PÅ INTERRAIL

Som en svært nær stasjonen boer, og med min store interesse for jernbanen generelt er det vel ingen overraskelse at jeg benyttet tilbudet om interrail, og som brakte en hel generasjon ynglinger ut i Europa. Backpacker begrepet var et faktum. Det var et eventyr, og jeg med min gjeng brushaner var på ferd. Vi dro fort gjennom Sverige og København, til Amsterdam, Paris, og nå enten i retning Hellas eller Spania. To vidt forskjellige valg. Det var genialt. Jeg ser jo ikke linjen fra vinduet i stua mi som isolert til Gjøvikbanen med en sånn erfaring, nei veien ligger åpen. Sporene rekker overalt. Teoretisk sett.

Kanskje skyldes det at jeg hadde fransk i første time. Jeg var alltid søvnig i første time, og med en plass litt ut i periferien (inntil veggen) kunne det lett føres en bok bakover om navnet ens uheldigvis skulle lyde utover klasserommet. Kameraten foran hadde alltid en oversettelse klar skrevet med blyant over de essensielle ordene. Fransken min var på linje med «je suis sportif», og det var det. Selvsagt var det en katastrofe. Frankrike var selveste kulturlandet. Landet med den berømte Revolusjonen. Men ikke minst de hektiske dagene i 1968, studentopprørene.

Men også overdrivelsene. Bulevardene. Dette oppblåste. Uoppnåelige. Det brutale i deres kolonialhistorie. Forfatterne Celine og Jean Genet som skrev om det forbryterske i ens egen natur. Sartre og litteraturprisvinner Camus, den første trenger ingen presentasjon. Alle fortellingene om kunstnerne i Paris, de skandinaviske. Strindberg. Selv var man bare en forskremt yngling med ryggsekk. Nei, bevare meg vel, Paris ble en nedtur. Bedre i Avignon. Der spilte jeg endelig mine overmodige blokkfløytetoner på stasjonen før avreise videre syd, og ble katastrofalt fyllesyk på veien gjennom Jugoslavia. For en dårlig måte å møte Balkan på! Og så mange timer seinere Athen.

Hellas var et syn! Men det tok aldri av med den greske dansen. Reiseinntrykkene fra Francos Spania ble så mye sterkere. Det kan som forklaring legges til at vi tross alt (selv blokkfløytemissen) var mer erfarne da vi dro til de greske øyene.  Å komme til Spania tidlig 70-tall var dessuten som å komme midt oppi et kjempestort hippiparty. Det forelå selvsagt en oppfordring til alle kamerater om ikke å reise til Franco Spania, ikke alt for sterk. Men vi visste vel i en slags felles forståelse at vi ikke ville komme inn på kanskje hele interrailreisens program. Det var mer enn nok å si om Paris.

Da vi endelig ankom Barcelona kjente vi duften av salt sjø. På den ene siden var man relativt nysgjerrig, men hele tiden på vakt for Francos bekjente og fryktede «Guardia Sivil». Vi kunne imidlertid ikke ha ankommet Barcelona på et bedre tidspunkt. Bjørn Borg spilte finale i Wimbledon! Det var som å oppleve Cattolica 1966 på nytt. Man fulgte ballvekslingen sittende eller stående på gaten (alt ettersom), og stemningen var euforisk. Spania var skikkelig hipt!

Ibiza, bare navnet. Men vi tenkte at øya blir alt for støyende, for mye disco, vi tenkte som smarte backpackere at Formentera er mye bedre. Hippiøya framfor alle. Og det var jo helt som å lande midt i en Sergio Leone film. Landsbyen San Fransisco. Folk som satt i skyggen, som tilsynelatende våknet en smule da vi ankom. Vi handlet. Vi spurte om hvor det var greit å campe (vi hadde med telt smartingene!).

Resten av historien handler om at et anfall av «Guardia Sivil» frykt, en ditto livlig fantasi, pluss en sur landeier som gjorde det peket mot oss at han hele tiden slo ned teltet vårt, sånn at vi ikke fant det da vi, kanskje en smule omtåket, skulle finne det igjen, men rotet oss inn i det villniset Formentera var, og kanskje er den dag i dag, dessuten med svære saltproduserende innsjøer som luktet sterkt, og som vi rotet oss oppi. Til slutt var vi så lei denne landeieren, som vi minst trodde var ansatt av «Guardia fucking sivil», at vi dro tilbake til Barcelona og oppsøkte Arrenys de mar – en skikkelig disco by. No doubt about that.

VÅR SVENSKA BROR

Sør Norge deles av langfjella, og der vest Norge helt ned til sørlandet er mest knyttet til Danmark, er vi i øst Norge mest knyttet til Sverige. Så møter vi også svensker støtt, om de så dukker opp i slekta eller om vi treffer dem på kafé eller restaurant.  Oldemor Michelsen ønsket ikke unionsoppløsningen i 1905, som en av svært få. Oldefar Isaksen hadde to svenske foreldre, men var født på Nes i Ringsaker. Selv er jeg vokst opp med svensk radio P3, svensk TV, og ble rimelig godt orientert i det svenske kulturliv.

Det er klart grenseovergangen går smurt når du på et vis kommer «hjem». Da onkel Sverre og jeg tok oss en tur spilte vi svenske favorittsanger med Sven Ingvars. Vi skinte som «sola i Karlstad», vi skulle «hjem» til Värmland der de røde stugane er hemskt vackra. Der skogene er dype og hemmelighetsfulle. Tilbake dit de finske forfedrene en gang hadde ankommet. I «tolvmilsskogen» var det mange som ble lenge, men Kjersti Andersdotter som traff militærsdrengen fra Dalsland som var kommet til Brunskog, hun ble med barn, og fulgte Isak Pihls vei inn i Norge. Det var i den svensknorske unionens dager.

Det ble en kjærlighetstragedie ut av det hele. Isak reiste fra Kjersti og hennes to barn, til Amerika. Igjen Amerika. Pihl – dette militærnavnet – tok han med seg over dammen, og han innebærer en gåte vi ikke har løst. Sporene forsvinner i Wisconsin. Kjersti ble igjen på Nes, mens Isak gikk over et islagt Mjøsa til Hamar og jernbanen som skulle frakte ham videre. Det sies at hun hentet fram all sin finnetrollkraft og ønsket ham under isen. Vi har et bilde av Kjersti da hun var krokbøyd og røyket tobakk i krittpipe, et av de få glimt farmor ga oss.

Det var mye fattigdom i Sverige; den gamle krigernasjonen gikk på knærne etter 1700-tall. Man ser i Sverige selvsagt rester av denne stolte tradisjonen. I motsetning til oss bevarte svenskene sin adel. Men mest merker man en svensk nøysomhet, en bondsk overlevelsesvilje. Det måste vara orden och reda. Samtidig hadde de den mest frittalende og fantastiske visesanger Skandinavia har frembrakt – Cornelis Vreeswijk. Jeg elsket ham. Han var selv ikke svensk, men søkte i de svenske røtter som ingen annen. Hentet fram Bellman, Taube og Nils Ferlin. Han sang sanger som selv min mormor Esther elsket, til barnelatter og linjen: «Om inte barn funnos, slutar jag». Han måtte nesten slutte som visesanger i Sverige; det ble rett og slett ganska tuft med all den orden och reda.

Hadeland har en rik innflytterkultur fra Sverige. Her var det et stort behov av deres eminente steinarbeidere. Svenskene har lange tradisjoner med bygging av diker, dammer og kanaler. De lå også mange hestehoder foran Norge med hensyn til bergverksdrift. Rallarkulturen har også et stort innspill av svensker. Man trengte ikke alltid å gå til Tyskland eller England. Så finner vi også mange eksempler i Hadeland på at et svensk lederskap fikk fotfeste. Det kan nevnes at Anker-familien hadde svenske aner, og ble adlet som etterslekt av adelsfamilien Ankar.

Den svenske fattigdommen har gitt utallige norske helgeturister plass og rom langs denne østgrensen mellom Sverige og Norge. Vi drar også utallige ganger over grensen for å handle kjøtt, tobakk og diverse läsk. Vår svenske bror er ikke lenger rik eller så overlegen, men opplever jeg nummeret før blir mer sympatisk enn våres egne.  Men det hjelper så visst at du rett ofte kan møte folk på Hadeland som sier at var det ikke for en svensk rallare, så hadde ikke jeg vært her! Kjenner godt at jeg liker det.

I BERGET DET BLÅ

I skogene helt sør i Lunner, som favnes av Oslofeltet der den geologiske kontaktsonen skapte malmførende ganger, har menneskene hogget og sprengt som «nisser i bjerget». Så gammel er denne virksomheten at den begynte før tyske bergmenn kom til landet i 1538. Eldre norsk bergverkshistorie har ikke helt trodd på dette, men historiske dogmer kan falle, og dette er en av dem. Selv er min bestefarsslekt av bergmannsopprinnelse, så det var helt perfekt da det gikk opp for meg hvor stor plass bergverkshistorie har på Hadeland.

Første kontakt med bergverk fikk jeg i Kongsberg. Doktor onkel Frank og Grete bodde der med mine små kusiner og fettere, og det var jubel hver gang vi ble invitert.  17 år gammel dro jeg sammen med to venner fra Vallefaret, dit med telt som vi slo opp i hagen til onkel og tante i anledning jazz-festivalen. Det var det året Webster Lewis herjet, Billy Cobham spilte på jam’en så trommestikkene føyk omkring øra på oss. John McLaughlin opptrådte med indisk musikk, utrolig vakkert. Jeg er en uforbederlig popelsker, men alt for glad i levende improvisert musikk. Poppen kan aldri utfordre der. Hele turen gikk uforskammet godt så unge som vi var, men uforglemmelig er scenen da vi fikk latterkrampe, havnet i badekaret og lagde sånn støy at tante fersket oss. Levenet hadde begynt da vi forsøkte å være heeeeelt stille.

Kongsberg ble et begrep som langsomt vokste med bergverkshistorien som du ikke kan unngå å legge merke til der. Bergmenn går nærmest i taktfull marsj på brolegningen ennå, og fantasien min ble ikke mindre da det ble klart at bestefars mors oldefar, var en av de første mineraloger utdannet i Norge nettopp på Kongsbergs bergakademi i 1793, i huset som står der bredved kirken og sier ingenting. Han tok det vi i dag vil kalle en bergingeniør utdannelse, selv om vektleggingen i fagfeltet var annerledes den gangen. Like fullt var dette et moment som mine onkler fikk tygge på – begge ingeniører, onkel Arnulf innen vassdrag, onkel Sverre såkalt sivil. Begge vant med å sitte ved et tegnebrett, som nettopp deres forfar – en forfar som de plutselig hadde fått – i gave?

Hadde noen sagt at Du kommer til å bli særdeles bergverksinteressert i ditt liv, hadde jeg sannsynligvis ment at vedkommende var en elendig spåmann, eller sannsigerske. Men min slektsforskning stanset ikke med noen navn, titler, adresse og når født, når død. Den måtte gå i dypet. En tremenning av bestefar som jeg sporet opp og ble godt kjent med, sa til meg at du forsker som en bergmann. De var jevngamle bestefar og han, men tremenningen overlevde bestefar suverent, så jeg bevarte bestefar gjennom ham. Jeg er så nysgjerrig, sa han. Som slektsforsker er det alltid noe du gjerne vil vite, så du glemmer dette med å dø. Han sa dette da han var nær de 100.

Selvsagt måtte det være bergverk på Hadeland. Jeg kom altså til et sted der denne historien bare ventet på meg. Her er jeg! ropte den. Med tiden vokste det til en bevissthet om at jeg hadde en jobb å gjøre, og av og til skapes veien mens du går. I de hadelandske skoger ligger disse gruvene og Nysetergruvene er til og med mye større enn du tror – 80 meter i dypet.  Av og til har til og med gruvene blandet seg inn i menneskenes husbygging på Grua, med ganger som plutselig en dag åpenbarer seg? Under alt har man bevisstheten om at steinene, mineralogien er som stjernehimmelen nedfelt på jorden, as above - so below. Det lyder som musikk ikke sant?

I Sverige hadde de bergverk i middelalderen, allerede fra 1100-tall er det kjent at de smeltet jernmalm i masovn, og ikke lenger klarte seg med myrmalmen – raudi. Ja, så hvorfor måtte vi – naboene, vente helt til tyskerne kom i 1538? Vi startet selvsagt før det. Vi bor jo bokstavelig talt oppå berget det blå. Og opp fra dette berget det blå stemmer en blues …

ARBEIDSERFARING

Det var et strengt regime i heimen som sa at arbeidet adler mannen, og noe helt naturlig at man i ferier og ellers søkte å finne arbeid. Av og til sørget fatter og mutters kontakter for at man ordnet seg, men etter hvert fikk jeg sansen for Arbeidsformidlingen eller «Dagsen» i Storgata, i en bygning (gassverkets gamle administrasjonsbygning) som ironisk nok seinere hen skulle bli arbeidsplassen min. Jeg kan si jeg er så heldig at jeg opplevde faktisk å tilhøre et arbeidslag som samarbeidet med bestefar oppi krana på Grønlia kai.

Noen av disse erfaringene inneholdt lærdom som svei skikkelig. Som da jeg og fatters sjefssønn hadde fått i oppgave å dele ut reklame. Vi fikk fylt hver vår bag med foldere som skulle oppi postkasser, ja der hvor vi så en anledning å levere, vi stilte med sykkel. Først tok vi for oss blokkene på Sinsen og arbeidet oss ned mot sentrum. En fortvilelse hos oss vokste. Bagens innhold minket jo ikke i det hele tatt! Hvem som kom med forslaget aner jeg ikke. Vi utgjorde et felleskap, og ved diverse parkeringsplasser så vi en super anledning til raskt å bli kvitt folderne. Det var lett etter hvert også hvis vi ikke bare la inn en folder, men to, tre? – Leksen kom da vi kom til sjefens kontor, og da han smalt en bunke med foldere på bordet og spurte Hva har dere gjort!?! Følelsen deretter kan jeg gjenkjenne svært livaktig den dag i dag. Nei, aldri gjør det lett for deg selv: Det straffes alltid! Før eller siden.

En annen jobb jeg også kom helt skeivt ut med var på et lager; jeg er i dag ikke i stand til å huske hvor det var. Fortrengningens mekanismer er godt utviklet hos oss. Jeg følte bare ikke for den jobben. Mamma hadde skaffet meg den, men jeg meldte meg syk titt og ofte. Jeg tror faktisk jeg rett og slett fikk sparken. Pinlig. Grunnen til at jeg kunne gjøre det var at jeg bodde hos en kamerat, og var uten det vanlige oppsynet. Jeg var med andre ord friheten lite verdig.

Dagsen derimot var alltid en stor opplevelse. Du tok med deg en matpakke, stilte opp i det overfylte lokalet sammen med andre yngre håpefulle, men også en broket mengde tørste krabater i alle aldre. Det var fra Dagsen jeg en dag fikk jobb på Grønlia og møtte bestefar. Helt uforglemmelig. Det var også fra Dagsen jeg fikk jobb på et bakeri. Der sto jeg med hansker på, og tok i mot brødene. Snart falt jeg inn i maskinens hjernetomme rytmikk, tok i mot, stablet, tok i mot i et høyere og høyere tempo, det var da som utgjort, tenkte jeg. Hva skjer? Jeg klarte ikke en gang å ta i mot, det ble helt vilt, brød tøyt ut fra samlebåndet, det var som om jeg var havnet i Charlie Chaplins «Modern times», jeg hørte rop, skrik, inntil en funksjonær i frakk kom bort til båndet, trykket på en knapp som stilnet hele prosessen …

Det er ikke mye industri igjen i verken Norge eller andre steder i Europa. I industriens tunge områder står tomme lagerhaller, piper, tanker, endeløse metalliske forvridde forlatte muttere, skruer, spaker, bølgeblikk i en eim av rust. Sannsynligvis må vi finne opp håndverket på nytt. I utgangspunktet er våre hender og perfekte fingres mål, deres nytte, denne urgamle presisjonen i akkurat en bevegelse, alt er der, uten nytte lenger, om det ikke handler om å taste på en pc, la fingeren gli over en skjerm. Vi vokser oss høyere og høyere, tjukkere og tjukkere, alt er i dårligere stand enn tidligere, ingenting bygges for å vare lenger enn en liten overskuelig tid, der det må byttes ut, kastes.

Favorittarbeidsplassen ble med tiden Vinmonopolets lager med produksjon på Haslevangen. Der fikk du utlevert blått arbeidstøy, Pelly, du stemplet inn, og ble tilbudt de merkeligste jobber. Jeg har vært truckfører, heisvakt, arbeider på originallageret, stabler av Vinmonopolets forsendelser med tog, tapper, gjennomlysningskikkador, rengjøringsekspert på glassvaskeriet, og hver gang jeg ønsket arbeid fikk jeg det. Jeg hadde det beste skussmål, og elsket arbeidet. Jeg kunne ha blitt der til evig tid.

Det er en opplevelse av å smelte inn i en sammenheng der du snart oppgir dine egne litt slitsomme trivialiteter. Største delen av et døgn slipper du unna. Du fikk ukentlig en pose med det nøyaktige antallet penger. På kantinen spiste du solid mat, så du opp en gang i blant til køene der dine arbeidskamerater i akkurat den samme bekledningen sto, kunne du allikevel se at de var der alle sammen Nixon, Leif Juster, Frankenstein, Langbein og Mikke Mus. Nei, det kunne jo ikke gå i lengden.

NORSKLÆRER

Det står alltid en norsklærer bak enhver skribent, forfatter, dikter, leser, eller hva man kaller seg, og det står vel en bak Trygve Hegnar og. Man kan undres hvem som vil ta på seg et sånt ansvar, men jeg kan si at norsklæreren min aldri la seg flat for meg. Hun ga meg jevnt over dårlige karakterer.  Jeg var heller ikke verdig noen god karakter, men hun ga meg ofte ros for innholdet. Lektor Bø ble denne viktige triggeren som enhver skribent, forfatter, dikter eller leser, trenger. Det handler om en av det offentliges mange oppgaver. Staten. På den hyggelige måten. Den gamle embetsmannsstatens humanistiske arv.

Av og til får du en reise tilbake i tiden, kanskje når du minst aner det. «En flyktning krysser sitt spor» er en gammel romanfavoritt, den befengte Aksel Sandemoses skrifter ble en viktig erobring. Ja denne opprinnelige dansken var vel både høysnuta og en romantiker av vanskeligste skuffe. Plutselig en dag skulle jeg både treffe Tore på Sporet, den ekte, på et helt annet sted enn han hører hjemme, nemlig på Sandermosen stasjon, og norsklæreren min i ett og samme krysningspunkt. På Nittedal. Jeg var i utganspunktet frustrert over romanens tilstand, kulturens ubehag (som alltid). Trengte noe.

Lektor Bø dukket opp som en slags redning der jeg på 70-tallet hadde forsømt mulighetene til å få en 5’er i naturfaglinjegjennomsnittet.  «Alt er politikk» sa Mao, så vi forsøkte så godt vi kunne. Vi gjennomanalyserte Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie, og disse gutta var jo fulle av tendenser til å gi Mao rett. Men snart kom Dostojevski inn døra med den aldeles spinngale Raskolnikov som jeg allerede hadde lest. Vi koblet den med lesning av Olav Duun, og jeg gjorde mine første litterære analyser. Det var utrolig spennende. Ja, selv Tarjei Vesaas og «Isslottet» ble morsom med lektor Bø. Hun gjorde litteraturen til vitenskap, og det ga meg et ståsted. Det ga meg en følelse av erobring. Som du straks var villig til å bringe videre. Til alle "brødrene". Ja, det var tider ...

Lektor Bø var ikke som de andre lærerne. Hennes norskfag var opplevelsesbasert. Jeg husker en gang at jeg og de verste brushanene som selvsagt mente at undervisningen var så alt for konvensjonell på gymnaset. Det var denne evinnelige kateter og tavle affæren, ovenfra og ned. Lite fantasifullt! Undertegnede satt dermed på lektor Bøs skrivebord i lotusstilling da timen begynte, men da hun kom inn var det ingen reaksjon fra henne. Hun satte seg ganske rolig på en ledig stol (min) og ventet på at timen skulle begynne. Så ble det ganske sikkert, nølende (det satt enkelte av det motsatte kjønn og hørte på), en opplesing av et surrealistisk dikt om sjela som havnet inneklemt i mellom vinduene – det dobbelte eller noe lignende. Jeg holdt på med den slags. De beste kom helt på inspirasjon i øyeblikket. Surrealisme.

Mer jordnært med lektor Bø. Vi var på tur til Skien for å komme den kommende apotekerlærlingen Ibsen inn på livet ... Som vi kom! Han er vanskelig å utrede denne Ibsen-gutten, men for meg vekte hun et livslangt forhold til hans dikterkunst ... Men i mange år var hun ikke der. Hun var bare en stasjon i livet man hadde fart forbi, men hun formådde å gi min litterære og totalt ville lesning et system. Som kanskje kunne kvalme meg til og med fordi jeg så ofte savnet de «gamle gode» forfatterne. Plutselig, som om jeg fikk et svar, og da jeg trodde jeg bare skulle høre på Elin Prøysen synge gamle gode Alfs sanger på Nittedal stasjon i regi av kulturBANENs energiske skaper Tore Haagensen på Sandermosen, dukket sannelig lektor Bø opp igjen. I hennes egen stue at på til! Der jeg hadde vært til brenneslesuppe som russ, et minne som var fullstendig vasket bort, men som gjenoppsto. Da hun var Gerd, for vi kalte henne alltid Gerd.

Det er et tilfeldighetenes spill man føler meningsfylt: Jeg hadde i mange år vært helt «ute av det». Og der sitter hun, like gjestmild, blid og åpen som før. Dukker hun opp for å geleide meg enda en gang; mane meg til dåd? Berolige meg med at ingenting bare forsvinner? Av en eller annen grunn tenker jeg på Trygve Hegnar, Norges mest profilerte mann. Et uttrykk for den norske vellykkethet. Men både Trygve Hegnar og jeg er skribenter, og lesere! Nylig leste jeg i et intervju i avisen at han leser bare aviser. Jeg kom til å kjenne hvilken fortvilelse norsklæreren til Hegnar må ha følt ovenfor denne guttemannen som vel allerede den gangen, under kateteret sa «Hva var det jeg sa», og som i dag uttaler seg i hytt og pine om alt hans avislesing har lært ham. Han skulle blitt tatt i øra av lektor Bø; men kjære Gerd; den oppgaven er uløselig. Du skal uansett ha en takk for det du ga meg, og gjerne sammen med en hel generasjon elever du har undervist gjennom årene!   

AVSLØRT

Uskyld til overflate, kaos innvendig. Der var jeg i full sving med å innlede en politisk karriere. Studier av den politiske tenkningen ble gjennomført, man ble med på okkupasjoner, demonstrasjoner. Så kom møtene, lagsarbeidet. Der man skulle forholde seg til de andre – kameratene. Man skulle gjennom noe som heter kadervurdering, og der ble jeg selvsagt – avslørt.

Det var ikke noe slaraffenliv den lille avleggeren av Berg-klanen med sjefen Tore la opp til. De hadde sin økonomiske forsiktighet fra krigen i blodet mor og far, de stampa gjentagende ganger (en fullstendig glemt økonomisk redning, en klokke eller en annen verdigjenstand som de fikk penger for), og reddet seg igjennom. Store deler av tiden jeg gikk på gymnaset var hele familien avisbud. Jeg hadde min tørn og kunne ende veldig søvnig på skolebenken. Sånn sett var foreldrene mine arbeiderklasse tvert igjennom, og gjennom lønna arbeid skulle du adles. Men jeg hadde jo som slektsforsker opplevd noen nyanser.

Nyansene er krydderet i livet, men i hovedsak søker folk det enkle, la oss være enig i det. Det er ikke vanskelig å se flokkens sikre gang til kilden (i hvert fall når alle er konsumenter). Men når det går opp for deg at dine forgjengere gikk med uniform på 1700-tall, bar parykk sannsynligvis, og når du selv bærer et grevenavn, vel så har du noe i deg som skrubber. Du er bare ikke helt vanlig. Du utgjør en nyanse det er ganske tåpelig forsøksvis å skulle skjule.

Uansett faktisk når jeg skulle oppsummere min «bakgrunn», for det var et viktig ord for den nye politiske vekkelsen som hjemsøkte vårt land, skapte det trøbbel. Jeg kunne ikke unngå å nevne at jeg hadde en viss politisk ballast, med kommunistene. Ja, at jeg hadde vært i Moskva. Kom saken inn på klassebakgrunn, og det gjorde den selvsagt, så var jeg enkelt nok arbeiderklasse. Men jeg visste jo at mekanikeren morfars høyeste ønske var å være selvstendig næringsdrivende. Han hadde håndverkerens ambisjoner og levesett i behold, og drev egen forretning. Det var jo ikke helt bra. Det luktet småborgerlighet lang vei. De bodde på toppen av alt i Asker, som i «la belle epoque» duftet av shipping, mer enn det gamle fiskeriet. Penga rår. 

Nå skal det innrømmes at jeg lærte fort at slektsforskingen ikke burde blandes med det politiske, og havnet snart på et trygt arbeiderklasseståsted. En periode i livet mitt bestemte jeg meg for å være industriarbeider helt totalt, men nyansen hadde tross alt bosatt seg i meg for godt, og hadde sin avgjørende virkning. Dessuten dirret det jo hele tiden: Selv om jeg kom meg igjennom som arbeiderklassesønn, gikk jeg tross alt på gymnaset. Jeg var en potensiell akademiker. Suff’erne likte ikke det.

Så imponert jeg var av møtekulturen! Dagsorden. Eventuelt. Å be om å få ordet. Taleliste. Ordstyrer. Benytte anledningen til å kommentere. Holde innlegg. Belyse innlegget med lengre perspektiver. Overføringer. Hvordan noen kunne beherske hele forsamlingen med sin klokhet, sin evne til å treffe den politiske nerve, der alltid dialektikken sto høyt. Om du i tillegg hadde den tjukkeste østkantdialekt var suksess uunngåelig.

Jeg var imidlertid novise, og skulle strengt tatt bare innvies. Det var saken. Jeg skulle kadervurderes. Det var egentlig proforma. Men på veien til møtet hadde jeg fullstendig uvitende skapt meg et skikkelig problem. Jeg husker godt stemningen. Noenlunde euforisk var jeg antagelig fordi det var forsommer og det luktet ekstra fra syrinene i Tøyenhagen. Da jeg nærmet meg adressen der møtet skulle foregå, ser jeg at en jente peiler seg inn til akkurat samme sted. Fantastisk, tenkte jeg. Hun er jo søt! Hun er kanskje denne jenta som bare skal dukke opp i mitt liv? Nå skjer det, tenkte jeg og smilte, og hun skulle virkelig på samme møte.

Det var ikke mer, jeg sverger. Det jeg slettes ikke visste var at «jenta» var noe innen bevegelsen, og kvinnesakskvinne på den røffe måten, som vi kan si, og ville altså under kadervurderingen stille spørsmål om kvinnesynet mitt. Jeg husker det ble helt stille, og at jeg tenkte at nå er det kjørt. Jeg er blitt avslørt. Hun har forstått at blikket mitt var fylt av begjær. Ja, jeg bekjente indre sett hele min skyld. Nå syntes til alt hell de garvede politiske tungvekterne at det var alt for drøyt å skulle be om en sånn redegjørelse, av «denna kameraten», så de redda meg. Med ord hadde jeg vært fullstendig fortapt. Jeg hadde begynt med en innrømmelse og rota meg over alle hauger; eller som Led Zeppelin sang «Over the hills and far away»...

JENTER, ÅH JENTER

Alf Prøysen synger i  siste verset av «Peppersvennsvise» (der han liksom skal oppsummere litt) «jenter, åh jenter /og hjerte’ mitt for dekk».  Jenter. Jenters nyvunne frihet. Hett tema for meg der jeg skulle videre, med opplevelser som rypa på høyhælte sko, vekselsvis Lise som bodde ovenfor og flyttet, den røde plass, først og fremst alle jentene som så på meg der jeg gikk gjennom skolegården med henda i lomma. Hva hadde jeg å tilby? Hva skal jeg med dere? Hva handler det om? Livets evige gjentagelser.

Jeg vet hva et så gammeldags ord som kyskhet betyr. Jeg har vært kysk. Det er et ord som passer beskrivelsen av en vei ut av kroppen; du fornemmer, men kan ikke bruke lemmene. Du er som forhekset. Som før en større begivenhet. Yr. Men jeg var ikke klar til å uttrykke det. Jeg svermet heller i en slags beruselse. Ingen kan uttrykke denne kyske, åndelige og svært romantiske tilstanden, som Knut Hamsun.

Kanskje kyskheten var en følge? Jeg hadde alltid kjent meg svært elsket. Selvsagt kunne hverdagens kollisjoner gå meg på nervene, men jeg ønsket ikke andre foreldre. I tillegg med en så elskelig farmor som jeg har hatt, er du godt forspent. Hun var dessuten i live og spurte meg stadig om jeg hadde en kjærest. Det het «en kjærest». Det fantes mye kjærlighet i slekta hennes; slektsforskinga skulle fortelle meg seinere at hennes mormor hadde ofret seg for kjærligheten. Det var graviditetene som felte henne. Momentet med det fatale øyeblikk: Der jenta hadde «gitt seg hen». Med resultat.

Selvsagt satt all denne viten fast i den overlevering jeg fikk. Man hadde ennå ikke fått fastslått fri abort, og diskusjonen virret. De større perspektiv vekslet med de helt jordnære argumentene. Året jeg ble 23 år (1978), vant forslaget i Stortinget. Det ble hevdet at kvinnekampen hadde fått den viktigste seier, og som nå sikret kvinnenes vei til frihet. Jentene kunne «gi seg hen» uten noen som helst redsel for resultat. Jeg husker jeg syntes jenter var som tidsinnstilte bomber. Det var ikke mulig å leke med søstera si mer.

Seksuell frihet. Dette var sexspaltenes tid i Dagbladet, pornoHagens tid. Herregud. Diskoteket hadde kommet, man sang (på fransk riktignok) at «jeg vil ligge med deg». Hvor direkte skulle man ha det? Jeg var bare ikke der. Det verste var kanskje at mine foreldre, samt alle andre voksne par hadde begynt å utfordre hverandres fritalenhet. Man kunne overhøre de mest intime detaljer utbrettet. Avansert seksualitet, vekslet med kjedelige disfunksjoner som kunne forekomme, men som definitivt lot seg ordne med kyndig hjelp. Pinlig var et ord jeg kjente betydningen av. Det viste seg til min store overraskelse at jeg hadde en meningsfelle: Søster. Greit nok at de unge mistet vettet, men de voksne?

Selv ble jeg uansett overbevist om at det nå gjaldt å få begynt et seksualliv. Fortere enn svint. Men det var lettere sagt enn gjort. Jeg satt helt fast i mine yre avstandsforelskelser, jeg kom heller inn i min store Led Zeppelin periode, som vekslet med David Bowie, særlig «Rebel, rebel» med linjen «You don’t know if you’re a boy or a girl». Det var en galei. Man visste ingenting sikkert, følelsene fikk overta hele styringa.

Det var noen stunder med tungekyss, og beføling av noen spennende brystvorter, det fantes lengsler, det fantes partys, men ingen som helst kunne skjønne Konfucius. Det er en dør der: The Doors. «I’m a spy / in the house of love». Dårlig spionering, for følelsene bare dundret i fundamentet: Sjekk den jenta der du; der går det en virkelig rype forbi gitt. Vent! hun ser i min retning (noe som fikk hjertet til å pumpe ekstra). Fantasien fulgte på med tanker som: Tenk om hun kunne rope «Rune, Ruuuune!» som Lise gjorde? Tenk om hun (eller kanskje hun du så forleden dag), kunne ta meg i armen og hviske: «Nå skal vi kose oss Rune,» som farmor sa. Men det var jo ikke en jente som sa det. De var antagelig like vettskremte som meg, jeg har tenkt på det.  Kanskje de som var jevnaldrende, og som ikke hadde begynt … ja, du vet. Men du vet også at jenter begynner alltid tidligere enn gutter.

"GATEGUTT"

Den store boltreplassen, platået ovenfor Carl Berners plass, med Hasle, Løren, Økern, Hovin, Valle, Tøyen, Ensjø, Helsfyr, Ulven, Teisen, Etterstad, Vålerenga med mer, var ikke stor nok lenger. Jeg var klar for sentrum. Det hele kom for en dag da jeg skulle velge gymnas. Jeg kunne valgt som onkel Frank som gikk på Teisen gymnas, og som til og med fant en kjæreste der (tante Grethe), men det ville blitt på det samme platået. Jeg hadde skjønt poenget med at en eventyrer hele tiden må søke nytt terreng. Mitt gymnas skulle bli Vahl skole.

Terrenget var virkelig nedi dumpa, og som Oslo så vitterlig er, ei dump som ender lukt i Oslofjorden. Rett i nærheten av Vahl skole har du nemlig Tøyenparken, som ikke bare er det avgrensede området for Botanisk hage med porter og jerngitter, men hele parkområdet fra Ola Narr (som grenser til Gjøvikbanen) og nedover retning vest. Her finner du også det forholdsvis nye Munch-museet som ble åpnet i 1963, og mer nedi bysumpa har du Rudolf Nilsens plass og Jens Bjelkes gate som førte rett til the Lack street, så jeg var jo fullstendig kommet «hjem» kjente jeg. Drabantbylivet som var begynt å bli et skjellsord, hadde jeg vendt ryggen til. Den ekte byen var i sentrum, og der var jeg!

«På steingrunn», så absolutt, en «gategutt», som «kom til verden i en mursteinsgård». Intet var mer naturlig enn at jeg levde meg inn i Rudolfs sang, og vi sang den også snart med pondus: «Og den er hatets sang, en elv i strøm / og kjærlighetens vise, ung og øm». Vi var snart en gjeng unge brushaner som på 70-tallet gikk med våre sinnsyke slengbukser, møysommelig oppsparte lange hår. Vi skulle få en ganske ufortjent stor oppmerksomhet, for selv om det er et dogme at ungdommen er opprørsk (hvor er opprørskheten i dag?), var det måten vi var opprørske på som var bekymringsfull. Vi så jo ikke i retningen Moskva, som hadde vært det skumleste av alt, vi så mot formann Mao, og Peking. Ikke bra.

Men Vahl skole betød så mye mer enn denne helt naturlige politiske interessen, jeg hadde valgt å gå naturfaglinjen og tok sikte på en akademisk utdannelse. Den eneste i familien som hadde en sånn, ingeniørene Berg til tross, var onkel doktor Frank. Han var et enormt forbilde. Med sin jazz, pipe og rolige attitude ga han svaret på hvor jeg ville. Skulle jeg studere medisin var naturfagene inngangen; det var kjemi, fysikk og matte som var de viktige fagene, og jeg studerte villig vekk.

Av og til kan en liten tue velte et lass. Det vet vi jo. Lektorene på Vahl gymnas kan man nok karakterisere som rimelig forhistoriske. En lektor, jeg skal ikke nevne navn, var av et heller sleskt kaliber. Det var øyensynlig at han med sin åpenbare parykk, sin væremåte helst ønsket småpikenes oppmerksomhet. Vi hadde tysk det første skoleåret, og jeg som hadde S – jeg gjentar Særdeles godt, fra min 9-årige på Hovin, mente meg temmelig sikker. Kjøreplanen var jo 5 i alle fag. Men tror du ikke den lømmelen ga meg en 4’er. Det var sprekk. Hele skjemaet sprakk faktisk. Det var utelukket å ta tysk om igjen!

Brå motgang tålte jeg ikke. Alt arbeidet kjentes meningsløst. Jeg inntok en helt annen holdning, og de to neste årene slang jeg med. Noe essensielt manglet for at jeg skulle interessere meg nevneverdig for eksperimenter med magneter og kraften som virker opp eller ned. Så ble det musikk, politikk og jenter som fikk min oppmerksomhet; livet nede i sentrum. Kameratskap, latterlige lektorer som plaget livet av oss, Amerikas krigføring i Vietnam, kulturrevolusjonen i Kina, SUF (m-l), og kampen mot EEC.

LESEBASILLEN

Det finnes mange storlesere i verden fortsatt, og jeg har egentlig aldri vært redd for at boka skal forsvinne, eller at oppvoksende slekter skal glemme å lese. Selvsagt er enkelte moter seigliva, som saggebukser. Men den «andre verden» som du ikke kan oppleve selv, eksisterer der ute. Alternativet boka representerer en mulighet til å komme denne verdenen tett på i en prosess som i tillegg gir deg dine egne bilder; temmelig genialt. Så min påstand er at så lenge nysgjerrigheten lever hos menneskeheten, vil vi ty til lesing, på bok eller skjerm er kun et spørsmål om mote. Først og fremst er lesing en livstil, der alle har sin, og jeg kan hermed si at dette er min. I hvert fall hvordan det begynte.  

Torbjørn Egner, Asbjørnsen & Moes eventyr, min første Hardy-guttene, Stompa. Alt sammen handler om en leserkarriere. At du erobrer et nytt terreng for hver bok. Du bruker kreativiteten. Du trener hjernevinningene. Det koker litt i deg også av og til. Lesingen kan aldri erstatte selve livet, så derfor er det alltid en konkurranse om å få tiden til å strekke til. Du må finne disse lommene der du kan lese. Først leste du bare hjemme, mens etterpå fikk jo skolen ett eller annet de skulle ha sagt om lesingen din. Den ble et offentlig anliggende.

Hovin skole hadde et bibliotek, og jeg ble tidlig dette bibliotekets faste gjest. Da jeg hadde knekt nøtten var jeg heller ikke til å stoppe. Hos bestemor og bestefar hadde jeg fri tilgang til guttebokbiblioteket, der gutta (mine onkler) hadde rablet ned sine stolte initialer. Her fantes klassikere som Jules Verne, Robert Louis Stevenson og Alexander Dumas, men også serier som Davy Crockett, Hjortefot, Den ensomme rytter og Biggles. Alt ble lest, men jeg glemmer ikke Mark Twains «Tom Sawyer» og «Huckleberry Finn». Jeg oppdaget jo som så mange andre at det finnes bøker som ikke etterlater det minste spor, mens andre setter så sterke spor i følelsene; at det leste, denne boken du holder i hånden og kjeler med, blir en helt fysisk erobring du aldri glemmer. Du kan føle at du har levd et helt annet liv.

Veien til voksenlitteraturen var gitt. Selvsagt hadde de en russisk boksamling på Etterstad, og jeg var ikke en gang konfirmert før jeg leste Dostojevskij. Den mannlige bibliotekaren på Hovin (som alltid hadde på radioen med Børsnoteringene) var vilt begeistret over utviklingen, og leide inn bøker jeg gjerne ville lese. August Strindberg for eksempel fordi jeg hadde sett «Hemsøborna» på svensk TV, og det ble skjellsettende. Kunstnermiljøet i Stockholm på 1870-tallet i «Røda rummet» ble straks overført til min virkelige verden, helst skulle vi kalle hverandre «bror». Hva tror bror om det? Felleskap, ble et viktig ord.

På biblioteket fant jeg tidsskriftet «Norske gutter», som hadde spalten «Vi diskuterer». Der var det mulig å komme med innlegg under psevdonym, og det var litt av en erobring da jeg så mitt første på trykk … men om jeg skal være ærlig fikk jeg klare anfall av hovmod. Mor leste legeromaner (hvor er de blitt av?) og jeg sa nokså rett ut at «det der er søppel!» Jeg husker jeg skulle demonstrere påstanden og slo opp på en tilfeldig side. Der leste jeg ganske overrasket (det var lettere å finne søppel enn jeg ante) høyt at «doktor Pedersen bet seg i munnviken», og mamma var like forbauset. Hvordan i all verden skal det gå til? spurte jeg. Mor sluttet med doktor Pedersens viderverdigheter i samme øyeblikk. Hun ble medlem av Bokklubben, og snart var vi i gang med Vilhelm Mobergs serie om «Utvandrerne» som vi leste parallelt. Til min søsters heller labre interesse, og til fadern’s mumling. Helt til søster fulgte opp, og fadern var nødt til å sette seg inn i utvandringen, til og med han. Ble jeg overmodig?

Jeg leste meg mot en slags grense der du forstår at du ikke kan makte mer. Rett før en påskeferie var jeg slettes ikke sikker på at jeg hadde nok bøker, og tok med enda flere. Da jeg kom rett utenfor biblioteket revnet bagen min og alle bøkene flommet ut i snøslapset. Om jeg ga meg? Nei jeg kunne jo spørre om bibliotekaren hadde en pose … I dag ville jeg aldri ha tatt med meg så mange bøker; det må jo være klinkende klart! (hvorfor denne desperate tonen tro?) Jeg lærte en lekse om beherskelse. En av de mange. Men lesebasillen; den lever, tro meg ...

PÅ DEN RØDE PLASS

Jeg var ikke gammel da jeg ble forelsket første gang. Lise het hun. Hun bodde en etasje over oss og hun var livlig. Om det var forelskelse skal jeg ikke påstå hundre prosent, jeg ble liksom bare litt merkelig innvendig. Så ble jeg også på en avgjørende tid i min utvikling nærmest omsvermet. Jeg oppdaget i 1966 at de voksne kvinnene i Italia var så begeistret at de klappet meg i tide og utide, dessuten visste ikke søstrene Isaksen hva godt de skulle gjøre for å få min oppmerksomhet, og så får jeg i tillegg denne opplevelsen på Den røde plass.

Året 1967 ble jeg bedt til audiens i overlærer Nils Volds kontorlokale på Hovin skole, det berømmelige kontoret med utsikt over hele skolegården. Man risikerte helst en alvorlig korreks i en sånn anledning, men forkontorets dame smilte bare bredt. Alt var solskinn, og jeg fikk fri fra timen at på til. Det var søkt om fritagelse fra skole i 14 dager for mitt vedkommende i anledning reisen til Sovjetsamveldet. Jeg husker ikke hva han sa, men jeg følte da som nå at det var en slags historisk begivenhet, det var «once in a lifetime» der «you might find yourself in another part of the world».

Det var et eventyr, men jeg måtte love farmor at jeg tenkte på henne. Første etappe var båten til København i høststorm. Vi skulle reise med de danske kommunister som var overbegeistret fordi det danske hold nettopp hadde slått Norge 9-0! Snakk om å være nedjekket. Vi landet først i Moskva, siden reiste vi med fly til Kiev, i dag Ukrainas hovedstad ved elva Dnepr, en by med en 1500 år gammel historie, en av Europas største byer i sin tid. Neste stopp var Sochi ved Kaukasus fjellene og Svartehavet, åsted for vinterolympiaden 2014, som vel kommer til å gjøre Sochi totalt ugjenkjennelig. Jeg husker segregeringen, strendene som var atskilt for turister, partifunksjonærer og arbeidere, palassene og kontrasten mellom palmene og de snødekte fjellene. Så var vi tilbake i Moskva, og selveste rosinen i pølsa, for de som liker det, vel og merke.

Jeg veit ikke om det stemmer, men det sies at Aksel Isaksen, ekspert på tørrmuring og arbeidsformann da de bygde Ljan kirke, var den første. Siden ble alle av farmors brødre kommunister, de var sprengningseksperter og i byggebransjen. Den heiteste av dem alle i politisk forstand var Jenny. Hun var den eldste av døtrene og hadde et stort samfunnsengasjement. Det er lett å forstå henne. Hun var i bøtteballetten som Håkon sa. Men hun satt også i bystyret. Hun var myndig. Hun hadde slettes ikke farmors sjarme! Men som jeg følte for henne, som jeg følte for hennes ulykke! Like mye som Håkon som ble så bekymret for henne når hun hver natt hadde de frykteligste mareritt. Hun ynket seg. Hun skrek. Det var «noe» som plaget henne hele tiden. Hva var det?

Glem alle rakettene. Glem den lange køen utenfor Lenins mausoleum. Men slettes ikke oktoberkulden, eller fargene over tårnene i Kreml. De danske kommunistene hadde reist et eget banner. Vi sto der som tilskuere, men de hadde plassert meg i forkant. De visste nok hva de gjorde. Etter militærparaden kom arbeidernes marsj i glede over revolusjonens 50 års dag, i begynnelsen så det kjedelig ut. Men de danske kommunistene jublet, det vekte oppmerksomhet, og snart kom det i stand, en merkelig, men svært gjentagende og impulsiv handling. Hver eneste mor tok nemlig med seg en datter som fikk i oppgave å kysse meg. På begge kinn selvsagt. Det var da rart, tenkte jeg. Men det fortsatte. Jeg ble faktum nedkysset på den røde Plass. Jeg fikk så mange kyss som aldri noen 12-åring har fått, av de mest svimlende, søte russiske jenter!

Kan man ha en smule forståelse for at jeg har blitt litt skrudd? At jeg ved å peke på Den røde plass-hendelsen kan få et nikk: Ja, bevare meg vel. Det kan da ikke ha vært enkelt. Var det så mange da? – Ja, det stanset aldri. Det fortsetter!

BELLA ITALIA

Året 1966. Det slo nærmest ned som en bombe: Det ble ganske utrolig besluttet at alle sammen, jeg, søster, mor, far, farmor, farfar, Jenny og Håkon sammen skulle reise til Italia. Cattolica, Rimini, Adriaterhavet, hotell Marconi, «la dolce vita», bon giorno! Når jeg ser på bildene i dag har de en slags gyllen patina. Det var selvsagt en svært vellykket manøver grandtante Jenny hadde utført, dessuten var hennes Håkon en selskapsløve, og morsompeter av dimensjoner. Han og farfar var arbeidskolleger, bryggeslusker begge to.

Søstrene Isaksen delte skjebne. På et vis inkluderte deres felles tap av to sønner at de begge kom til å elske meg. Ja meg. Guttungen Rune. Farmors kjære Rolf, en onkel av meg som var i tenårene da han døde av leukemi, og grandtante Jennys eneste sønn Arvid, som døde i en arbeidsulykke på brygga i Oslo: Begges død i alt for ung alder hadde skapt dette behovet hos dem, et felles behov der de gledet seg over å få min oppmerksomhet. Det var et akseptert behov.

Men hvordan kunne nå dette bli et problem? Jo, dels fordi jeg elsket min Olga, min farmor over alt på jord. Jeg hadde tidvis bodd hos henne, jeg ville rett og slett ikke hjem den gangen, jeg ville bo hos farmor. Det var pinlig for mine foreldre, det måtte dempes en smule. Men forholdet holdt seg sterkt, vi var like glade hver gang vi traff hverandre. Hun kunne be meg på bytur, med innlagt besøk på kafé. Da var vi så høytidelige der vi begge elsket fornemmelsen av byens sus, og hverandres selskap, jeg med min brus og hun sin kaffe. Alt dette vekket selvsagt Jennys såre morsfølelser til livet. Min grandtante Jenny som så at søsterens gleder også kunne bli hennes, innledet en strategi.

Italia var en slags sukret karamell. Samtidig en uimotsigelig pakke som alle kunne nyte godt av! Den var slettes ikke smålåten på noe vis: De hadde arvet penger, de var barnløse, de bestemte seg for å ta på spanderbukser. Bona sera senorita! Palmene, det azurblåe havet. Varmen, det indre livet i landsbyen som liksom tøyt ut på gatene. Aller best husker jeg VM-finalen i fotball, fordi vi satt på en typisk bar med fjernsynsapparat. Hvilken fotballinteressert som helst kan regne ut at jeg snakker om den eneste finalen England noensinne har vunnet. Tyskland som motstander. Samt den omdiskuterte dupperen fra Geoff Hurst; var den innenfor? Gjett om det ble diskutert på den kafeen vi så kampen på i Italia. Dessuten er det så åpenbart i fotball hvem du holder med; det også tyter ut av deg så å si. På italiensk manér var vår pro-engelske holdning svært provoserende, og en italiener lar seg provosere. Han ønsker å bli provosert! Rett og slett herlig! Jeg elsket det, mens far, farfar og Håkon mente det var best å finne en annen kafé.

Voldsomt begeistret for siestaen var jeg nok ikke i 1966, men det var en stund uten bevoktning. Søster og jeg gjorde oss kjent med hotell Marconis kriker og kroker, og vi ble kjent med hotellpersonalet. Siestaen som er på vei til å forsvinne, som alle god ting, har jeg siden forstått er genial: Du har faktisk to muligheter i løpet av en dag. Om ikke bon giorno slår til, har du alltids bona sera!

Jeg har det sånn at Italia er mitt favorittland den dag i dag, og i turismens barndom var vi svært nær  Fellinis kjærlighetserklæring til Rimini (nabobyen til Cattolica) «Amarcorde» (1973). Men livet er sånn lagd at det alltid blir noen som får det trist, ja alltid noen som taper. Midt i all lykken, kjenner jeg på dette. Er det ikke alltid noe sårt, noe urovekkende der, selv hvor flott det kan være? Burde England ha vunnet? Var det galt av meg å le av onkel Håkons vitser? Men de italienske kvinnene kunne faktisk aldri få nok av å klappe meg på hodet; og det hadde jeg egentlig ikke noe imot. Det var bare litt foruroligende.

VELKOMMEN TIL KARDEMOMME

Tar jeg toget til Gran stasjon, går av på perrongen og vender meg i retning syd, ser jeg foruten den flotte stasjonsbygningen, tårnet til onkel Tobias, eller branntårnet i Gran sentrum. Landsbyene på Hadeland har faktisk dette snevet av Egner. Skal ikke si hva vi går over til; sjansen er dessuten stor for at Thorbjørn Egners bidrag til samfunnet er på hell, selv om Arbeiderpartiet holder fast ved en av reglene til politimester Bastian for landsbyen Kardemomme, og til tross for storsuksessen Dyreparken i Kristiansand. Det er nemlig avslørt at Egner har hentet sin inspirasjon i Marokko. Ja, det kan gå begge veier.

Jeg elsket Thorbjørn Egners naivistiske tegninger, og særlig var hans fantasi by Kardemomme til å spise opp. Politimester Bastian lærte meg å skrive ned alt om bursdager, rekorder i 60 meters sprint, ballkast og stille lengde, reiser med folkevogn i Danmark. Jeg gikk med en rynke i pannen, kan du gjenta det du sa? Alt ble fullbrakt den dagen jeg fikk skrivemaskin, men da hadde jeg egentlig skiftet over til en livslang begeistring for Tobiassen i tårnet.

Med det ærverdige skjegget og utsikten, var han barnas venn. At de ga ham en papegøye (fra Amerika) var ganske smart, den fungerte vel som en radio. Ikke at jeg ville modernisere Kardemomme, ikke at jeg er noen tilhenger av modernisering i det hele tatt, og det burde man tatt lærdom av, som det etter hvert ser ut, til og med på Hadeland. Men vi veit at Egner bodde, og likte seg på Hadeland. Han skrev historien «Da Per var ku» på Grindvoll, og foreviget stasjonen. Lenge så det ut til at Egners tegning skulle overleve selve stasjonen, men den ble reddet på privat initiativ.

Sosialiseringen av Kasper, Jesper og Jonatan var jo politimester Bastians ypperste verk, men sannelig hadde han god hjelp av en snill hustru, men overraskende nok av tante Sofie! En fantastisk figur som bærer blandingen av det moralske og opprørske, ja hun kunne godt vært hentet fra kvinnebevegelsen. Politimesteren og jeg forsto kanskje ikke verden like godt, vi rapporterte og noterte for ikke å miste oss selv. Kanskje var det de søte og hyggelige hustruene (min hustru var en «leke»hustru, som oftest søsteren min) som forsto hva vi ønsket – at vi ønsket mer enn vi fikk til …

Ja, det var disse utrolig late villstyringene Kasper, Jesper og Jonatan, dette rotet deres som alle barn var fristet av, men også avskrekket, i en røre som man aldri liksom forsto. Ja, hvorfor ble tante Sofie så begeistret for Kasper da han ble brannmann? Var han kanskje bare den verste banditten, som en slags Stalin? Hva blir tante Sofies indre beveggrunner da? Ja, for verken pølsemakeren eller trikkefører Syversen (som heldig nok alltid fant igjen trikken uansett hvor han hadde satt den), kunne passe for tante Sofie.

Jeg har vært i Marokko, og Egner var der i 1949 i byen Essaouira. Min gamle helt onkel Tobias har enten gått med på å la de muslimske imamene få benytte tårnet fem ganger pr dag til å synge, eller så er det noe som har skjedd med papegøyen (som kom fra Amerika)? Men jeg er kanskje så rolig av legning at jeg ikke ble forskrekka (noe ala Bastian henger igjen). Egners Kardemomme blir nemlig aldri muslimsk. Ikke en gang kristen, for er det noen som husker presten i Kardemomme?

UT PÅ TUR, ALDRI SUR

Uansett vær. Uansett alt mulig som kunne få en oppvoksende yngling til å ønske noe annet; det ble tur. Hver søndag. Som oftest inn i skogene utenfor byen, Nøklevann rundt, der traff fatter’n sine idrettskamerater og pratet plutselig det røffeste Vålerengaspråket som fantes, og vi så det i mammas øyne: Men Tore da! Var vi heldige vanket det bål, stekte pølser, kanskje brus? Fast innslag var alltid da pappa trakk pusten dypt, så megetsigende på oss og sa: «Kjenn den duften!?!»

Hovedstaden har disse to fordelene, ved siden av generelt god plassering i fra naturens side: Skogene og Vippetangen. På sistnevnte brygge kan du seile ut til en av øyene; Hovedøya, Gressholmen eller Langøyene, eller det var i hvert fall sånn. Vi gjorde det ofte. På Hovedøya funket det gamle cisterienserklosteret som en magnet. Jeg skulle langt seinere få vite at Munkerud her i Søre Oppdalen eides av Hovedøya kloster, før klosteret brant (siden overtok kongen det meste); man krysser ofte spor. Ruinene på Hovedøya er et eldorado.

Farmor og farfar var ofte med til øyene, det var især bestefar som likte seg her. Onkel Arnulf og tante Ellen med kusinene mine Bente og Tone var med. Vi botaniserte. Vi lekte gjemsel. Vi utforsket alle deler av øyene. Dette var våre faste søndagsturer om våren, der vi slo oss ned på pledd i solhellingene, skrattet og syntes livet var godt.

De gangene vi hadde bil, åpnet det seg andre muligheter. Pappa hadde sansen for det spektakulære; og introduserte oss for dagstur til «Verdens ende». Det innebar at vi sto opp i otta riktignok, men vi var med på den. En god værmelding var i utgangspunktet en fordel, men vi fant ut at det er ikke noe som heter fint vær på Tjøme. Vindene blåser skyene bort, og Færder fyr synes i horisonten åkke som. Svaberg, holmer og skjær, en uendelighet av tid.

Aldri var det hyttetur. Hytte var først og fremst ikke noe for fatter’n. Jeg tror han hadde mer enn nok med alt reparasjonsarbeid som kom på ute på Fjeld. Det gamle huset hadde alltid en eller annen utfordring, og selv om morfar insisterte på å klare seg selv, var han snart kjempefornøyd når fatter’n ga ham en hånd. Selv ble jeg en hyttefantast med årene; ja hytte er stikkordet som førte meg til Hadeland i utgangspunktet, men jeg ser friheten mor og far kjente på; de hadde jo et hav av muligheter foran seg.

Alle årstider ble benyttet. Vi hadde digre åpne sletter rundt oss som ble til hemningsløs skigåing og åpne vann der vi gikk på skøyter så fort isen la seg. Det krydde av unger ute, det er så sterkt dette minnet at jeg reagerer på at det er så få barn å se nå til dags. Hvor er de? Jo, alt foregår innendørs, alt er tilrettelagt.

Jeg kjenner det kribler i kroppen hver søndag den dag i dag, selv om jeg ikke skal påstå at jeg aldri har latt kirkeklokkene ringe fra seg, eller har tilbrakt mang en søndag under en fantastisk god dyne. Alt har sin tid. Men blir kriblinga sterk nok tar jeg meg en tur ut i skauen, og så fort jeg har gått meg varm, priser jeg meg lykkelig over at jeg er sprek nok til å gå i ulendt terreng og at jeg har fått turinstinktet inn med morsmelken. 

OM IDRETTEN TAR DEG

Det er mange forutsetninger som må være til stede: Den første er nasjonal og svært opplagt; som at idrett er et satsningsområde. Men det kreves mer: Som at foreldrene dine har en eller annen idrettslig erfaring. Som at de idrettslige fasiliteter ikke er alt for langt unna. Som at du selv innbiller deg at dette er tøft, dette er noe å vise for all verden. Som at du kanskje har noen i nabolaget som er tatt av idretten, og som med sin blotte tilstedeværelse forteller at dette går bra, dette er faktisk helt normalt! Vel, så er det hele i gang. Dette er en historie om hvordan det kan ende.

Pappa fulgte i sin fars fotspor, og det hele foregikk i regi av arbeiderklassens egne idrettsforeninger som dukket opp etter århundreskiftet. Bestefar drev med friidrett og boksing blant annet i den smått legendariske klubben Rollo (nedlagt i dag). Den defensive, dansende stilen til Muhammed Ali var noe for gamle Reimer. Var det boksekamper på TV, satt han med guard’en oppe og beveget seg fra side til side. Han kunne også gi glimt fra sin idrettskarriere, som da laget hans var storfavoritter til en stafett i Trondheim. Men de hadde en lang tur på et lasteplan i kroppen, og ble slått ned i støvlene!

Fatter’n var treningsnarkoman. Gikk vi på tur kunne han løpe fram og tilbake for å få noe ut av det. I kveldinga var det på med treningstøy, og ut på løpetur, uansett vær. Det var noe ustoppelig med ham. Jeg var fæl til å fly på ski, og en gang fatter’n var som en pil bortetter, hadde jeg bestemt meg for å henge på. Det gikk sinnsvakt fort, og det var et langt stykke. Fatter’n slakka ikke av på tempoet, men jeg hang på. Helt til vi kom til en nedoverbakke, og det svartna, eller hvitna det for meg vil jeg si, trilla jeg nedover bakken som en løpsk snøball. Fatter’n skjønte tegninga: «Hang du på?» sa han da jeg kom til meg selv.

Det måtte bli noe, og jeg husker at Oslo turnforening var et alternativ. Der hersket Pål Clasen, den berømte TV-reporteren, som med sin uformelle stil serverte enten folkevognvitser, og kommenterte dameturn på en litt spesiell måte (der sto «gamla» som «ei påla»). Jeg var imidlertid en katastrofe i gymsalen. Første hopp over bukk endte med at jeg reiv ned hele bukken, og Pål Clasen lurte jo hva jeg holdt på med. «Er’u blind?» spurte han, og han hadde et poeng.

Det gikk mye bedre på Jordal, og alle snakket om at jeg hadde arvet sprinteregenskapene etter «Bergjern» som de kalte pappa. Jeg spratt ut av startgropen som om jeg hadde hin onde i hælene, og var dessuten ustoppelig. Men saken er at jeg ikke likte friidrett så godt. Trente aldri. Så jeg var god om våren, men løp treigere og treigere utover sesongen. Om vintern trente jeg meg opp igjen. Det beste jeg visste var å gå på skøyter.

Kupper’n var den store helten. Jeg leste «Fra Kampen til Squaw valley» og først glei jeg på sokkelesten i stua, men snart kom kunstisbanen på Valle Hovin som jeg kunne se fra stuevinduet. Snart var jeg ute på isen og gikk runde etter runde. Dette kunne kanskje bli til noe? En dag var en av de eldre gutta klar med stoppeklokke. Han skulle se om det var noen talenter blant de som gikk så kattemykt og håpefullt omkring der. Dette var selveste øyeblikket! Det var min tur, og jeg satte i gang i upåklagelig tempo. Men jeg gjorde alt feil. Jeg glemte vekslinga! Starta i ytre og endte i ytre. Han med stoppeklokka bare ristet på hodet.

Den hoderistinga var kanskje helt utslagsgivende. Det ble i tillegg oppdaget at jeg egentlig burde gått med briller, og en stund gjorde jeg det. Men det var jo en katastrofe når jeg skulle spille fotball, som jeg egentlig hadde mest lyst til. Siden ga jeg opp. Idretten skulle aldri ta meg, selv om jeg har prøvd med alt mulig (til og med tennis ala Bjørn Borg). Men aldri golf. En arbeiderklassegutt som meg spiller ikke golf. En lang karriere som sportsinteressert TV-seer kan jeg imidlertid skryte av. Jeg har dessuten prøvd alt og er nærmest ekspert i hva det skal være. Unntatt golf.

"I CAN HEAR MUSIC"

Fra morfar der han satt i gyngestolen ved radioen, og elsket Beethoven. Til pianoet i stua på Fjeld der jeg kunne liste fram de uendelige toner. Fra Krestjan spellemann og fiolinen som han kunne spille Halvorsens valser med. Til tante Sine som sang åndelige viser og spilte gitar. Fra farfar som spilte mandolin og sang om «Lille vakre Anna», til hele hurven av Berg-familiemedlemmer i allsang. Fra onkel Franks grammofon på stua med høytalere inn til der jeg sov med full power av Louis Armstrong jazz: Til mine foreldre som elsket Louis og plutselig ble urolige fordi sønnen deres som vanligvis skreik så høylytt plutselig var blitt lydløs. Faktum var at jeg digga.

Fra mamma da hun spilte – ikke alltid helt uoppfordret - «Für Elise» på piano. Til hun heller sang skillingsviser, eller sang flerstemt med søstrene en søster Bjørklund-melodi. Fra blokkfløytetriller med biskop Smemos lyse og elskelig frøkendatter. Til guttekorsang i operasanger Svein Bruuns St. Johannes guttene. Fra første gang jeg hørte Hep Stars «Caddilac». Til jeg svømte på Manglerud badet med Beach boys «California girls» på øret. Fra onkel Franks neste jazz stunt med Miles Davis og skiva «In a silent way». Til min oppdagelse av Sogn Jazzklubb, Club 7, Malla der du kunne høre legender som Dexter Gordon, Ben Webster og Rhasaan Roland Kirk.

Musikken har alltid vært der i livet mitt, og jeg har oppdaget all musikken i genene som i sin tur har gitt oss talenter. Forgjengerne har rett og slett myket opp musikkgenet. De har gitt oss forståelsen gjennom sin egen. Gitt oss rytmen i kroppen, for den er essensiell: Grunnen til at onkel Arnulf innførte Limbo og siden dro til Afrika.

Det handler om levende musikk, og da tenker jeg alltid på lignelsen med Herren og talentene som ble delt ut i Matteus evangelium. Vi bryr oss ikke om at talenter egentlig betyr penger, lignelser kan anvendes til hva det skal være; i særdeleshet poenget om nyttigjøring av talentene: Bruk dem bror! Syng ut søster! Jeg liker også den konkrete historien om Jesus i Johannes evangelium, da han sa: Den som er uten synd, kan kaste den første stein.

Jeg spiller min gitar fortsatt, og det hender at jeg spiller ute. Jeg holder talentet ved like. Kommer du på besøk i Bjerkegården, vil jeg garantert ha musikk på, tidvis er den i forgrunnen, andre ganger bak. Samlingen av musikk som pryder hyllene er så vidtfavnende som mulig. Det finnes aldri god eller dårlig musikk, det finnes ekte musikk – og det finnes falsk. Den falske avslører du lett når du først har hørt den ekte, og jeg er ikke i tvil om hva jeg foretrekker. Selv om det kan være tøft å være falsk.

Men det tok lang tid før jeg oppdaget stillheten. Kanskje alt for lang tid? På 60-70-tall ville jeg at det aldri skulle stanse: Alt tilsa mer, mer. Stereoanleggene ble bedre. Bandene ble mer og mer utfordrende. Helt til det kanskje ble for mye. Ikke at jeg oppdaget det. Jeg måtte bli syk først. Så syk at jeg ikke orket å høre musikk. Verken det eller mye annet. Men først inne i denne stillheten kunne jeg høre musikk igjen. Også den indre. «I can hear music»!

EN HYLLEST TIL HÅNDVERKET

De sier jeg har flyttet til bondeheimen. Bønder er også sånn en stigmatisert gruppe; man ser for seg hvordan de kneiser på disse feite gårdene sine, som de nå driver aleine. Før hadde de jo i det minste fall gårdsfolk og husmenn på garden - i stedet for maskiner riktignok. De er noen isolerte folk om dagen, og vi har glemt at det bor en håndverker i ham. Ja, at det ikke var bondens skyld heller at Bjørnson & co ville gjøre ham til nasjonens ryggrad. At vi fikk en porsjon overdose bondsk uvirkelighet inn med mjølka.

Hver eneste gård du ser bærer en historie om odel, men samtidig en historie der sønner og døtre uten odel måtte ut å søke tjeneste. Hver eneste gård bærer bud om at for å greie seg måtte en lære seg nevenyttighet. Hva kunne de annet enn i beste fall å tilegne seg et håndverk? På Hadeland ga gjerne bergverket en arbeidsmulighet, en nærmest uteglemt syssel med et bonderomantisk perspektiv; dette perspektivet som preger all lokalhistorie her.

Når jeg ser utover og nordover Viggadalen kan jeg ane Skrukkelia langt der borte i horisonten. Jeg tenker ofte på ferden for Erik Grøndalen fra Hemsedal, når jeg ser i den retningen. Erik var ikke odelsgutt, men lærte seg skredderyrket, og tjente til livets opphold på den måten. Ikke hadde han råd til egen gård på hjemstedet, men etter hvert hadde han med sitt skredderi tjent nok til å kjøpe en gård på Skrukkelia, av alle steder.

Sånn gikk livet videre: Hans sønn igjen, den tredje Ole Eriksen måtte ut å søke tjeneste og kom til Toten. Han var pottemaker, og satte unge på dattera på Kvikstad gård. Slik kom Karl Olsen til, som også ble pottemaker. Karl dro til Vålerenga, og fikk en sønn som het Martin Karlsen. Han ble kurvmaker. Du kan kanskje tro at kurvmakeriet bare er et håndverk for vintersesongen på en gard, men på den tida betød kurvmakeriet møbler. Martin dro likeså godt til Russland, og kom i tjeneste hos tsar Alexander, der han presterte kunstferdig kurvmakeri for tsarens lysthus. Han bodde lenge i St. Petersburg. Også dette tilhører håndverkets historie: Han ble en vandrer.

Håndverk uttrykker dette solide, selvfølgelige, trygge. Far var boktrykker, morfar mekaniker, farfar kranfører. På fritiden tegnet og malte både farfar og far. Farfar drev med treskjæring, han bygde modellskip. Mamma drev med strikking, hekling, veving. Men ett eller annet skjedde: Det var i sløydtimen. Jeg var kanskje litt ukonsentrert, men hadde gjennomgått den første testen der et stykke plank skulle bli plant. Planken skulle utgjøre grunnlaget for en matnyttig brødfjøl. Mange kom ikke så langt. Høvlingen var upresis, og lærer Byre kunne demonstrativt kjøre det mishandla plankestykket over kneet så det knakk, uten et ord. Så var det å finne nytt emne, sage ut, høvle. Jeg hadde kommet til finalen, og skulle bore hullet. Men som sagt: Jeg var ukonsentrert.

Jeg sto vel og pratet litt med han ved nabosløydbenken. Boret litt vel lenge. Da jeg sveivet opp boret kom det også noen reaksjoner: Jeg hadde boret igjennom underlaget, ned i benken, og reaksjonene vekket selvfølgelig lærer Byres oppmerksomhet. For en stor stund jeg ga ham! På stående fot gjorde han en utregning: Om samtlige elever var like tankeløse som Berg nemlig, så ville sløydbenken tilintetgjøres om ganske få år! Det var ikke bare et lite ubetydelig hull jeg hadde boret: Nei da, dette var begynnelsen til den endelige eliminasjon!

Så har jeg vært nødt til å innrømme at lærer Byre tok fatt i en av mine svakheter den gangen. At jeg i håndverket ofte mangler full tilstedeværelse. At jeg lett kan drømme meg vekk. Han måtte mange ganger innrømme at jeg viste talent også, jeg tegnet godt, jeg var god med leire, jeg lagde eget sjakkbrett, en brevholder. Av tante Jenny og onkel Håkon fikk jeg en skrivemaskin, en liten hendig reiseskrivemaskin, og siden den gang har skrivingen vært mitt håndverk. Jeg husker hvordan mormor humret over hvor liten den var, men den gjorde så absolutt nytta!

HEMMELIGHETEN

Et valg er foretatt. Tiden skjuler dette valget, og man forsones med det. Det ble foretatt med alle de involverte parters forståelse. Snart ligger det helt bortgjemt. Snakkes aldri om. Men så kommer en ny generasjon til, med en nyutklekt slektsforsker i spissen. Alle de involverte merker at hemmeligheten, valget og forsoningen settes på spill. Allikevel velger bestefar å spille med meg – slektsforskeren. Han ofrer hemmeligheten.

Siden jeg bare var en barnerumpe, og fullstendig uten livserfaring forsto jeg jo slettes ikke hva jeg satte i gang. Jeg bare merket at forskingen møtte motstand. Anti-slektsforskingen hadde til og med en klar politisk retning. Å ikke se seg tilbake ble nemlig ansett som et nødvendig verktøy for å kunne gripe friheten, at man ikke var opptatt av «det gamle rælet». Sosialdemokratene i familien støttet denne holdningen. Hadde man ikke kommet til byen for å komme seg vekk fra fattigdom og elendighet? Hvorfor skulle man minnes det?

Mitt møte med Statsarkivet anno 1960 og 70-tall hadde selvsagt gitt meg den klare oppfatningen at slektsforsking var i utgangspunktet for «fine familier». Bonde- og embetsmannslekt var interessant, resten var Hansen og Olsen. Jeg var ikke blind. Så fant jeg heller ikke mye om kystbeboerne i Askers bygdebok. Først da jeg kom lengre tilbake dukket det opp kjente gårdsnavn, og jeg hadde endelig funnet de rette bondelinjene man var opptatt av i slektshistorisk fremstilling. Tante Sines foreldre var fattige. Huset Fjeld hadde de bare så vidt hatt rå til å sette opp.

Men i motsetning til de andre så var ikke farfar negativ. Han fortalte det han visste. Hans fars navn fantes ikke for folketellingen i 1900 (han hadde skiftet navn) så jeg undersøkte morslekten. Med en gang kom det for en dag at «hvitsnipp» stempelet som farfars svigerfamilie hadde gitt ham, hadde noe for seg. De hadde bare sett det på ham antagelig. Kommunister hadde nese for sånt. Bestefars usikre oppkomst, hans «uekte barn» status skjulte altså rett og slett en klassereise. Fra embetsmannsslekt til proletariat.

Hemmeligheten, farfars valg, kunne ikke lenger holdes skjult. Så kom den fram i noen slags puslebiter, der jeg kan ane at farfar hadde alliert seg med kommunistene den gangen, rett etter krigen da moren hans døde, da han valgte å frasi seg morsarven. Alle forsto at det måtte ha vært et tungt valg, men riktig ut ifra et klassestandpunkt? I realiteten, og rent bortsett fra rede penger, sa han fra seg hus på Kastellet ved Nordstrand, et sommersted ved Holmestrand. Det eneste han tok med seg var noen malerier. Moren hadde giftet seg, og hun og hans stefar satt godt i det. Men med hvilken glede ville farfar med familie kunne ta over herlighetene? De måtte ha skiftet liv fullstendig!

Jeg har ofte tenkt: Sånt et utrolig tungt valg! Men han ble fri. Og akkurat dette forsto jeg. Vi gikk med stormskritt mot 70-tallets frigjørende estetikk, der Amerika og Sovjet fikk sine pass påskrevet. Snart var vi en hel generasjon som priset friheten, og gjerne ville slå et slag for frihet i alle livets sammenhenger. Sånt et deilig ord: Frihet!!! Men ble vi frie fra penger, makt og overflatiskhet?

Det har hendt jeg har gitt kommunistene rett angående slektsforskingen. At det kan være helt nødvendig og ikke se bakover. Det behøver dermed ikke å være et absolutt standpunkt, men foranderlig som livet selv. Moderne slektsforsking gir heldigvis langt større muligheter for de med såkalt «fattig» bakgrunn til å finne fram. Den er ikke bare til for å sole seg i sin slekts herlighet lenger, men et prosjekt som kan gi deg økt forståelse for livets mangfold.

Bestefar kunne bedt om at det ikke ble noen forsking. Han kunne holdt hemmeligheten tett til brystet. Men som det var fulgte han slektsforskingen med voksende interesse. Han var til og med meg til det nye statsarkivet på Sognsvann, for det var tydelig at funnene åpnet opp, og at de langsomt ga ham historiene tilbake. Kanskje enda mer å tenke på i forhold til sitt store valg? Han kommenterte det aldri. Valget, eller hemmeligheten, slapp han imidlertid å bære helt alene. Vi måtte kjenne på den hele familien, og akseptere valget. Ikke minst respektere ham! Han var en sjelden mann, bestefar.