FJERNE SKJØNNHET

Mens jeg leste korrektur på «Støt», som jeg var brydd med, ikke minst på grunn av at jeg ikke var i Milano kanskje, der det var opptøyer, men midt i det skjønne. Jeg var kommet så mye lenger, følte jeg, og så skulle verden møte de strevsomme, og gamle, rett og slett, novellene med problemstillinger, stemninger og inntrykk som tilhørte steinalderen nærmest. Jeg kunne ikke fatte hvordan jeg hadde sølt bort så mye tid på dette. Jeg hadde med meg historiske verker, jeg fordypet meg i Europas middelalder, snart skulle jeg se «Venus fødsel» av Boticelli på Uffizi i Firenze, jeg skulle se Bosch malerier i Palazzo Grimani i Venezia, og så dette… støt? En dannelsesreise skulle det være, fylt av det ypperste den europeiske kultur kunne trylle fram. Bellisimo!

Humøret mitt var virkelig som en berg- og dalbane. Det plaget meg at jeg ikke fikk til noe, selv om jeg fortsatte forskningen, ja fordypet meg i alle teoriene vedrørende Europa og Vestens fødsel. I all forstand en grusom historie. Som så mange andre hadde jeg lest Bjørneboes «Bestialitetens historie» der du mildt sagt får bakoversveis. Daglig ble jeg foret med historier om tortur, navnløse kriger. Jeg leste Emmanuel Le Roy Ladruils bok «Montaillou – en fransk by 1294-1324», som handlet om Inkvisisjonens anslag mot albigenserne, jeg leste forskjellig om religionskrigene på 1600-tall der det var opplagt at hekseprosessene ikke avtok, men snarere ble intensivert under protestantismen. Ingen innen den kristne bevegelsen hadde rene hender. Men så kom virkelig kontrastene: Vi la ut på en reise ... en dannelsesreise i klassisk forstand.

Som en sterk kontrast sto plutselig Piazza dei Miracoli i Pisa dette jeg hadde lest meg til midt i mot. Selv om tårnet er skjeivt er det en beundringsverdig storhet til stede. Som en av Timur Lenks menn sa (og svært mange andre): «Hvis noen tviler på vår makt, se da hvilke byggverk vi har skapt». Alle maktuttrykk, har hatt, får vi si, denne trangen i seg, mastodontisk av og til, og heslig, men kanskje å foretrekke i forhold til de kasser og paller som dagens mestere i forbrukersamfunnets sentre har kommet opp med? Alt skapt for å overskride denne korte levetiden vi tross alt er utstyrt med, for å kunne gi oss denne evige følelsen av tilstedeværelse, der døden er opphevet, strøket av tilværelsens avsindige letthet (som man seinere elsket den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera for å ha påpekt). Lettheten vi alle kan kjenne. Dumo, Composanto, Baptisteriet er også himmelsk vakkert, forfatteren d’Annunzio ønsket i 1910 at plassen skulle ha navnet «Miraklenes plass», det ble som han ønsket. Man blir rent ut glad av synet, det gir håp, menneskehetens søken etter skjønnheten, tenker man, er det ikke en fantastisk egenskap? Er ikke religiøsiteten hos menneskene uttrykk for det vakreste av det vakre? Selve Skjønnheten.

Jeg var selvsagt villig til å underskrive, inntil jeg, som alle synes de må, bega meg opp trappene i dette tårnet. For en opplevelse! Jeg oppdaget at jeg hadde en helt usannsynlig dragning mot det sinnsykt lave gelenderet de har utstyrt tårnet med! Hvor lave er italienerne? Ikke så mye lavere enn en gjennomsnitts nordmann med sine 1.82. Svetten drev av meg. Til slutt måtte jeg bøye meg ned mot marmorsteinen, og krabbe ned trappene som endelig kunne føre meg ut av denne fellen. Så mye for skjønnheten!

Tror man at Uffizi i Firenze borger for en enklere opplevelse, tar man alvorlig feil. Det er registrert, og omtalt, resultatene av en slags overdose maleriene i denne fantastiske samlingen som Uffizi representerer, kan gi, en kanskje litt enfoldig, det er nå så, besøkende. Alle de religiøse motivene gir en et, etter hvert, høyst utilsiktet, latterlig inntrykk. Man kan ikke ta de endeløse scenene av Jesus på korset på alvor. Selv ikke alle de vakre Madonna bildene, scenene der jomfru Maria ammer sin sønn. Man sukker lettet ut der renessansens malere tar tak i de gamle mytene om Bacchus, der Venus fødes, der rett og slett dette klamme religiøse hysteriet slipper taket. Man skjønner akkurat hvilken lettelse rennesansen var, tilgangen til den gamle tidens umoral. Grekernes, røttene bakover til Middelhavets alle hemmeligheter, hevd over handelsruter, gull og myrra. Tempelet.

Men Firenze er en så vakker by, til tross for det litt strenge uttrykket. Jeg hadde med meg en versjon av Dantes «Den guddommelige komedie», pluss Boccaccios «Dekameronen» som begynner akkurat der pesten, "svartedauen" bryter ut, og selv om vi hygget oss i Boboli hagen, selv om vi ofret en mynt til brønnen og ønsket oss tilbake til Firenze, kunne det plage meg at jeg leste Dante alene. Til og med Boccaccio, som er skikkelig vovet knippe av fortellinger som en forsamling lirer av seg, i perspektivet av Døden. Hun, til tross for sitt veveri, og sine syferdigheter kom liksom ikke helt ut av en slags intellektuell dvale som lå over henne, så langt jeg kunne tolke, og som satt dypt. Det var et eller annet med oss to som stadig ga meg dårlig samvittighet, som om jeg var skyldig. Hva var tiltalen?

Hva var det? Enda mer alene ble jeg mens vi reiste fra den ene store opplevelsen etter den andre. Gleden min over å se Hieronymus Bosch «live» så å si, etter å ha lest biografier, og så mange vurderinger av hans underfulle kunst: Hva betød disse visjonene hans? Pekte de utover religiøsiteten? Ga de noen slags beskjeder som bare den seende kan fortelle om, hemmeligheter som ikke kan fortelles med ord? Noen slags «Hemmelige tanker»? En heslig kunst, ble det påpekt, senere den «entartede Kunst». Den største samlingen Bosch finnes i Spania, på Prado museet i Madrid. Jeg skrev:

Fjerne skjønnhet, jeg har hørt at du skal finnes

Men du vet jeg må se, føle, klå 

i min forstyrrede lyst med å forstå

Så hender det at jeg snubler over deg

men prøver jeg å fange deg er du borte

Men jeg vet jo at du ikke er urimelig

for selv i det heslige har jeg hørt at du skal finnes

HVORDAN DU TAR DET

«Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det!» var en formulering som ble adressert meg, titt og ofte. Jeg har alltid levd i et følelsesmessig jojomønster. Krappe svinger. Innholdet har alltid vært store lykkestunder, vekselvis tung stemning, som gjerne satt i litt. Etterfulgt av en pessimisme man gjerne ville gjøre kål på. Inntil man mestret det og fløy opp i luften, gjerne på humlevis. Dette er lett å utrede for en samboer, og partner. Men Hun hadde ikke særlig sans for mine mørke dager. Det var som om de provoserte henne. Jeg kunne ha behov for å ta en mental time out, legge meg under et pledd. Men hva var det hun gjorde? Rev pleddet av meg og forlangte action! Og så denne leksen, det handler om hvordan du tar det...

Det hører også med til mitt reaksjonsmønster at jeg kan bli nærtagende. Der har du igjen likheten med humlas reaksjonsmønster, jeg kan nemlig stikke. Men nå består ikke humlas stikkeredskap av stygge mothaker, Jeg er ikke sadistisk heller! Jeg kan stikke, sånn at du kan få inntrykk at det brenner. Hovedårsaken til at jeg tyr til dette middelet er selvforsvar. Jeg føler meg truet. I min nærtagenhet, som kan beskrives som at hele mitt sensorapparat har en hel haug med såre punkter; man kan ikke sikkert ane hvorfor de er der. Er de arvet? Uansett er disse såre punktene åpne og sensitive. Man kan jo ønske at det ikke skal være sånn.

Jeg var til og med tilbøyelig til å være irritert på meg selv. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg skulle være så følsom. Selvsagt ville jeg utfordre følsomheten. Teste den ut. Hva ville jeg tåle eller ikke tåle? Jeg hadde kjent på en alvorlig grense under skilsmissen. Den hadde gjort meg kjent med alle de variantene jeg kunne stadfeste var sjalusi, jeg var plaget av at min stolthetsfølelse var rokket ved, jeg kjente jeg var dypt såret. Var det ikke på tide å kvitte seg med alt dette? "Hjertet", hva betød nå dette utmerkete pumpesystemet i et menneskeliv?

Denne offensiven hadde jeg ikke trengt Hennes hjelp med. Prosjektet hadde jeg allerede påbegynt i og med reisen til India, fortsatt der nede i Europa, definitivt i det harde bremseopplegget etter landing, prosjektet var der konstant, men hun ville liksom lede meg på veien, hun ville dytte meg fram og ut i lyset, hun ville fortelle det innstendig ved å vise at sykdommer liksom ikke beit på henne. La hun seg ned? Aldri. Var det kvinnekraft? Ikke nødvendigvis, for hun personifiserte viljekraft mer enn noe annet, og den var hun stolt av. Men at jeg var mann og liksom måtte gi meg over for en skarve sykdom, det var rent ut latterlig i hennes øyne.

Det er slettes ikke til å unngå at man blir syk her i verden. Man pådrar seg noe rusk, kroppens eget maskineri produserer motstanden, og så er helvete løs. Det var i en slik fase, der sykdommen lister seg på tå selvsagt, men man kan allikevel kjenne særdeles godt at nå bærer det løs, at jeg med stor presisjon kunne fortelle at nå er det like før. Det skulle jeg ikke gjort. Det er nemlig i slike faser at Hun løftet seg, liksom hevet seg til en tilstand der ingenting av sykdommen kunne nå henne. Kroppens signaler eksisterte ikke. Hun svevde over sykdommen på en måte, og alt fungerte som normalt. Hun skulle med tiden utvikle disse metodene som en dronning, og kunne virke fullstendig oppegående med 40 i feber. Det virket nesten utrolig. Var det for å dupere meg, eller var det sånn det skulle være? Er kvinner virkelig så "flinke"?

Som jeg falt igjennom dette livsmottoet; det handler om hvordan du tar det. Jeg tok det som en ynkrygg, en elendig olding, jeg la meg ned, jeg lot kroppen holde på med sitt, mens jeg forsøkte å tilfredsstille dens behov om det så var med varm drikk, kald drikk, men framfor alt med søvn. Jeg ville ikke annet enn å sove meg igjennom. Vekk fra verden! og vekk meg ikke er du snill før det hele er over. Jeg hadde for så vidt fått lov til dette hjemme, men dette var et bevis på dårlig oppdragelse. Her lå all min slapphet til syne. Men det var ikke mulig å leve opp til hennes standard en eneste gang når influensa hogg tak i meg. Kroppens signaler er så tydelige! ropte jeg i forvar. Det eneste som gjelder er søvn! Vekselsvis lo hun av meg, og ristet på hodet. Utviste en intens aktivitet plutselig, som om hun ryddet hele huset, støvsuget, vasket, alt samtidig, viste sin simultankapasitet, viste til hvilket elendig eksempel jeg utviste. Selv så jeg fram til en rolig kveld og natt der hun endelig skulle til sitt arbeid.

Mot natten bråvåknet jeg i febervillelse, gjennomvåt av svette, i et hosteri som nærmest vrei meg som en klut, samtidig som jeg grøsset. Man kunne levende forestille seg om man nå tilfeldigvis hadde fått i seg noe annet man ikke tålte, hvordan dette måtte være et utslag av Skjæbnen, kanskje at Dommedag var nær. Det er tid for å finne noe febernedsettende, ett eller annet tenkte jeg og fant veien til en toalettveske som jeg vet at Hun hadde noe av denne sorten tabletter, selv om hun hatet dem og syntes også de var en vederstyggelighet for et viljesterkt menneske. Det var et sammensurium av tabletter imidlertid og jeg medisinerte meg selv med gode forhåpninger om fremgang og lykke.

Det var do i gangen i vår leilighet i Toftes gate. Litt utover natten merka jeg virkelig at jeg måtte dit. Ikke et særlig lovende signal syntes jeg heller. Jeg stavret meg opp til dette avlukket, og måtte faktisk sitte der størstedelen av natta. Helt til Hun ankom fra nattevakt, og holdt på å le seg fordervet da hun kunne fortelle meg at jeg hadde spist hennes avføringspiller ... Høres det rart ut at jeg kan si jeg ble steintøff etter dette? At jeg siden ikke "la meg ned"? At jeg ble "the last man standing", alltid?

"WHAT IS THIS THING CALLED LOVE?"

Billy Holliday synger Cole Porters sang. Det er 1930-tall, mine besteforeldres ungdomstid. «I saw you there one wonderful day» begynner ett av versene. “You took my heart and threw it away”, ender det neste. Så er det ikke så underlig at personen spør, om det så skal være «the lord in heaven above», nemlig hva er nå egentlig «this thing called love»? En «funny thing» mener Broadway scenens store kompositør og tekstforfatter. Noe som passer for «my humdum heart».  Cole Porter kunne skape sånne uttrykk. Kanskje trenger nettopp kjærligheten språkkunst? «Kjærligheten er en helveteshet ild, som får selv oldingers hjerter til å danse», skrev Knut Hamsun, som avkrefter at «love», forelskelse og lignende bare er for den lett forførende ungdomstid. Like fullt gikk verden tilsynelatende av skaftet, og menneskets hunger etter frihet, så ut til å ikke passe til annet enn Billy Hollidays blues; "you took my heart and threw it away". Hjertet blør. I følge den Sunne Fornuft faller dette kjærlighetsspråket sammen.

Kjærligheten er fortsatt denne gåten, funny, grensende til galskap, noe man tar, kaster, en helveteshet ild, der hjertet står i sentrum. Uunngåelig. Alle har kjent akkurat det. Selv om det kunne synes som om alt hardnet til der Europa gikk inn i krigen, der klassene løstes opp, kunne man se det sånn at kjærlighetsstigen til Prøysen fikk mange spennende og nye posisjoner. For sin egen del varslet han om en svikt: "Hjertet mitt har skofte, som hjerter gjør så ofte", skrev han, og han var ikke alene. For da kjærligheten skulle frisettes, og seksualiseres, hadde ikke lenger hjertet sin store sentral i brystet lenger. Mennesket ville ha sentralen plassert mellom ørene. Noen sier enda lenger ned. Men rent personlig hadde mitt første ekteskap gitt meg min ene soleklare lekse, at hjertet mitt, det bråket ganske alvorlig. Det smertet. Det oppførte seg som et hjerte som er blitt kastet. I ren solidaritet når Billy sang sin sang, kjente jeg det som henne.

Hvor finner du så et frakastet hjerte igjen, om det skulle være ditt eget? Jeg skulle kanskje kunnet spørre min farmor, men det var for sent. Jeg kunne desverre heller ikke spørre mine foreldre som aldri kastet et eneste hjerte, men holdt sine egne under oppsikt, der de fikk hjertebyttet bekreftet, fikk det forynget og syngende tilbake. De hadde jo svært liten erfaring med hjertesorg som voksne. Dessuten var de hjelpesløst gammeldagse. Gud "the lord in heaven above" hadde så viselig anvist kvinne og mann sammen: Der er ekteskapet. Bruk det. Visstnok hadde den kristne moral  kommet under den statlige organisasjon, der var fastsatt en pakt, som strengt tatt aldri skulle brytes. De eneste som holdt på dette prinsippet var katolikkene. Alle kjente riktignok presset fra denne moralske kodeks, den statlige ordning, man fikk føle at man lagde uorden, det var bekymringsverdig. Men særdeles kraftig var dette ikke. Nei, var det noen som helst man kunne spørre? 

Jeg kjente at jeg ikke fant det igjen; jeg snakker om Hjertet mitt: Så måtte jeg snakke til Hjertet mitt selv. Det hadde banket lett gjenkjennelig i Hellas da Kirsten fra Ribe hadde dukket opp, og der vi fant natten sammen. Det hadde banket litt da jeg traff Luisa i Genova, men det banket liksom litt forsiktig. Det var også om å gjøre å få det under kontroll, for dette kunne man ikke anse som annet enn livsfarlig! Jeg ante jo at hjertet mitt var av det hardslående slaget. At det ga helt tydelige signaler. Selv når holdningen min viste at jeg ikke bryr meg stort om mitt «humdum heart», at min «funny love» varer sørgelig kort, det er så, men funksjonabelt nok, så var dette et slags hemmelig tegn i tiden. Det var det som skulle til. Så ble det et liv i «love» som jeg egentlig ikke likte på noen grunnleggende måte. Det uttrykte ikke mitt egentlige selv. Det var som om hjertet lå der og ynket seg på et hittil ukjent sted. Jeg sviktet hjertet, jeg som egentlig var en romantiker. Ja, det var det jeg var, sånn innerst inne. Men kunne jeg være det?

Min blomstrende ungdomstid, med kjærlighetstegn over alt. «Love hurts» hadde vært en Everly Brothers hit på 60-tall, den nådde de store høyder igjen 1975 med Nazareth, og sannelig ble den ikke gaulet på langt inn i 80-tall, ja, om den ikke synges den dag i dag med like stor innlevelse. Helt til Frank Zappa satte tingene på plass med sin «Broken hearts are for assholes», men uten at det hjalp nevneverdig. Hele vår tid er nemlig spekkfull av kjærlighetssanger, i en tid som antagelig er den mest kjærlighetsløse vi har hatt. Et kjempeparadoks og kanskje nettopp derfor? «You took my heart and threw it away». Signaliserer kanskje bare Cole Porters tekst hva som var i ferd med å skje? At hjerter skulle kastes. Hurtigere enn noensinne. Så må man, bør man eller skal man snart være i stand til å kunne tåle denne hjerte kastingen? Slapp av, ville enhver snart si til seg selv, der man prøvde å kurere selv en hjertesorg på sitt mest intense. Å gå til legen, ville være umulig. Du hyler som en stukken gris. Men er det engang sikkert at sorgen sitter i hjertet? vet du at legen ville si med brillene på nesen. Er ikke hjertet bare et symbol for kjærligheten? Kan det være at såret bare sitter der mellom øra dine, og at så snart du tyr til den Sunne fornuft, kan du utføre vidunderlig bot på skaden? Med vilje skal det skje?

Jeg søkte hjelp i den eldre litteratur, til "fossilenes" gamle viten. Henrik Ibsen har skrevet verdens mest kjente stykke om kjærlighet: "Et dukkehjem". Selv om det ender i den berømte skilsmissen har stykket lengre perioder der Nora forsøker å presisere sine ønsker og lengsler. Det handler om Les maravilloso, das wunderbare, det vidunderlige, grepet som faktisk ingen snakker om når stykket om Nora og herr Helmer debatteres. Startskuddet for den kvinnelige emansipasjon var gått, og dermed pratet alle bare om det faktum at Nora gikk, forholdet hennes til barna, og selvsagt om Herr Helmers uforstand. Dukkerollen han påla henne (som i ekteskapet). Mens ingen snakket om «det vidunderlige», som Nora (og dermed også Henrik Ibsen?) holdt som medisinen. Det var med «det vidunderlige» at alt skulle kunne reddes. Men "det vidunderlige" kunne man ikke ta helt alvorlig. Kunne man?  Hva betyr det? Hadde det kommet (som ved at herr Helmer fikk en real Aha! opplevelse) da ville jo Nora levnet hele ekteskapet et håp. Således ville dramatikken vært over. Var det så bare et retorisk grep? En tåkedott? For «what is this thing called love?» Hva er "det vidunderlige"? "I keep a close watch on this heart of mine", sang John Cale. Jeg kunne skrive under på akkurat det.

KJÆRLIGHETENS YPPERSTEPRESTINNE

Alt for kort tid etter at jeg kom hjem og satte i gang med mitt fortvilte forsøk på å vise fram mitt overlevelsesinstinkt, min seiersvilje, døde farmor mens jeg var i Berlin, av alle steder. Min flotte farmor, Alf Prøysen jenta, som jeg gladelig innbilte meg snublet rundt i en tango med Gunnar fra Mo, selv om han altså het Reimer, tok farvel. Hun er den eneste jeg ikke fikk følge til graven. Jeg har vært nødt til å kompensere, og fastholde at det var hun som fikk meg hjem. At jeg kanskje ga henne noen gleder, håper jeg inderlig. I grunnen er jeg ikke usikker. En av de flotteste scenene i Emil i Lønneberg er «du og jeg Alfred». Farmor og jeg var som hun sa «du og jeg Rune». Det hender jeg snakker med henne enda.

Mor fikk brystbetennelse mens hun ammet min søster Mona, men allerede før det var Runegutten hjertelig velkommen på Etterstadsletta. Min onkel Rolf, attpåklatten, og en hjerteknuser for både Olga og Reimer, var i skolealder. Han var på alle måter alles øyensten, han var vakker, flink, god i friidrett, men så fikk han en ondartet leukemi. Stemningen var sånn at de ikke kunne snakke om sykdommen, men skjulte de bange anelsene man hadde. Samtidig som de ga Rolf forhåpninger, måtte han holde sengen. Så døde han, og hele familien var redde for den voldsomme sorgen farmor viste.

Hun fant tilbake til livsgleden øyensynlig, og en glede der jeg var velkommen hele tiden. Ett av mine flotteste minner er når jeg fikk være med henne på kafe i byen. Jeg kan enda kjenne på styrken i farmor kjærlighet, og det faktum at jeg fikk plassen Rolf hadde hatt i farmors hjerte. Sånn sett var det en tur at jeg så lenge hadde posisjonen som eneste gutten, fetterne mine kom så mye seinere. Rolf og jeg lignet til og med på hverandre, og på sett og vis kjente jeg at jeg gradvis også ble som en bror for onklene mine. Da jeg ble en familiefar så tidlig at jeg nærmest hadde tatt igjen de årene Rolf var eldre enn meg, ble jeg ønsket velkommen inn i brødreflokken, til Stardust, tippeselskapet med den suverene generalsekretær Reimer Arenfeldt Berg. Jeg har alltid lurt på om det var farmor som snakket meg inn i selskapet.

Farmor var en livlig jente. Man kan lett se for seg hvordan hun kunne sjarmere den mer alvorsfylte og usikre, men særdeles vakre og høyreiste Reimer. Man kan også bli imponert over at hun valgte å sikte så høyt, for om vi nå bruker Alf Prøysens innsikt i kjærlighetens affærer i hans «Peppersvennsvise», der han lanserer «verset han nesten itte kan» og som handler om denne «stegan» all kjærlighetsmoden ungdom vil klatre på, og der de står enten for høyt eller lavt i forhold til hverandre, er det lett å se at hun måtte klatre høyt, og at hun og Reimer ikke sto på samme stegahøyde.

Ja, hun kunne sukke tungt farmor når hun tenkte på at farfar sa fra seg morsarven. Tross alt. Selv om det ble til et liv hun ikke kjente fra annet enn et liv som tjenestepike. Det var vel nettopp tjenestepiken i henne som sukket. Hus på Kastellet. Hytte i Holmestrand. På en av våre første fester hadde Roy og jeg med selskap dratt til Sande i Vestfold, med nettopp Holmestrand tvers over fjorden, bakenfor Kommersøya. Hvorfor skulle vi ikke ta en tur dit (selv om sjøen gikk hvit). Det var der jeg med et tak i bryggekanten kjente at den ga etter, og havnet rett på ryggen mellom to båter med hele rekkverket over meg, totalt uskadd. Påstanden min ble at det var en Guds lykke at farfar hadde sagt nei til Holmestrand, jeg hadde kjent avstøtningen i rekkverket! Farmor ville vært helt enig med meg: Hun elsket spådommer, prås og spennende tolkninger. 

Men flaks? Hun var den sterkeste i forholdet, og hun hadde kjærligheten, hva mer kan du forlange da? Hun leverte en fast rekke til Norsk tipping hver eneste uke, men den gangen hun hadde glemt å levere, gikk rekka hennes inn. Det var dette livet som fantes, og farmor kunne smile det rett opp i synet hun, og få et smil tilbake også. Selv om hun måtte skyve litt på mannen sin, når han var litt for tankefull.

Jeg lever på kjærligheten hennes enda. Hun må ha lignet på mormora si, Bergithe, har jeg funnet ut. Bergithe falt for storsjarmøren Mathias fra Furnes, som satte alt for mange unger på jentene i bygda. Da han hadde fått fire Mathisen-sønner reiste han til Amerika. Men kjærligheten var ikke sloknet hos a’ Bergithe. Hun falt for den allerede gifte sveiseren fra Veldre, som ble sveiser på storgården Sælid utenfor Hamar. Til tross for at de tilsammen hadde 7 barn, flyttet de til Hamar og fikk to barn. Så døde a’Bergithe av «lungesygdom» som det står i kirkeboka, enda ikke fylt 40. Jeg liker å tenke at jeg har arvet Bergithe og farmors satsing på kjærligheten.

De ønsket ikke min plagsomme interesse, som hadde åpenbart denne store ungeflokken som mora hennes var en del av. Klara som hun het, var i kontakt med sine halvsøsken hun. Men hvorfor da kjære Olga var det så galt med sirkusartisten Mathisen som kalte seg Henry Charles og var et slangemenneske? Eller murmesteren som bosatte seg på Nesodden? Eller etterkommerne som vi traff, som viste at onkel Sverre kunne regne 13 tremenninger på Hedmarken? I tjukkeste Prøysen land. Men min kjære Olga ville vel unngå det triste.

Så er det også nettopp sånn at blir det av og til litt ille i min vesle flik av virkeligheten, hjelper det liksom å høre for seg farmor når a’ hviska «Kom hit ‘a Rune! så skal vi kose vårs litt». Joa, og det kan jo bli litt for mye av det triste av og til. Så er det en stor trøst at man alltids kan kjenne at i det minste en gang, var man høyt elsket.

SLEKT SKAL FØLGE ...

Jeg hadde utfordret selveste Skjæbnen. Jeg hadde stått ovenfor Døden. Det er ingen som møter døden så ofte som en slektsforsker. Jeg har lært meg å like døden.  «Den siste hvile» får nemlig en ny betydning når man har forsket seg fram til en forfar eller formors vitale data, der du endelig kan gå til en grav. Et levende menneske er alltid underveis, mennesket er ikke konstant, du må alltid holde en mulighet åpen. Om du tror på menneskets uendelige muligheter da. At noe kan vendes. Snus. Med døden er alt klart. Hva du maktet, hva du ikke fikk til. Som islenderen sier: Det det ble tiet om da vedkommende levde, er det første det blir snakket om når han er død.

Døden er alltid en følgesvenn. Roy møtte døden i Pamplona. Ikke gjennom sin egen, men via et telegram som fortalte at hans far hadde falt ut av vinduet fra fjerde etasje. Som vikingene av og til kunne møte en ussel død, var dette en slags toppmålt elendig død. Han hadde gått til kjøkkenet for å ha seg et glass vann på natten. Kanskje var han svimmel og kom til å lene seg til vinduet. Et vippevindu i hvert fall som straks fungerte med en utkastningsmekanisme, det skjøv ham rett og slett på hodet ut.

En skriveglad forteller som 80-tallet ga mye oppmerksomhet var Gabriel Garcia Marques. For ham var hvert dødsøyeblikk en fortelling som festet seg til et menneskes livsløp, som kronet dette menneskets livsløp til og med. I Marques fortellerverden var det også sånn at hvis døden ikke fantes, ble heller ikke fortellingen ordentlig ferdig. Som forteller var han bare utilfreds med en ting; nemlig det faktum at han ikke kunne fortelle om sin egen død. Nok til å uroe ham en smule.

Det er allikevel et veldig paradoks i vår egen tid: Vi får døden servert til beste sendetid hver eneste dag. Men allikevel har den aldri vært så fjern. Vi har den på stram avstand, ingen spikrer kister lenger, ingen arrangerer likvake, døden er fabrikkert, den er stinkløs og derfor så skremmende. Til slutt bedøver den oss i et hav av blomster. Uansett hva vi har gjort med liket, om det ligger i kiste eller kremeres. Roy møtte en død han slettes ikke kunne forholde seg til annet med spørsmålet: Hvorfor?

Vi innbiller oss at alt tar slutt; den vakre verden vi kjenner skal vi forlate for et stummende mørke: Men tror vi virkelig at dette livet har en så fattig slutt? Vi vet at de som kom tilbake, de som en stund var på vei til de evige jaktmarker, har opplevd et lys. Kanskje er det ikke så ille å forlate livets bekymringer, som vi tror? Jeg kan se at døden bringer fred. Og det trøster meg av og til at de som har stått meg nærmest, har gått foran. Det er ikke så ille å tenke seg at man kommer etter. Det går en kø der! Sorgen over tapet jeg kjenner som lever videre, blir til en erfaring, og i den har Døden fått en ny stemme. Noen har gått foran og vist vei. Døden kommer. Kanskje er det helt greit?

Nei, den endelige historien om et menneske blir ikke fortalt ferdig før døden setter punktum. Kanskje er veien utmålt? Kanskje er den kronet med et visst antall lauvbær og gleder, sorg og skuffelser? Kanskje er det en straff å leve alt for lenge som en Metusalem? En undersøkelse på et gamlehjem ganske nylig fortalte at mange angret på alt de ikke hadde gjort, at de hadde vært alt for påpasselige, tatt hensyn, ikke levd sitt eget liv. I deres uforløste verden ville de jublet over min reise til India, mine okser i Pamplona?

Charles Baudelaire sa at vi lever alle i en verden med store spørsmål: Er det et liv etterpå? Hva skjer når vi dør? Vi har alle våre slektninger som har levd sine liv foran oss: Hvorfor er det så få som spør hvordan de har levd? Vi har dette ene livet vi vet om, og et hav av uløste gåter: Hvorfor nøye seg med å lese avisen? Noen kunne undres over hvorfor både Roy og jeg skulle møte døden så umiddelbart i nærhet til reisen vår. Om det så var en Skjæbne, ja allikevel, hva fortalte den? At vi skulle jordes i vårt eget liv?

Mine besteforeldres graver finnes enda. Farmor og farfar på Østre gravlund rett ved Helsfyr, og mormor og morfar i Asker. Olga og Reimer. Peder Albert og Esther. Morfar døde før jeg reiste til India, og den neste som sto for tur var dessverre hun jeg hadde elsket høyest, farmor, rett i reisens etterkant. Og uten at vi fikk tatt ordentlig farvel. Landingen min ble så lang … Noen farvel blir aldri sagt. Alle dør alene. Slekt skal følge i slekters gang.