roa stasjon, ga meg kriblinger. Toget gikk til Bergen vidunderlig nok «over Roa», og jeg kunne kjenne stolthet over dette. Over fjellene. De to ordene. Over fjellene. Norge.

Toget er den billøse vandrers svar, men når en statsstyrt bedrift skal på vei ut i det private initiativ med heftige markedsanalyser, er det ikke lenger sikkert at sporene forblir faste. Det jeg vil kalle NSB stoltheten ble nedlagt med Valdresbanen i 1988 (sammen med en rekke andre baner). Turen over Eina (og Toten), videre langsetter åsryggen ovenfor Randsfjorden til Dokka, videre opp til endestasjonen ved Fagernes, den nydelige Valdresbanen, som brakte en til foten av Valdresflya, Sognefjellene og Dovre. Hvordan kunne de? Et ufattelig vedtak! men dessverre helt vanlig slik vi kjenner den harde middelvei…

Jeg bor i et fylke som ender langt oppi Gudbrandsdalen, men aldri har togsporene fra Gjøvik blitt strukket over til Lillehammer med linje til Trondheim. Ja, hvorfor har ikke så skjedd? Det meste har ikke skjedd, og skjer det noe, er det nedleggelser. Det var til og med et postkontor på Roa for 15 år siden. Her kunne jeg hente posten, som en dag innebar brevet fra Namsmannen i Lunner som skjønte at denne karen som nettopp hadde flyttet til distriktet var en gjeldsslave. De hadde diskutert hvem han kunne være, både på lensmannskontoret, på postkontoret og ikke minst på Samvirkelaget. Alle hadde meninger om dette spørsmålet, og mange hadde til og med en anelse om at det måtte være han med ryggsekken som ofte vandret forbi, alltid smilende og med en hilsen; holdt han ikke til oppe ved Elsjøen (et navn hadelendingene forvansket til å bli Æ’sjøen) i nore Oppdal? Alle disse offentlige funksjonene jeg snakker om er enten borte eller forvandlet.

Snart var det slutt med reisemuligheten til Bergen. Men ikke bare det: I realiteten strøk NSB togturen til Kalvsjø (Kæsji på hadelandsk), Jevnaker og Hønefoss av kartet i samme slengen. Det feiende flotte tilbudet for «Kundekort»-brukere som ga mulighet for eieren å ha med seg barna gratis, ble fjernet.  Hvordan skal vi tolke disse statlige som politiske signalene? Ikke særlig annerledes enn at verdiene som gjorde livet på bygda hyggelig, verdier som hadde en forankring til «gamle dager» der et sosialt innslag hadde fått utvikle seg, ble salderingsposter i regnskapet. Det verste er ikke bare innholdet i det som skjer, men at det skjer med en fullstendig selvfølge. Alternativet å stoppe finnes ikke.

Riksvei 4 som den er planlagt og som er bestemt skal settes ut i livet, vil ødelegge Viggadalen som vi kjenner den. Tilfeldigvis har jeg sett dette før: Slemmestadveien var en gang en slags riksvei 4. Nå er den en highway, eller en vei Hitler ville vært fornøyd med. Da jeg skulle se til Fjeld på Vollen i Asker etter at morfar hadde gått igjen som spøkelse for siste eier, fikk jeg ikke sukk for meg før bilen jeg var passasjer i, hadde passert huset. Slemmestadveien var blitt helt utenkelig som veien jeg har gått til landhandleren for å kjøpe Donald. En tredjedel av eiendommen til Fjeld var att på til blitt slukt av veiprosjektet …

Jeg ser utover Viggadalen her jeg sitter ved doktor Nielsens gamle skrivebord fra lille Stensrud, og jeg veit at den harde middelveien kommer til å sprenge seg inn i Hadeland, og at den kommer til å forandre dette stedet. Kanskje til noe jeg ikke kommer til å like? Jeg kjenner Bevegelighetens historie. Vandrerens rotløshet. Jeg ser på denne livsveven min, med alle trådene.