THE DOOR

Sperret inne. Frivillig. Det hadde begynt med tankeoppheng. Høyt forbruk av alkohol. Problemer med å stille til arbeid. Endelig gikk det mot jul, men endelig? Jula ville bare stemple situasjonen min, fortelle meg: Sånn er det! Jeg planla derfor offensivt (sammen med den kurvsatte kompis Stein) å reise til London i den tilstundende julefest, men bussen kom aldri. Vi sto der i Oslo by mens snøen falt. Vi var flere som sto der med uforrettet sak, og som aldri kom til Gøteborg denne kvelden, men jeg kjente at der falt dråpen. Kort tid seinere ble jeg innbrakt til Legevakten. Anbefalt innleggelse. Lovisenberg.

Jeg hadde kommet inn i det farlige gjentagende tankesnurret, jeg kom meg ikke ut av tankene. De gikk helt på egne vegne, og jeg var en katastrofe. Innleggende lege doktor Fekjær som nettopp hadde gitt ut en fagbok om rus, nevnte i forbifarten Er ikke du forfatter? «Det var litt av en feiring», kommenterte jeg tørt. Jeg kan le av den kommentaren i ettertid. Selv lo jeg ikke. Faktum var at jeg var innlagt på en psykiatrisk avdeling. Jeg var selvdestruktiv, og klarte ikke lenger å ta hånd om meg selv. Alt stemte. Men jeg hadde hele tiden denne selvoppholdelsesdriften. Sans for humor.

Så begynte tankene å snurre veldig fort. Jeg fikk Truxal, men bar på en stor indre uro. Jeg begynte å reagere på sykehusrutinene, gruppeterapien, jeg hadde selvsagt sett Milos Foremans «Gjøkredet». Hva var det med meg som ikke klarte å gjøre en eneste fornuftig ting? Tidspunktet, min suksess som forfatter, ingenting av dette jeg hadde kjempet for og vært svært opptatt av, betød noe som helst når jeg måtte være uten familie. Jeg ble stilt ovenfor krysspunktet «følelse og fornuft» der svarene til hvert av kravene, aldri kunne sammenfattes. Jeg sto med et bein på land, mens det andre var om bord på ei skute uten fortøyning.

Astrids frigjøring var i prosess skjønte jeg, men det var ikke en prosess jeg tålte å være i nærheten av! Til slutt satt jeg og nistirret på døren. Konfucius. Det er en dør der. Hvorfor ikke benytte seg av den? Kort og godt: Jeg hadde sagt fra meg rettigheter til hus og hytte (bortsett fra å bruke hytta på lille Stensrud off season), mot og fritt disponere forfatterpengene. Der lå min mulighet. Hva nølte jeg med? Jeg brukte åpenlyst Jim Morrison som forfatter, brakte ham rett inn i det virkelige livet. Kraften fra han som lå begravd på Pair la Chaise i Paris. «Get your mojo workin’!» Mens jeg tenkte: "I woke up this morning, and I got myself a beer."

Dermed rømte jeg fra sykehuset, handlet resolutt. La planene. Jeg reiste vel det eneste jeg hadde,  min selvrespekt, som fortalte meg ganske direkte at – reis til India. Den kom litt overraskende, men landet med kjærligheten og den antivoldelige Gandhi’ske frihetsbevegelse ga meg lyst til å tenke alt annet enn krig! Det var dessuten ingen mening å skulle kjempe for min patriarkalske stolthet. Den hadde falt atskillige hakk allerede. Det jeg hadde erfart fortalte at: Livet går deg i mot, du har handlet som om du bar øreklokker, briller, katastrofalt glatte sko, en som ikke hører, ser eller klarer å følge en eneste tanke. Om det ikke nettopp kan være én eneste tanke som vokser, som du kan kjenne er den eneste løsningen her. Døra, eller reisen til India, skulle det være et selvmorfosforsøk? Skjæbnen gjort rede for. En reise til India med innebært risiko. Utsette seg for fare. Gå for det! tenkte jeg.

Alternativet - fortsatt innleggelse, med medisin som fikk meg til å holde ut smertene, et liv der jeg sakte kunne nærmet meg yrkesliv og livets alminnelige forpliktelser, som innebefattet det viktige ansvaret jeg hadde for mine barn, var rett og slett ingen aktuell mulighet. Det hadde innebåret en status der jeg sa: Du er syk. Men jeg ville ikke være syk! Her gjaldt det å reise et monument, lignende Eiffeltårnet, som i all sin galskap og grandesse var et provisorium. Et forsøk, som det var meningen de skulle rive ned. Men som står der fortsatt, og som morfar hadde stående på radioen ved siden av gyngestolen.  

Når du går igjennom døra, er det ikke sikkert at du kommer tilbake til den samme døra, men finner en annen. Jeg håpet det skulle være sånn. Det er kanskje en enkel beskrivelse av frihet. Uansett hva Jens Bjørneboe sa om frihet, som at Dess mer frihet, desto mer angst ...  Så kom igjen, tenkte jeg. Angst er vel bedre enn handlingslammelse?

"KJENTE JEG DEG?"

Diktene til Rolf Jacobsen i «Nattåpent», hans farvel til den døende hustruen, har gitt meg mye trøst og egen erkjennelse. Især øyeblikket der han spør: «Kjente jeg deg / egentlig. Noe / du aldri fikk sagt eller / vi lot ligge … Ord som stiger opp av søvnen:  / Kjente jeg deg?» Men også i diktet «Huset og hendene» der han begynner: «To hender var som et hus / De sa: / Flytt inn her. / Ikke regn, ikke frost, ikke frykt / Jeg har bodd i det huset / uten regn, uten frost, uten frykt / til tiden kom og rev det ned. / Nå er jeg ute på veiene igjen. / Kappen min er tynn. Det trekker opp / til sne.»

 

Min første hustru Astrid, min pikelill, dronning, alt ettersom, var nettopp Rolf Jacobsens «huset og hendene», og det var jeg fullstendig klar over. Jeg hadde også følt meg fri for frost og frykt, jeg hadde endelig kjent meg som et helt menneske. Alt dette hadde hun gitt meg. Men «tiden kom og rev det ned». Vi var samtidig så forferdelig unge, det ser jeg enda tydeligere i dag: Og jeg var fylt av det jeg måtte bli. Når kjente jeg at Rolf Jacobsens dikt var "mitt"?

Med etterpåklokskap kan man også tenke at forholdet kanskje uansett hadde gått i stykker, men omstendighetene var slettes ikke heldige. Vi tok feil av hverandre. Hun trodde jeg var sterkere enn jeg var. Veldig lenge holdt hun også fast ved denne troen, det er nesten så jeg burde takke for komplementet? Hun har trodd at jeg har kost meg, utnyttet situasjonen til det fulle, gjort det en forfatter skal gjøre – dra ut i verden, leve herrens glade dager! Hun kjente ikke at «det trekker opp til sne», eller hvor tynn kappen min har vært. Det var som om aldri jeg kunne uttrykke noe med glede lenger ...

Jeg trodde at hun var ufølsom. Jeg trodde at hun ikke tenkte på hvordan det gikk med meg. Men hun tok ikke fra meg farskapet. Hun holdt hele tiden kontakten med mine foreldre. Hun har oppdratt mine to sønner til å bli to flotte unge menn. Selv har jeg opp igjennom årene fulgt dem. Med en avstand det har vært vanskelig å overvinne. Underveis har det vært mye klaging. Astrid er en helt annen type enn meg, og har vært åpen med sine uttrykk. Så vet jeg at mine sønner ikke kjenner meg. De tror de kjenner en taper. En som sviktet. Men jeg ønsket aldri å skilles. Jeg har bevart min stolthet.

Jeg skrev et dikt til foreldrene mine:

dere hadde krigen

-          vi hadde våre skilsmisser

dere kunne feire friheten

-          vi har bare våre sår å slikke

dere har kanskje noen graver å legge en krans til

-          vi har ikke en gang et felles fotoalbum

opplevelsene fra krigen snakker dere om enda

-          våre minner forblir i våre egne hoder

dere hadde en felles fiende

-          vår hovedfiende er alltid inni oss selv

dere hadde en visshet om at nå kan alt bare bli bedre

-          vår lærdom er at ingenting kan bøte på skaden, men det kan kanskje aldri bli verre?

ja, dere hadde krigen

-          og vi våre skilsmisser
 

Ja, jeg strakk ut hånden Rolf Jacobsen; ja, jeg har aldri sluttet med det. Håpet i et dikt. Håpet i en glede. Med en varm hånd.

SLEKTSSTEVNET

Det ble slektsstevne. Som jeg er glad for det i dag. Slektsforskingen som har fulgt meg hele livet, har denne vedholdende kraften i seg, en slags selvoppholdelsesdrift, som har blitt styrende for livet mitt. Den gjør meg glad, den gjør meg i stand til å abstrahere meg fra mine egne problemer, mitt virkelige liv her og nå. Perspektivet åpner seg endelig, og hverdagens trivialiteter mister makta. Jeg kan tenke hvilke situasjoner mine forfedre sto ovenfor, jeg kan drømme meg tilbake til de stedene de bodde. Det bringer meg ut av livet, men også inn til det.

Ser jeg på bilder av huset Fjeld, som ble bygd en gang på 1890-tall av mine tippoldeforeldre Krestjan spellemann og Maren, ser jeg med en eneste gang at det ligner på huset jeg bor i dag på Hadeland. Bjerkegården er også bygd på samme tid. Derfor kjenner jeg også den samme stemningen, lukter, huset som knirker, lyden av regnet på taket, eller stemmen til tante Sine når hun satt ved vinduet og sa «Hvem er det som går på veien nå da?». Utsikten er bare totalt forvandlet. Men det er ikke noe problem å se for seg utsikten inn til Oslo eller ut til Drøbak for den saks skyld.


Vi fikk holdt et slektsstevne der svært mange av de deltagende sto for tur til å forsvinne ut av historien, og du kan selvsagt spørre: Til hvilken nytte var vi samlet? Kanskje ikke til en eneste åpenbar, slik vi kjenner ordet – nytte. Maskintenkingen, der funksjonalitet helst skal kunne måles, slik man har ønsket at sykehus skal styres og drives, vil fullstendig kunne rive slektsstevnet på Vollen i Asker sønder og sammen. Var det noen av deltagerne som helt konkret traff hverandre igjen? Ble det etablert en solid og fruktbar kommunikasjon? Ja, og om ikke, hva så?

Man ser ansikter, ser fakter, ser likhetstrekk, to brødre i mellom, lillesøsters variant, deres relasjoner, enkelte har like stemmer. Det ble fortalt noen historier. Vi reiste innom en del av slektstedene, vi var på Konglungen der herr Røkke lager nye skjær om dagen, på vårt stevne var det bare ekte skjær på Konglungen. Vi reiste til Vollen, vi var på Håkavik og Bjerkåsholmen, der sistnevnte sted har blitt fredet og der du kan finne fine fossiler. Lagpakket mellom skifer, kalk og sandstein kan du finne avtrykk av et tidligere liv; trilobitter, snegler og blekksprut. Slik er slektshistorien også, avtrykk av tidligere liv.

Mennesket kan ha nytte av å se seg selv som et ledd i en større kjede. Det kan ha behov av å kjenne seg liten, men samtidig stor på sitt vis. For det er jo virkelig din tur – her og nå – i dette øyeblikket du sanser. Mennesker har oppigjennom tidene alltid følt en stor fascinasjon stilt ovenfor disse kjedene, det er bare i vår moderne tid at kjeden på sett og vis er brutt, og at vi velger å se oss som fristilt fra slektsbåndene.


“Some you win, some you lose”. Av og til må du videre i livet, du må nekte deg denne synsvinkelen som går bakover. Selvsagt var det mitt største tap at jeg ikke kunne være i nærheten av barna mine, mine arvtagere. Jeg ville ikke kunne prege deres oppvekst som jeg selv ønsket. Patriarken i meg måtte gi avkall på det. Jeg klarte ikke å spille den rollen som kvinnen i mitt liv ville at en moderne mann skal spille. Var det mine besteforeldre i meg som nektet? Alt dette til tross; jeg måtte videre.
Det er moderne fremstillinger av lykkelige skilsmisser som har preget ettertidens lektyre. Selv var jeg en forløper, og sørgelig uforberedt til å takle alle følelsene som prosessen vekket. All smerten som lå i det. Men uansett fristilt «mannen» i meg, en mann jeg ikke fikk lov til å leve ut, la jeg ut på en vei i et villnis av en verden, der tross alt slektsbåndene holdt fast i meg, de var min ryggmarg i tilværelsen, og som hele tiden har gitt meg små signaler jeg av og til har fulgt. Et underlig liv har det blitt. Et rikt liv regnet i alt annet enn penger.

DU STÅR I VEIEN FOR SOLA

Denne kadervurderinga skulle jeg ikke komme unna. Jeg var slettes ikke urolig i forkant. Jeg var en skolert dialektiker, der et tema helst skulle undergås en undersøkelse. Dessuten hadde jeg fått med meg siste nytt innen den vitenskapelige tenkningen, kritikk av positivismen, der de evige sannheter ikke lenger fantes, der sannheten en dag, kunne bli et falsum dagen etter. Jeg kunne leve godt med at jeg ikke var et perfekt menneske; jeg visste så inderlig vel at jeg ikke var et ondt menneske. Men det er allikevel et faktum at etter noen uker, og måneder med en jevnlig diskusjon av hva jeg gjorde feil, mistet jeg fotfestet. Jeg sto i veien for sola, som vi hadde sunget om EEC en gang i tiden.

Helt inn på klingen anerkjente jeg en ting: Hvis det er sånn at jeg ikke er ønsket, at hvis Astrids frigjøringsprosess er avhengig av at jeg forsvinner, ville jeg fornuftsmessig ikke bestride dette, ja ved å stille meg på tvers. Men hva jeg følelsesmessig taklet var jo noe helt annet. Jeg inntok rollen som Nora i Ibsens «Et dukkehjem». Jeg forlot barna, og klarte ikke å være forelder for dem.

Men jeg var samtidig herr Helmer. Utenfra sett var det nemlig åpenbart at denne mannen (jeg var åpenbart ikke noen gutt lenger nei), som ikke lenger var kamerat heller, men en karriererytter, en forfatter som tror han er noe, student, altså meg, undertegnede, i forhold til Astrid, en ung kvinne som med barna våres, kanskje kunne sees som, i forhold til meg, som et rått parti. At Astrid fikk all mulig sympati er i hvert fall hevet over enhver tvil, og at jeg siden mistet hele kontaktnettet jeg hadde etablert på Veitvet. Per og søster flyttet til Lilleberg, og veslegutten Terje som hadde vært husvenn, måtte klare seg på egen hånd (noe som endte med at han søkte om barnehjemsplass, og kom til Ballangrud på Hadeland). Selv gikk jeg ut døren.

Aller helst var jeg en idiot som tok jobb som postbud på Rodeløkka postkontor med rute på Årvoll, Bård skolemesters vei med en tur opp til bommen (med Lillomarka rett innenfor). Avsluttet ruta ved badedammen, og var en stund oppegående, men taus.  Forbausende lenge, når jeg tenker etter. Jeg klarte å gjennomføre slektsstevnet, intervjuer i aviser, telefoner og alt angående utgivelsen av «Ungdomsblues». Jeg opptrådte til og med i radioen, men det var bare masken av meg selv som opptrådte. Tankene jeg tenkte var meg en sann plage. Jeg var sjalu.

Vintern kom tidlig, og jeg hadde slettes ikke noen gode sko. Fra før hadde samtlige av Årvolls hunder hatt en krig mot meg, der de selvsagt var opptatt av at jeg skulle skremmes mest mulig. En irsk ulvehund klarte det helt suverent. Med glatte sko begynte ruta å bli et helvete. Jeg husker jeg hadde problemer med å gå oppover bakken der jeg fikk postsekken utlevert, men i stand til å kjøpe nye sko? Enda større problemer hadde jeg med å komme meg opp til jobb klokka 4 for «å hekke». Det hjalp ikke at det var et morsomt uttrykk – å hekke posten.

I begynnelsen bodde jeg på lille Stensrud. Siden fikk jeg et krypinn på Grünerløkka. Hver gang jeg traff Astrid og gutta ble jeg emosjonelt helt ute av det, og jeg begynte å skjønne at jeg var havnet i en situasjon jeg ikke maktet. Din mentale helse setter selvsagt grenser for hva du fornuftsmessig tror, eller syns du bør klare. Man mener derimot ikke at det skal forholde seg sånn når man er 25 år, og i sin beste alder. Hva er det for noe tøys? Noe jeg ikke klarer? En grense? Med åpne øyne gikk jeg mot den eneste døra jeg så – selvmordet.

I forhold til stridens kjerne – mitt kvinnesyn, hadde jeg blitt stilt ovenfor argumenter som jeg som en opprører gjerne kunne anvendt. Faktum var at jeg var og ble herr Helmer, uten en eneste fordel. Jeg fattet enda mindre enn ham om «det vidunderlige».  Jeg var maktesløs, og det er det verste. Astrid hadde hele tiden hjelp, støtte, forståelse. Hun hadde Kvinnefronten, og hun hadde Grete, som nærmest flyttet inn i huset. Kamerat Stein hadde også fått kurven.

Mange år seinere traff jeg noen gamle politiske frender fra Veitvet. Møtet var totalt overraskende, og vi kjente hverandre igjen tvers gjennom aldersprosessene. Plutselig kjente jeg at en stemning kom meg veldig nært, spørsmål brakte skilsmissen fram i dagen, og jeg begynte å grine. Følelsene, oppimot 30 års oppdemra tårer rant ut, og vissheten om at tårene hadde satt seg fast hele denne tida, kom for meg som en slags åpenbaring. Så ille hadde det vært. Det kan vel tillegges at undertrykte følelser alltid kommer ut igjen, på ene eller andre måten. Uansett tid. Er du heldig, uten sykdom.

CLUB 7 - ALLE KLUBBERS MOR

Fra 1972 var jeg en regelmessig gjest på det sagnomsuste Club 7 i dets nye lokale (fra 1971) i Vika. Publikum var på alle måter eldre enn undertegnede, og i begynnelsen var jeg der mest for musikkens skyld. Jeg var på diverse jazz-konserter. Men så begynte en slags beiling for å kunne gjøre stedet til et fast sted der man vanket, og som fikk fart da jeg de facto kjente vaktene. Man kunne komme inn som «gjest». Våre venner var på klubben ofte, og fra disse dunkle lokalene skulle min venn Stein ta med seg en kvinne – Grete, som skulle spille hovedrolle i vårt etter hvert knakende, lekke og etter hvert synkende ekteskap.

Jeg er klar over at mange i min alder, kanskje helst de litt eldre, bærer på et stort savn. Klubben i deres hjerte forsvant. I 1985 fikk ikke Club 7 den nødvendige kommunale støtte, og Oslo by som hele tiden forandrer seg og slettes ikke finner seg sjæl, foretok en helt vanlig avstøtningsmekansisme, som kanskje kan sammenlignes med firfislens der den rent umiddelbart etter et angrep, så å si løper fra sin egen hale. Dette fremskrittet i dyreverdenen sett med et øye ala Darwin, er Oslos bidrag til kulturlivet, som selvsagt er 100 % styrt av markedskreftene. Rasler de, hopper politikerne. Et av de få steder som finnes igjen i Oslo er Theatercafeen der vi spiste bryllupsmiddagen.

Mangt i byens utvikling forteller at den går til hundene, men det betyr jo slettes ikke at jeg ikke liker byer. Jeg elsker faktisk byliv. Helt fra farmor tok meg med på kafé, har bylivet virket forlokkende og spennende. En sommer var mor og far riktig sløsne, og peilet inn nærmeste restaurant, populært kalt «Dangla», der de traff en av stedets «locals» som de sier det i England, Daniel, som bestilte den ene iskremen med jordbær etter den andre på meg, og som kjente fatter fra idrettsbanen. Daniel var en  sjelden type trener som kjente utøverne på sin innlevelse. Jeg husker godt hans bestilling – et glass portvin og en «lys» (det såkalte export-øllet som siden forsvant fra norske tappekraner).

Min interesse for bohemene i Kristiania var jeg ikke alene om, en hel generasjon ynglinger, som Ketil Bjørnstad (jeg og Bjørnstad sang i samme kor faktisk, St. Johannes guttene, da Ketil hadde det med å besvime under konsert) har skrevet om det. Jeg la inn et fast moment der jeg bestilte et smørbrød og et glass rødvin på Grand, Karl Johan, hver gang jeg var på bytur. Som en flanør på vift kunne man strene opp og ned denne gaten, og få en duft av Europa. Man kunne hviske vovet «Ylajali» til kvinnene man hilste på; Knut Hamsuns fantasikvinne i «Sult» som foregår nettopp i denne byen, Kristiania, som ingen forlater uten at den har satt merke i en. Karl Johan i dag gjør meg bare trist.

Men tilbake til klubben, som markedsførte den «svarte» musikken, fremfor noen. Club 7 hadde et svært godt rykte som jazzklubb verden over. Club 7 var en klubb med Afrika i hjertet, det var en klubb for de frisynte (husker du dansegulvet foran scenen?). Det var også en klubb med vanetenkning og marked (husker du «runden» og hvordan folk gikk og sjekket?), klubben som skulle gi inntrykk av at det alltid var natt, noir, og stemning «all night long» (køene utenfor, har du glemt dem? og synet av meg som alltid kom inn foran, som «gjest»?). Club 7 var også snart mødrenes klubb, åpent nesten hele døgnet, en formiddagskafé der en skokk unger, deriblant mine egne sønner, herjet i fri dressur.

Steins nyervervede venninne, kamerat, elskerinne og sterke kvinne, Grete, hadde vevd Astrid inn i sitt spindelvev, og det var tydelig at ett eller annet var på gang. Men jeg var nonchalant. Tok det på hæl’n. Strategien min hadde ikke forandret seg etter opplevelsen jeg hadde etter hin hårde kadervurdering, der jeg hadde fått spørsmål om kvinnesynet mitt, men hadde sluppet unna. Nå slapp jeg ikke unna, men innrømmet umiddelbart at jeg kanskje uten å være klar over det tenkte som en mann, handlet som en mann, og at dette skulle virke undertrykkende, var beklagelig. Mitt trekk med å være sjarmfull, prellet skikkelig av. Etter deres mening, hadde jeg bitt på agnet, jeg var skyldig.

Jeg kan være helt enig i at Club 7 hadde fortjent en bedre skjebne, og at den nå i de gode minners ettermæle, fratas alt som skurret, det er helt ok. Selv ble jeg fratatt stedet; Astrid «fikk» Club 7. Jeg klarte absolutt å leve uten, selv om jeg hadde noen gjesteopptredener på 80-tall. Underlig å se disse Club 7 menneskene så å si uten klubben sin etterpå, i andre omgivelser. Som om de manglet ett eller annet. Så har heller ikke Oslo klart å skape noen erstatning, og som bohemene i Kristiania, står minnet om Club 7 igjen som et slags spørsmålstegn: Hvor ble alt av? Club ?

NOEN SEKUNDERS BERØMMELSE

Student, forfatter, jeg kunne lagt til avisbud og vaskehjelp. Tilleggene kom som en følge av at jeg ikke ville ta opp studielån. Nederlaget i Bergen skulle hevnes! Jeg hadde kommet til en grense som barnehageonkel. Jeg tok farvel med politikken, men valgte å studere sosiologi. Historie la jeg på vent. Overmodig sa jeg at jeg har hele pensum inne. Jeg skal ha noe nytt. Så det ble sosiologi og studenttilværelse på Blindern. Dessuten hadde jeg tatt opp pennen fra Bergensoppholdet. Jeg ble forfatter for fullt, og nesten til min død; oppdaget jeg at jeg var i ferd med å slå igjennom. Hva skjer!?!

Aksepten jeg fikk hos min far, brødrene Berg, samt bestefar, ga meg ny selvtillit. Dessuten hvorfor skulle jeg ikke kunne gjøre det skarpt på større arenaer? er jo sånn du kan tenke. At jeg skulle lykkes hadde jeg ikke akkurat planlagt. Det kom som en følge av et slags skippertak. I ettertid kan du tenke at, kanskje ikke timingen var helt god? «Never make your move to soon» som Ry Cooder sang. Gutta var små. Astrids muligheter ikke så store. Det økte selvsagt gapet oss imellom, hun med sin begrensede hjemmetilværelse, mens min tilværelse ble utvidet i all mulig forstand.

Som skjønnlitterær forfatter var jeg tydelig på at jeg ønsket å bruke mitt eget materiale. Jeg ønsket ikke å dikte opp en slags pseudoverden, jeg ville ikke gå over bekken etter vann. At redaktørene på Gyldendal tidlig fattet interesse for manusene jeg sendte inn, var selvsagt stimulerende. Men altså ikke helt umulig å tro, til tross for lektor Bøs strenge dom over mine norskstiler. Jeg skrev tross alt, jeg hadde en følelse av at jeg – som i fotball – bar på et talent.

Men selv om du bruker ditt eget stoff, blir det slettes ikke helt «according to life». Nærmest uten at du vil det, forandrer personene seg. De blir tydeligere enn i virkeligheten; men på den underlige måten at de fratas visse trekk, og tilføres nye. Musikken i boka (som er viktig) ble konsentrert til å handle om the Doors, og Jim Morrison. Jeg ville dessuten skrive en kollektiv roman (ala Alf Prøysens «Trost i taklampa», ikke så harselerende som hos Prøysen, men allikevel med en humoristisk grunntone), og ble med dette enda mer frigjort mitt eget ståsted. Et siste løft fikk jeg da jeg midt i mellom to versjoner av manus hadde lest «Garps bok» av John Irving.

For en bok! Jeg kan enda gjennomleve dramatikken rundt livet til Garp. Dessuten vevdes lesingen av Irvings debutbok inn i dramatikken som hadde begynt å utfolde seg på min egen hjemmearena. For der bar det mot fullt opprør. Det fantes altså en dramatisk nerve i det hele, som fikk meg til å skrive meg fram til min hovedpersons selvmord. I utgangspunktet skulle ikke så ha skjedd, men det kom. Det ble «den fulle konsekvens» som Sigmund Hoftun, hovedredaktør i Gyldendal skrev.

Grunnen til at jeg syns «Ungdomsblues» er en annerledes og viktig bok den dag i dag, er drivet i den, dens vellykkede humoristiske grunntone, og avslutningen som ender midt i solar plexus. Akkurat sånn var det, kan jeg tenke. I overført betydning selvsagt. Virkeligheten var det forferdelig vanskelig å skulle fange, enn si noe om, og den var helt annerledes, mens blues’en min fikk allikevel sagt det! Den viser i tillegg hele tiden en respektfull holdning til bokens kvinneskikkelse (Astrid). Men som det ble, kom jeg til å hate boka, og ville aldri snakke om den. Jeg vet faktisk ikke hvor lenge jeg var lykkelig over den - noen sekunder?

Ved siden av bokutgivelse, tok jeg sosiologi grunnfag med brukbar karakter. Jeg var i full sving som organisator for et slektsstevne på Vollen i Asker. Jeg hadde til de grader «reist kjerringa» som man av en eller annen idiotisk grunn sier. Men hva hjalp det? Det var i det små blitt reist en stor kampanje mot min personlige status, dens utførelse i alminnelighet. Man uttalte at en undertrykkelse av kvinnen i min umiddelbare nærhet foregikk, nemlig Astrid. Undertrykkeren var meg. Stor sympati, og stort engasjement, ble vist, og jeg tapte i den ene diskusjonen etter den andre. Jeg «eide» dessuten ikke min hustru, som det ble påpekt, og Astrids frigjøringsprosess var i full gang. At jeg skulle være forfatter liksom, vel det var en provokasjon. Riv ham ned!

DA MANNSROLLEN STO I EI DØR

Den myke mannen ble parodiert. Jeg som var et billøst svar, barnehageonkel, og en kløne praktisk, kunne kjenne meg en smule rammet. Dessuten kom hverdagens trivielle krav med sitt mas.  Man ønsket å ha badekar, så jeg målte opp, fikk kjøpt et badekar, men målene stemte ikke og der sto jeg, svettende og fortvilt, med et ubrukt badekar til salgs. Med tap. Min gamle sløydlærers lekse hadde prellet av kan du si. Det var snakk om at man kunne bygge ut i kjelleren. Man skulle slå ut en vegg. Man skulle skifte dør. Til den jobben trådte min far til. Kjente jeg at det svaiet?

Pappa og jeg tok egentlig litt farvel med hverandre der på idrettsbanen. Da jeg ikke fulgte opp og blei Bergjern junior, men mer og mer en musikklyttende, langhåret yngling, ble avstanden oss i mellom riktig stor. Men fatter’n kunne nærmest gå og surmule litt en periode han, for å komme sterkt tilbake. Glemmer aldri den gangen jeg spilte baksiden på Led Zeppelin III album. Han som kunne prestere en regelrett eksplosjon om jeg (som satt med øretelefoner på) holdt rytmen på et irriterende vis, sa etter at den vidunderlig vakre «That’s the way» tonet ut, «så vakkert da Rune!». Ja, han overrasket meg, og skulle med årene hente fram flere feminine sider hos seg selv, til stor glede i mor og fars livslange ekteskap. Men på 70-tallet var jeg både til bekymring, og en vandrende provokasjon.

Vi hadde definitivt hatt våres skjærmysler etter at jeg kom hjem fra Bergen. Fatter hadde hatt atskillig å utsette på meg (og med rette), men da jeg suverent hadde gjort suksess som barnehageonkel, ble han imponert. Dessuten hadde vel jeg som ingen annen møtt fatter hardt mot hardt, i en periode han og mor hadde sin ekteskapelige krise. Den gangen stilte jeg opp som mammas «ridder». Ja, vi slåss den gangen, og jeg viste ingen redsel. Han kunne jo ikke se annet enn en gryende Mann i meg, til tross for masken med langt hår, i barnehageonkelen osv.

Etterstadsletta sto fortsatt sterkt som alles base, det sted der farmors kjærlighet fantes og der «gutta», brødrene Berg kunne ta med seg sine kjære. Selv om det haltet veldig på den fronten. Begge brødrene ingeniørene skulle nemlig bli skilt. Men var det så lett da? het det fra den kanten. Til farmor kunne de komme uansett, i hvert fall så hun fikk se barnebarna. Fortsatt sto jeg i en særstilling hos farmor.

Det ble nemlig arrangert en lørdagshappening på Torggata bad formiddagen, som siden ble en tradisjon. Alle gutta fra bestefar Reimer, brødrene Tore, Arnulf og Sverre (med sine sønner Ketil og Øyvind), samt undertegnede med eldstemann Kristoffer (fire generasjoner!) ga seg bassenglivet i vold, med en innlagt halvliter på Roxy før retur Etterstadsletta med farmors lørdagsmat; nystekte karbonader, stekt løk, laksesnabber, digre brødblingser med melk til drikke.

Til og med brødrenes eget tippe/poker selskap «Stardust» med bestefar som generalsekretær, fikk jeg inngangspass til. Jeg fikk nyte alt patriarkatet kunne ha av særordninger. Jeg kunne kjenne at det varmet skikkelig, at jeg ble tatt på alvor. Mens jeg hele tiden lurte på hvem som hadde snakket meg inn. Hvem blant bestefar, Tore, Arnulf og Sverre? Var det farmor?

Uansett sto fatter og jeg og strevet med å sette inn ny dør til leiligheten på Veitvet. Det var godt med hjelp, men jeg visste jo at vi var begge like usikre ovenfor oppgaven. Dørens ramme skulle vatres. Den skulle kiles, og festes etter alle kunstens regler. Det kunne nemlig fortsatt forekomme at Astrid i fullt sinne ville slenge den noe alvorlig igjen. Døra måtte for all del kunne tåle dette. Jeg så det for meg hvordan døra plutselig gikk fra hverandre, og at det ville være vår feil.

Det svaiet skikkelig! Det ser jeg nå. Ikke sånn sett at døra ble noen dårlig dør, døra ble tvert i mot en usedvanlig stødig dør, vi overgikk oss selv. Den står der for alt jeg vet den dag i dag. Men for far og sønn svaiet det. Vi tok oss sammen begge to, med våre eksplosiver innabords. Vår uhelbredelige manndom. Rent billedmessig forteller historien om en urolig framtid. Vi arbeidet med ei dør. Ei dør som skulle brukes …  

FOTBALLENS VEI TIL HJERTET

Skal jeg finne ut hvorfor eller hva som fikk meg til å bli mer enn «litt» interessert i fotball, må jeg foruten å gå langt tilbake i tid, fortelle om min egen fotball «karriere». Den hører med. Men først og fremst komme med et soleklart utsagn: Fotball er genialt! Fysisk sjakk. Intellektuelt sett får en betrakter av fotball mulighet til å legge alle mulige innfallsvinkler til spillet. Uansett hvilken han eller hun velger, vil betrakterens ønsker bli oppfylt. En psykologisk tilnærmelse. 100 % uttelling. En artistisk tilnærmelse. 110 %. En sosiologisk, politisk, historisk, kulturhistorisk, nasjonal, internasjonal, individuell, kollektiv, enhver vinkel kan benyttes. Men grunnen til at fotballen ruler så suverent, er dens erobring av hjertet ditt.

Det var jo aldri tvil om at det var Vålerenga som var laget. Jeg er døpt i Vålerenga kjerke, og etter noen år i Lack street flyttet vi til Vallefaret, som er next door til Valle treningsfelt for nettopp Vålerenga. Vi hang rundt «Brakka» selvsagt, og var kjent med alle spillernes stil kan du si. Fleipen. Holdninga ala «ta’n på hæl’n». Jeg har sett dem komme og gå, Bonden, Henger’n, Bruno, Hoftvedt, Yngve Andersen, Iver’s, Fosser’n …
Lek med ball var obligatorisk, og vi var så mange som holdt oss rundt klubbhuset i håp om bli oppdaget, at man arrangerte matcher der vi fikk prøve oss. Jeg var jo sprinter, og burde helst spilt på vingen, men der havnet jeg aldri. Det var som med sløydbenken, det var som med de to yttersvingene på skøytebanen (da jeg glemte vekslinga), dessuten var jeg nærsynt. Jeg tok ørsmå øyeblikk med «ferie» fra omgivelsene, og avslørte meg. Men i mindre stressa – og trygge øyeblikk demonstrerte jeg at jeg skjønte poenget med å spille vegg, at jeg hadde oversikt. Vi spilte «5 a side», inne som ute …

Fotballinteressen ble i høyeste grad delt av alle i hele familien. Treffene på Etterstadsletta kunne skifte voldsomt i stemning. Hadde vi en seier i baklomma kunne det hende at onkel Arnulf lekte at han var intervjuer i garderoben, med de siste inntrykkene etter kampen. Vålerenga hadde en lang nedtur i divisjonene på 70-tallet, men vi som var fans stilte på kampene like trofaste. Like optimistiske, før det motsatte ble bevist, som det ofte ble. Trofastheten var uomtvistelig. Det fantes bare ett lag. Onkel Arnulf (som også var ving), godtok til og med kallenavnet «Nuffe» som han til sin store sorg hadde i gata, men som nå mer kunne sees som et slags kunstnernavn, som egentlig betød han «Tekniker’n på vingen, ja han i Vålerenga», som til slutt ville bare bli Nuffe.

Uforglemmelig var en match på Bislet da vi slo Brann 5-2, med bestefar, brødrene Berg, mine fettere. Legg merke til at «vi» slo Brann, og det var en deilig seier på alle mulige måter. Stemningen var nærmest elektrisk på Store Stå, og i en situasjon der alle så en åpning for Yngve Andersen, vår slepne midtbanespiller, og skreik «skyt!», skøyt mannen vi alle liksom var i det øyeblikket, og ballen satt klistra i vinkelen. For en stund! Ekstatisk!

Jeg har aldri falt i den engelske fella. Det sies at alle fotballinteresserte i Norge har et engelsk lag de følger. Men fatter, eller Bergjern som han var da vi så på lørdagskampene på TV, ga meg først og fremst gleden av å leite etter situasjoner der spillere tar’n på hælen. Laget ble ikke viktig. Jeg ble opptatt av «Stjernespillere» som George Best (Man U) eller Charlie George (Arsenal), spillere som kunne utføre underverk. Hva hadde jeg med en engelsk by å gjøre? Men det har også å gjøre med at TV-bildene ikke gir hele sannheten om en fotballkamp, bare glimt av den.

Jakten etter kunststykker har fulgt meg, uansett hva slags fotballkamp jeg ser på; det er kanskje filosofi? Vål’engelsk, sa fattern. Du skal se på utrolig mange kjedelige kamper, og det må du, men det kan glimte i gråsteinen, det kan poppe opp et stykke etterlengtet magi. Som på en kamp på Melløs stadion i Moss. Det virket som hele laget var slapt og giddaløst. Frispark fra midtstreken. Iver’s står håpløst langt ute på kanten, uttafor 16-meteren, Yngve Andersen slår en ball i riktig retning, men for en gangs skyld, hardt! Iver’s handler på instinkt tenker jeg. Kaster seg sidelengs i været, kliner til, treffer perfekt på volley, ballen går i en aldeles deilig bue i motsatt hjørne. Pang! 1-0. To spark på ballen. Fra midtstreken. Et øyeblikks galskap, genialitet. Eneste mål i en elendig kamp, men med et øyeblikk du husker resten av livet.

Lagspillet, kollektivet, sjakkspillet i fotballen som du vet er spillets kjerne selv hvor opptatt du er av magien, ser du ikke så godt på TV. Du må være på stadion – helst høyt oppe, for å se det. Trekkene, trekantene, samhandlingen. Midt i dette skjer undrene. Fotballkamper antar mulig beskrevne kampbilder som «rått parti», men der du ser at den laveste spilleren kan vinne en hodeduell. Der en hengslet yngling rister av seg to kjemper av noen motspillere, med et rykk og en tunell. Pulsen i kamper der det dirrer, hvor ingenting er avgjort, der det «ligger mål i luften», noe som kan utløse noe så vilt som en Bjørge Lillelien ekstase, når det kommer. Det fantastiske er også at drømmemålene kommer, som for Man C da de vant seriemesterskapet.

Fotballen taler til hjertet aller mest når fotballtilhørigheten din blir utfordret, har jeg oppdaget. Som da jeg ble klar over at svigerfamilien min var Lyn-tilhengere, det vil si en klubb på Oslo bys vestkant. Da økte fotballinteressen og engasjementet mange hakk. Man vil enda sterkere at laget skal vinne. Selv nederlandske pater Arno, husvenn hos min svigerfamilie, var Lyn-tilhenger, og så ivrig at han en natt i cella drømte at han skulle ta straffe. En livaktig drøm dette, for pater Arno tok sats i søvne, spente beinet rett inn i murveggen, og var handicappet i lang tid etterpå.

Det er da du skjønner at alle som har galskapen intakt, tilhører en stor familie. Visst er det en krig, men en krig som skal utføres med lovlige midler. Der det er den smarteste, den minst stressa aktøren som gir den forløsende pasningen, eller dukker opp på rett sted, til rett tid. Øyeblikk som får hjertet til å banke sterkest om du har hjerte til det, og kan prisverdige dette, trass i at du nettopp fikk et mål midt i fleisen.

ASTROLOGISK 70-TALL

Et VG uten astrologi i 2012. På 70-tallet hadde vi ikke bare ensrettingen med en kanal - NRK, i selskapslivet hadde vi den berikende muligheten astrologien ga oss. Som alle hadde sett akkurat det programmet, kunne alle si noe om astrologi. Inngangsbilletten like enkel som å skru på TV-apparatet. De 12 tegna er det egentlig ikke noen sak å få oversikt over.  Så var man i gang: Krepsen som barn. Løvens store ego. Skorpionens mystiske tilbøyeligheter. Værens overmot. Årsaker til at skytten nærmest må rive opp døren om den ikke er samarbeidsvillig.  Tvillingenes skravleglede. Tyrens matglede. Fiskenes åndelighet. Jomfruens ensomhet. Vannmannens overmot. Steinbukkens stahet.

Soltegnenes betydninger, sammensetninger, barndom, oppvekst, muligheter, fallgruver sett i sammenheng med dine foreldres påvirkning, men ikke bare det: Ascendantens lumske påvirkning, et maskepi som skjer bakenfor soltegnet ditt. Den astrologiske reisen gjennom husene. Hele konstellasjonen av stjerner og planeter i ditt eksakte fødselsøyeblikk. Selv verden er født og foretar sin reise gjennom solsystemet, der hippioperaen "Hair" fortalte at verden, eller jordkloden gikk mot Vannmannens tid. God dag! kunne jeg si, som var oppvokst med to vannmannsforeldre, og som hadde en vannmannsøster.

Den astrologiske selskapsleken hadde alltid noen opponenter. Skeptikerne hadde glade dager (du vet disse som ikke tror på noe som helst). Hva er det med dette fødselsøyeblikket? spurte de med brede smil. Hvorfor skal stjerner og planeter påvirke deg så ekstra sterkt når du uttrykker ditt første skrik? Hva med unnfangelsen? Ja, hvorfor ikke unnfangelsen? Skal liksom morkaken beskytte deg så godt? Hva med stjernekonstellasjonene, vil du påstå at de har stått stille siden astrologien ble utviklet? samtidig som de liksom ante at det store Universet ikke kunne være konstant. Men hva om universet i jordens umiddelbare nærhet ikke var konstant? kunne jeg spørre som er skeptisk til skeptikere.

Ditt menneskelige utviklingsnivå er først ferdig utviklet ved fødselsøyeblikket, visste jeg, for som alle moderne menn hadde jeg orientert meg om Fødselens under. Fødselen setter i gang en frapperende spiralbevegelse. Akkurat som om fødselsøyeblikket ikke er det viktigste! kunne man uttrykke litt opphisset (og da var jo skeptikeren svært fornøyd). Det fantes teorier om det primale skriket. Det fantes teorier om de perinatale faser, og jeg forsket i alt dette med stor interesse. Min mor og jeg hadde hatt en tøff fødsel som varte i over et døgn. Jeg ble hjulpet ut med tang, og var både blå og hadde et stort hode. Min far var på nippet til å besvime da han så meg første gang! Siden vil et menneske med en lignende fødsel alltid slite med et syn på verden som om den var en kulisse (kroppen «husker»). Man ville alltid slite med å trenge igjennom. Der har du meg! tenkte jeg.

I tillegg skal jeg innrømme at jeg hadde hatt det tøft nok under de tre fødslene jeg hadde vært med på. Møtet med disse livskreftene hadde fått meg overbevist om at om livets omstendigheter kan vi kanskje bare så vidt ane hva innebærer. Mennesket er umælende som barn, og om det har levd et tidligere liv, vel så er det ikke i stand til å uttrykke dette på noensomhelst måte. Skeptikerne kunne le, mens månen øvet sin daglige påvirkning på jordens leveforhold. Hvordan skal vi som består av så mye vann fornekte månens krefter?

Den som imponerte meg mest i denne selskapsleken var mamma. Hun behersket snart astrologiens 12 tegn så perfekt at hun gjennom de signaler folk ga, kunne gjette deres stjernetegn. Hun hadde selvsagt lest «bibelen» Linda Goodmans «Stjernetegn» fra perm til perm, men kunsten krever en observasjon og deduksjon Sherlock Holmes verdig. Hun tok stadig vekk store sjanser der hun til slutt spurte helt åpent, si meg er du en skorpion? der hun hadde begynt med det feige spørsmålet, når har du bursdag? Da hun hadde tippet riktig nok ganger sto hun fram.

70-tallets forhold til TV er slutt, og astrologien som en sikker vinner for å tø opp et heller treigt selskap, et blekt minne. VG har avsluttet et langt forhold til astrologien, uten å si et eneste ord om det! Ingen redegjørelse på lederplass, ingen beklagelse, ingenting. Men kan vi være sikre på at det astrologisk alternativ har forsvunnet for godt? Det måtte i såfall være fordi vi var blinde for det faktum at astrologien har levd med popularitetsblaff så lenge menneskene har eksistert?

Når du er ute en mørk, mørk natt langt borte fra byens lys nemlig; vil du ikke helt uunngåelig og kanskje helt plutselig, oppdage stjernehimmelen over deg, og undres? Du har neppe savnet det overflatiske VG-horoskopet, og de smått harselerende morsomhetene du kunne skape med å lese høyt for alle rundt lunsjbordet dagens astrologiske utfordringer (med gode råd). Men i mellomtiden, og faktisk har du jo aldri helt kvittet deg med følelsen av at Skjæbnen lurer, eller at Tilfeldighetene styrer. Kanskje har alt sammen en mening? vil du spørre. Så begynner vi å nærme oss, og astrologen, ja han vet du, eller hun som har tjent penger, han eller hun som ble trukket til det kongelige hoff gjennom tidene, eller han eller hun som har rådet politikere på mobil ganske nylig, astrologen som nå sitter på et kontor kanskje med ukjent adresse, kommer fram i lyset - igjen.

NÅR DET SMELLER

Jeg var fortsatt politisk aktivist, for det var ambisjonen. Man var med fordi man ville forandring, man ville sosialismen. Spørsmålet i dypeste forstand, førte bevegelsen til spørsmålet om revolusjon. Etter en sommer med rød leir på Tromøya hvor man tok svømmeknappen, hadde dekknavn og der høydepunktet var et demonstrasjonstog – mot diaré, var det imidlertid i realiteten slutt for min del. Jeg fant ut at jeg var alt annet enn revolusjonær, i betydningen av voldelig. Veien dit var dessuten kranset av to hendelser, som ga meg syn for segn, som all nærkontakt med vold fører til. Vi skal til Veitvet senter.

Den 1. mai 1979 smalt det. Fascisten Kyvik kastet en bombe mot Faglige 1. mai fronts tog, et tog jeg, Astrid og vår sønn Kristoffer gikk i. I Tromsø hadde to år i forveien en bombe sprengt i filler Oktobers bokhandel. Taktikken vår var og både fortelle om høyrekreftene i landet, samt «brenne dem ut». Vi ville rope høyt ut at «De er her!», de skjuler seg i demokratiet vårt, rett foran nesa våres på Veitvet. Aktive gammelnazister, samt nye. En dag holdt vi stand på Veitvet-senteret, rett ved siden av T-banestasjonen. Vi delte ut foldere som fortalte om nazistene, samt høyrefaren i samfunnet. At de var voldelige.

Ved siden utfoldet sentrumslivet på Veitvet seg, i det nokså redselsfulle området som lå under selve banelegemet, i mørket, der Narvesenkiosken samlet ungdommen. «Veitvet-gjengen» var et begrep, og jeg er dem en stor takk skyldig. De eldste gutta holdt liksom fortet, i mange år etter at de passerte de 20. Visst var de noen bråkebøtter, så langt i fra Guds beste barn, men mange av dem hadde noe ved seg. Ove Borgen vanket der. Han var jo et begrep, sanger i gruppa «Remember», dessuten med en solokarriere på trappene da en singel med en versjon av en Clapton låt, gjorde det skarpt på Norgestoppen. Men karriere! Du skulle kanskje ikke si mye om karriere til Ove Borgen.  

Stedets totalt suverene fyllik var også daglig innunder banelegemets tak, i dette bettongrommet der alle lyder fikk ekko. Han gikk selvsagt i fred for Veitvetgjengen, så lenge han var fredelig selv, men det var jo aldri Hugo. Gjengen sto ikke der samtlige timer av døgnet (selv om det kunne føles sånn), de hadde sitt å gjøre på Veitvetkroa, eller om det var stevner rundt forbi, var de der. Ofte for å gjøre ryktet om mulig verre, men også for å ha det morsomt. Livet handler om det.

Standen vekte en del oppmerksomhet. Plutselig hadde virkeligheten kommet til Veitvet. Men dit kom også politiet. Måten de kjørte rett inn i folkeforsamlingen en lørdags formiddag fortalte at de var ute etter noe, eller noen. I begynnelsen tenkte jeg overhode ikke at det kunne dreie seg om vår stand, og at det etter all sannsynlighet gjaldt Veitvetgjengen, som vanlig. Men snart ble jeg svært klar over at det var nettopp det: Vi hadde ikke skaffet den nødvendige tillatelse. De skulle sette seg i respekt.

Så kunne man spørre om standen var en aktivitet som krevde tillatelse, og jeg satte i gang med å parlamentere. At jeg straks pekte meg ut som en slags leder, tenkte jeg ikke over, men ganske snart ville de arrestere meg. Noe jeg slettes ikke fant meg i. Dermed grep to stykker tak i meg, og dro meg mot bilen. Men rundt denne bilen sto allerede Veitvetgjengen. Ganske så fulltallig. Hvis ikke de slapp meg, viste de med all tydelighet at bilen slettes ikke sto trygt.

Jeg ble opptatt i Veitvetgjengen den dagen. Jeg kjente en innvendig varme ovenfor disse utskuddene, disse på kanten av loven. De var voldelige, så klart. En av dem var kjent for sine springskaller. Jeg kjente det på meg at han kom til å utfordre meg, og fulgte nøye med. Han var bror til en gammel skolevenn av Astrid, og anledningen bøy seg. Som motsats møtte jeg framstøtet med en offensiv bar skalle, klink! Der havnet vi halvt i svime begge to, men vel forlikte etterpå.

Verre med fascistene. Vi har lært enda en gang at de er voldelige, men vi burde visst. «Fremad, og aldri glemme!» het det i en gammel arbeidersang. Som historiker er jeg overbevist om sannheten i dette. Like fullt er det et menneskelig trekk å glemme, dog med en iboende dobbelthet. Vi glemmer, men glemmer allikevel ikke.  Hvordan henter vi ut og har kontakt med alt vi gjemmer?

BOKA SNAKKER

Arbeidet som barnehageonkel førte meg tilbake til mine første litterære opplevelser, og jeg gjenoppdaget hvilken glede vi mennesker har av å lese for, og bli lest for. Nå er sjansen svært liten for at noen leser for oss voksne, om det ikke skulle være Per Aabel den gangen, og som gjorde dette med bravur. Ikke å forglemme Jan Erik Vold. Han var en åpenbaring, og så rytmisk! Vi trenger alle sårt til å glemme alle stunder vi har lidd på skolebenken fordi vi er nødt til å høre medelevers stotrende opplesing av dagens tekst. Men dagens lydbok har kommet for å bli, noe jeg ser som et fremskritt. Boka snakker. Men sammenlignet med selveste urscenen er det selvsagt ensomt.

Hele tiden hadde jeg mine egne barn som elsket å bli lest for, og det var ingen ulempe når nytt stoff skulle finnes. Ellers var det eventyrene, Egner, Prøysen alle klassikerne. Men gjentagelsen, gjenlesingen, som er noe av det beste som skjer for barna, kan historiefortelleren selv, hvis han tydelig uttrykker at gjentagelsen kan forbigås (hvis ikke motstanden er for stor da), vekke ny interesse med improvisasjon. Prøv det? Du holder din egen fortellerglede i live, og overrasker deg selv med hvor du havner. Noen barn ser på deg med strålende og forførte blikk, mens andre får to stolper mellom øyenbrynene. Begge reaksjonene like morsomme.

En mulighet jeg ofte grep til var å lese tegneserier, absolutt fordi jeg elsket tegneserier selv som barn. Donald var konge. Enda kan jeg gjenvekke den litt yre forventningsfulle stunden da man visste at et nytt nr. var til salgs, da det aldri var nei i min munn ved forespeilingen av en tur til butikken sammen med mor, eller å fly et ærend aleine. Aller best, og som jeg levende kan forestille meg, var turen til landhandleriet om sommeren i Vollen i Asker. Da var det sommertid og Donald kunne dessuten ha et tillegg (som en solskjerm). Pluss at det kanskje vanket en iskrem? – Vi brukte ikke tegneserier i barnehagen, ikke fordi Donald ble betegna som smuss, men fordi vi forbeholdt tegneseriestunden familien.

Å lese for har uansett dette uropprinnelige ved seg, fra en tid mennesker flest var analfabeter. Tenk hvilken posisjon den lesekyndige hadde i de tider? Eller for å si; der historiefortelleren rådet scenen alene. Aldri med helt fri lue riktignok, det finnes regler, det finnes gjentagelser i historiene som er helt nødvendige. Noe lignende Eventyrets skjema. På torgene i Marokko finner du historiefortellere den dag i dag, og aldri noe sted med større folkemengder samlet. 

Den nylig konfirmerte Knut Hamsun som kom til Hamarøy og bodde hos sin onkel, poståpneren, hadde lesestunder for hele husholdet til onkelen. Han kunne nok beskrive det hele som et slit der de jevnaldrende gutta gjorde tegn til ham utenfor vinduet at det vanket en eller annen utflukt, en fisketur kanskje, mens han måtte lese videre i et religiøst tidsskrift onkelen abonnerte på. Tenk deg å lese for en 20-30 mennesker. Det er bare du som kan det. Selvsagt vekker det sans for hele scenen, du lærer hvordan pauser kombinert med rytmen, kan holde på den berusende oppmerksomheten. Allerede her skapte han grunnlaget for forfatterkarrieren, tror jeg.

I barnehagen hadde jeg samlingsstunder der jeg kombinerte høytlesing med musikalske innslag. Om jeg kanskje kunne snuble som pedagog (det gjorde jeg hele tiden), hadde jeg heldigvis denne mestringsstunden: Jeg får til samlingsstundene gitt! Barna likte å samles med meg, og liker du det selv, vel så smitter det. Begeistring er selve stikkordet. Kombinert med evnen til å skifte fortellerrollen. Kanskje helt brått se på barna med et undrende blikk, en anelse skøyeraktig: Hva er nå dette for noe tøys?

De aller beste stundene kom jo når vi fikk til spiren til en slags samtale underveis, der barnas egne tankerekker kunne få sine utløp. Spiren til seinere skolesituasjoner, spiren til der litteraturen en dag kan bli en ekte kilde til glede. Du fungerer som en budbringer, en som setter i gang bevegelser hos menneskene. Du vet at Noe skjer, du veit ikke helt hva, men noe er det. Hovedbudskapet er at du bevarer Leken. Leken som er det alvorligste vi har, tenker jeg med en bit sitron i munnen …

BARNDOMMEN

Som barnefar i ung alder og med en traumatisk opplevelse som fortalte at det er ingen selvfølge at det går godt, var jeg en engstelig pappa. De er jo så skjøre disse små. Roligere etter hvert. De er også robuste.  Det er to måter å være sammen med barn på – den ene er den eksalterte – å guuuud så skjønn, mens man ellers uttrykker alle slags lyder som slettes ikke tilhører det norske språk. Den andre er den rolige attitude som forteller at her er vi to mennesker. Tilfeldigvis er jeg den største, men jeg ser meg selv igjen i deg. Du gjenvekker min egen barndom. Det oppstår uansett en gjensidig interesse. Selveste utførelsen av rollen som far - har du også i ryggmargen.

Som barnehageonkel møtte man overraskende mange bekymrede voksne. Ja, som tydelig viste at de syntes det var vanskelig å forholde seg til barn. Det fantes mødre som slettes ikke klarte å gå fra barna. Av en eller annen merkelig grunn hadde de fått det for seg at barnet deres ikke klarte seg helt godt uten at de var i nærheten. Barnet selv oppdaget denne usikkerheten, og forsto straks at det skulle gråte akkurat i det øyeblikket moren endelig hadde fått nok krefter til å gå. Dermed hadde vi en ond sirkel på gang. Selvsagt var det selvsamme og stortutende barn kanskje både et oppvakt og slagkraftig barn, men ved motgang kom tutingen fram påny.

Som et ferdigvokst barn er jeg glad for at barndommen min inneholdt så mange voksne jeg måtte forholde meg til. Jeg fikk ikke bare trygghet av mine egne foreldre, men gjennom kontakt med hele slekta. Jeg ble til gjengjeld sett og bemerket av alle disse voksne familiemedlemmene. Jeg utfoldet meg også (gjennom slektsforsking, og et blad jeg ga ut som het «Alt for familien»), viste hva jeg hadde å føre. Men samtidig var jeg ganske beskjeden, og oppnådde ikke noe av den samme oppmerksomheten de første skoleårene, eller i gata. Ja, og akkurat den samme beskjedenheten legger du selvsagt merke til hos barna dine også, uten at du kan si et eneste ord om det.

At jeg hele tiden har hatt en søster, kom nok av og til som en overraskelse, men det hadde en svært stor betydning. Da jeg var i ferd med å skape en familie selv, var jeg ikke et sekund i tvil om at Kristoffer burde få en søster, eller en bror. Kristoffer skulle ikke lide den skjebnen at han alltid måtte leke alene. Så setter jeg også veldig stor pris på den dag i dag å vite hvor lite jeg behøver å forklare søster Mona noe som helst, fordi vi har den gamle forståelsen, skapt gjennom hundrevis av timer med lek. Astrid som heller ikke var noe enebarn, var dessuten helt enig.

Hva er det dere kommer til å huske? spurte jeg meg selv mange ganger da jeg var sammen med gutta, for Kristoffer fikk en bror – Lars Petter. Vil dere huske akkurat denne stunden? Sannsynligvis ikke, tenkte jeg også. De gode minnene trenger dessuten tid for å hentes fram. Er det ikke dårlig gjort at vi er skapt sånn at de dårlige minnene kommer først? At de er så kranglete og undertrykkende og vil ha oppmerksomhet. Men de gir seg til slutt.  

Barna gjenvekker din egen barndom, det er sikkert, men også en voksende forståelse for at barnet er helt sin egen. Du aner personlighetstrekk der, veier å gå i livets endeløse valgmuligheter, som langt i fra hadde vært dine. Du ser hvordan barna tar i bruk seg selv og sine egne egenskaper, og det er berre lækkert. Jeg merker også at denne farsrollen jeg har i ryggmargen, forteller at jeg skal holde meg litt på avstand. At prosessen som foregår hos barna trenger den.

Barn er sårbare. Så kan vi heller ikke beskytte dem fra alt som sårer. De må kaste seg ut i livet de små. De må stolt rope: «Se her’a pappa!» rett før de går på trynet. Mannsrollen er ikke lik kvinnens. Selv om mannen deltar under fødselen, selv om han tar ansvar for huset, må han ha denne underlige fjern/nære relasjonen til barna som gjør at de vil ut. Det er kanskje derfor vi snakker om barn … dommen? Hvem er det som kommer ut av det – helt uten skader?

HYTTELIVETS ABC

Skrivebordet jeg sitter ved stort sett hver eneste dag jeg er hjemme, er et arvestykke etter svigermors far, doktor Nielsen. Det brukte å stå i hytta ved lille Stensrud, en av hans mange investeringer. For meg var denne plutselige kontakten med et hytteliv, fenomenet som sådan, en slags -som å våkne av en søvn opplevelse. Det betød en utvidelse av «Åpent hus» prosjektet selvsagt. En hytte var et sosialt vesen nærmest, som lengtet etter menneskeliv. Men doktor Nielsen hadde ikke mindre enn 3 hytter, en i Oslo, to i Kristiansand med omegn. Det var snakk om en bråstart på hyttelivet for min del.

Skrivebordet er kanskje i minste laget, men det passet selvsagt helt glimrende til en hytte. For meg er det uansett det riktige skrivebordet. Det har den rette historien. Det bringer meg til den riktige stemningen. På en måte i kontakt med doktoren selv. Det bærer med seg stedet det sto på – lille Stensrud, som var vår favoritthytte, ved siden av hytta ved Sagvannet i Kristiansand. Dit måtte man ro, men avstanden til hytta gjorde den nærmest uoppnåelig.

Astrids grandtante «Tante Tulla» var et fenomen i Kristiansand, en original. Byhuset hun arvet etter doktor Nielsen lå i kvadraturen, hadde gårdsrom og var høyt under taket. En gang trodde hun Astrid var blitt brått syk, men det var hun jo slettes ikke. Jeg skulle siden få et nytt forhold til Kristiansand og Flekkerøy, der den tredje hytta lå, da oldefar Al Berg viste seg å ha et forhold til Flekkerøy gjennom sin morslekt. En dag kom jeg til å reise tilbake til Flekkerøy og gården Berge, fyrhuset helt ytterst, der havet sto inn.

Doktor Nielsens forhold til hytter var lett leselig. Han hadde tre varianter av dem – en friluftshytte med havet i nærheten, en skauhytte ved et vann, samt en hytte i nærheten av byen, og i skauen den med. Han var en av samfunnets privilegerte, han kunne ta seg råd til det. Hyttene skulle være rene fristeder, der han kunne tørke seg av byens støv, lete fram andre kilder inni seg, for en dag å komme tilbake til hverdagen. Selvsagt hadde hyttene sine regler og spesialiteter man måtte ta hensyn til, alt dette som gjør hyttelivet til et helt eget samfunn, det nærmeste du kommer et anarki, enn si diktatur.

Naturromantikken (og der doktor Nielsens hytter plasserte seg) ved århundreskiftet var starten på Norges hytteeventyr. Siden kom arbeiderklassens dugnadshytter, de typiske utparsellerte hyttefeltene, samt de overdådige hyttepalassene som overklassen har utviklet. I hyttevrimmelen har de gamle «enkle» hyttene blitt mer og mer borte – synd, for i denne klassen finner jeg mine favoritthytter. Ser jeg på hyttelivet generelt har jeg for eksempel stor forståelse for min far som nektet å bli bitt av hyttebasillen.

Kanskje var det en hendelse på et hyttefelt vi engang var budne som var utslagsgivende? Vi var kommet til en hytte virkelig av det smålåtne slaget, og der du samtidig har hytteregler som begrenser alle bevegelser. Med gjester var det overfylt på verandaen. Man serverte rabarbrasuppe, varm, og for far ble den skjebnesvanger. Han hadde ikke fått annen stol enn en liten sammenleggbar sak, som selvsagt spjæret akkurat i det han fikk suppen servert, som dermed havnet et helt annet sted enn den skulle. Fattern var jo sprek (og temperamentsfull) så jeg husker han spratt over verandagesimsen og rett inn i skauen. Like nedenfor lå et vann som han stupte uti. Smart. En trang hytte var ikke noe for farsan.

Men på lille Stensrud likte han seg, og en gang hadde vi et stort familieselskap med besteforeldre til stede og lykkelige Kristoffer som stabbet rundt fra den ene favnen til den andre. Hyttelivet gir og tar. Det krever mye oppmerksomhet, og har du ikke den å skjenke kan du like godt la vær. Hyttelivets D handler om hyttesamarbeid, eller fravær av det. Da har du også resten av alfabetet. En viktig leksjon uansett, og som i sin tid skapte «Hyttekameratene» en bevegelse jeg startet langt seinere i livet, da jeg forsto at jeg savnet hyttelivet. Et kollektiv som i sin tid førte meg til Hadeland.

SKIPPERTAK

Mange tenker at de bare bedrev en småhyggelig plasking i Oslofjorden, sjøfolka i Vollen. Veldig feil. Faren til Esther, min mormor på Fjeld, hadde vært ute på de 7 hav som seilmaker. Hans far igjen var født på Bjerkøya, den skogkledte øya som ligger utenfor Konglungen, der de var båtvante og debuterte som sjøfolk før konfirmasjonsalder.  Da Roald Amundsen valgte Vollen som byggested for «Maud» var dette en gest til sjøfartsstedet, og dets skipsbyggertradisjon. På 70-tallet ble jeg invitert ut til Konglungen for å forberede et slektsstevne. Jeg kunne fortelle dem at om vi tok utgangspunkt i stamfaren Lars Haakavik, risikerte vi å måtte invitere hele kyststripa. Vi tok utgangspunktet i Hans Bjærkaasholmen i stedet, far til mormor.

Selv om jeg bare var 10 år da jeg begynte å forske slekta på Askerlandet, vet de fleste som har drevet slektsforsking at dette tar sin tid. Langt på vei kan du si at du aldri blir ferdig. Arbeidsmetoden kan også sies å være etter det berømmelige prinsippet om «skippertak», et uttrykk som har overlevd. Det stammer fra øyeblikk i sjølivet der det kreves full oppmerksomhet. Som når ny kurs skal settes, seil reises, reves, ankeret slippes, heves, ute på havet ved værskifte, eller før skipet klapper til havn. Det er til stor skilnad fra den tida det er stille og rolig, der alt går som det skal, derfor er det også mange yrkesutøvelser der skippertaket har overføringsverdi.

Slektsforskinga har aldri forlatt meg. Markørene er også så tydelige i slektas erfaringer; skoglivet, bergverket - og sjølivet, at det utgjør temaer jeg har satt meg godt inn i. Det har blitt til studier, der interessen har startet med slektsforskingen som et grunnlag og som har ekspandert. På 70-tallet hadde jeg enda ikke kommet til Son og eventyret med skuta «Mardøll» som utvida sjølivet i slekta ganske så markant. Da jeg oppdaget dette måtte jeg seile sjøl og; det lå vel i korta at det måtte komme.

Jeg har holdt foredrag der ute i Vollen. Du kan si at jeg kanskje ikke beregnet mitt publikum så godt. Jeg fortalte nemlig noen saftige historier, der den om fokken er ganske grov (men også uskyldig på sitt vis!). Men Askerlandet har fått sin innfløtting, og mine slektninger (selv om de kanskje ikke ville oppfatte meg som noen slektning, heller en bygutt) ville gjerne ha ordlagt de gode sidene ved sjølivet. De ville ha ord om dyktighet. Oppfinnsomhet. Mye mindre ville de har beskrevet trekk som minnet om «sailor boys» umoralske liv. Ja vel, men Olaus fra Bjerkøya som var en legende, hadde jo alt dette, og kanskje mer til. Ta nå bare starten: Da de andre dro til sjøs en sesong, var Olaus bedt om å holde seg hjemme. De ble selvsagt overrasket da han i mellomtiden hadde bygd en skonnert! Intet mindre, og med hjelp av ei tjenestejente. Men hvordan greide han dette? Jo, Olaus hadde fulgt med da de bygde skip i Håkavika.

Første turen til London med trelast gikk greit med den forholdsvis unge skipper. Han hadde nok seilt litt hardt, for fokken hadde revnet. Så da losen kom om bord ved innseilinga til Themsen, ville Olaus forhøre seg om prisene for en ny fokk. Engelsken var begrensa, men losen svarte villig vekk, og da han fikk høre at fokken var særdeles billig, ble han glad. Aldri har jeg hørt en stillere forsamling enn den jeg hadde i Vollen. Det var en som lo, nemlig Labbetuss, eller Geir Børretzen, innfløtter, med sans for et skippertak.

Det ble slektstevne. På et nokså spesielt tidspunkt som jeg skal fortelle om seinere. Oslofjordens seilere har imidlertid mer å føre enn de plastikkfartøyene du ser blinke ut på fjorden en søndag, så jeg er stolt over at jeg har min oldefar Hans Bjærkaasholmen å minnes. Når jeg synger om hans landgang i Barcelona, om «senoritaen som blunka / og brødrene hennes som var ute etter deg» er nok dette min fantasi. Men at han stadig seilte til Bjerkøya og kom i godt humør, er i hvert fall sannheten. Og at det kan blåse opp til storm i Oslofjorden av en sånn voldsomhet at det har krevd menneskeliv, er noe alle oppvokst her nede veit.