Totalt antall sidevisninger

mandag 1. oktober 2012

AVRUSINGA I STORGATA

Det er ikke alle som tåler en summende humle, de skal så absolutt slå den flat. Løsningen denne gang, som før, var å ta det på egen kappe, å søke etter hva man selv gjorde feil. Jeg hadde kastet et farlig blikk i «deres» retning. En slags utfordring med andre ord, noe som fortalte at jeg hadde en indre geist, noe som kunne knuses om man feigt var mange nok, og motstanderen ble slått ned bakfra. En hendelse som ville fått mange til å begynne å trene kampsport, kanskje? Den fikk meg til å sky grupper. Så jeg mennesker stå i en gruppe på et fortau, ville jeg i mange år framover søke den andre siden av gata. Mest av alt tydde jeg til ordspråket: Blir du kastet av hesten, så klyv opp igjen ... Inngangen til Avrusingsstasjonen i Storgata var en hyppig voldsscene.

Den midlertidige humanistisk orienterte, og sosialpolitiske tiltaket som ble etablert en junidag i 1972 som en erstatning for «Løsgjengerloven» som hadde gitt det offentlige rett til å straffe, og at på til sende norske landstrykere, loffere og andre utskudd som loven rammet, til arbeidsleir, var en brakkeby som først sto ved Ankertorget, siden ble den flyttet til krysset Storgata og Hausmannsgate, på baksiden av den gamle Dag’sen som opprinnelig hadde vært gassverkets administrasjonsbygning. Selvsagt var brakkene ganske slitne da jeg begynte, men det jeg observerte var et ganske velsmurt tiltak for oppimot 40 klienter. Men ganske umiddelbart ble stasjonens virksomhet nedskjært. At man i de kommende årene skulle ligge i en slags permanent strid med sine arbeidsgivere i Oslo kommune, førte meg etter hvert inn i et aktivt fagforeningsarbeid.
Ganske umiddelbart ble jeg tatt inn i varmen av det unike arbeidsmiljøet på Rusa. Det var heller ikke vanskelig å forstå at man var kommet til det rette sted. Ta profesjonaliteten, årsaken til at man kunne dekke den nye tittel man fikk som «Akuttinstitusjonen», uten tvil. Det var på første vakta jeg ble innført som «bordansvarlig», som betød at man satt på en kontorpult rett innenfor trappa og hovedinngangen. Man hadde samtidig en luke ut mot spisesalen innenfor. Den bordansvarlige hadde en bok der samtlige klienter var innført, man hadde alle innkommende telefoner, man sendte ut folk for å intervjue de som henvendte seg på porten. I nødsfall hadde man prosedyrer. At jeg på min aller første dag, både som ansatt, og nettopp bordansvarlig, skulle oppleve en virkelig «alarm» situasjon, kunne jo fått hvem som helst til å bli skeptisk til hva slags arbeidsplass man hadde valgt å arbeide på, men jeg husker jeg ble mest imponert over hvor velsmurt man arbeidet.
To klienter lå på porten, og de ble «vurdert». En tredje klient ble observert der han kom sjanglende, men med liksom noe skjult i tøyet. Dette viste seg å være en øks. Alarm! I noen helt sinnsyke sekunder ser man at øksen heves og at klienten nærmer seg de to som ligger der helt hjelpeløse. Jeg observerer at en av de ansatte løper ut, og ganske raskt til siden for hendelsen, der han nå roper høyt navnet til øksemannen, akkurat nok til at denne stanset en smule, og bare sneiet en av de som lå nede. I samme øyeblikk hadde to andre ansatte kommet seg til porten, som de åpnet og fikk dratt inn de to som lå der, og i sikkerhet. Hele tiden ropte den andre som hadde stilt seg til siden, navnet til øksemannen, og holdt ham okkupert av disse høye ropene. Ikke lenge etter kom politiet, som jeg tydelig nok (helt på autopilot) hadde tilkalt, og med det rette alvor tydelig nok: De var utstyrt med balltre og utmanøvrerte øksemannen uten problem.
Helt fantastisk! Det var et samarbeid, og en årvåkenhet som ikke kunne annet enn å imponere meg. Selvsagt var denne eksplosive tilstedeværelsen helt nødvendig, en krise kunne utvikle seg i løpet av få sekunder, som ild. Tryggheten man etablerte på egen arbeidsplass kom som en følge av at man visste at denne tilstedeværelsen kunne trylles fram som å knipse. «De er håndplukket dette personalet», sa en av de mer ressurssterke og ordrike klientene vi hadde fra tid til annen. Så var man også svært stolt over å være en ansatt på Avrusningsstasjonen i Storgata i mange år.
Ved siden av verneassistentene og kjøkkenpersonalet, hadde man sykepleiere, sosionomer og daglig ledelse, men med en «flat struktur» som det ble understreket, var «allmøtene» organisasjonens høyeste ledd. Alle skulle i denne teorien være like viktige for helheten, det var en idealisme som ble praktisert av mennesker med stor integritet, store hjerter og en mengde livsvisdom. Man praktiserte 50/50 vakter med kvinner og menn, og kvinnene hadde svært høy anseelse, både som problemløsere i krisesituasjoner, og balansen ga også tonen i miljøet, lett flørtende og spøkefull, der grunnfilosofien lå på nivået: Intet menneskelig er meg fremmed. Jo, jeg var kommet "hjem" på et vis, og kom til å arbeide i hele 15 år på Rusa.

søndag 30. september 2012

"DON'T WORRY, BE HAPPY"

Opplysningen om at Arthur Omre en tid hadde bodd i Toftes gate, hadde fått meg til å lese denne glemte forfatteren. Hans «Flukten» begynner med at hovedpersonen står ved Vaterlands bro i Oslo, og ser på seg selv. Det er tidspunktet der historien begynner. Jeg var også tilbake. Bodde på Dælenga ikke langt fra Carl Berners plass. Ansatt som portør på Lovisenberg, der jeg en gang hadde vært innlagt for snart 10 år siden. Pønke-Arilds nye tilholdssted var på gamle Beckers i Markveien, det bruneste serveringssted av de brune. Ved «det runde bord» ble jeg anbefalt å søke som lærervikar på Hersleb skole. Arbeid var ikke noe problem, verre at det uhellsvangre fulgte meg. Roy og May dukket opp; heller ikke i balanse, med det resultat at da May og jeg slo følge gjennom byen, ble vi begge overfalt og slått ned.

Hva var det med Oslo og menneskene der vi gikk mot slutten av 1980-tallet? Det hadde vært Willochs gode tider med bankkrise og statlig redningsaksjon, det skulle bli enda verre, men det kunne man jo ikke vite. Uansett satt mange folk i skrustikka. Avindustrialiseringen av Oslo var på god vei til å fullføres, og Høyre styringa permanent. Mine bekjente, som kamerat Stein hadde perioder der han snakket svensk, og personifiserte Jan Myrdal. Kanskje det virket trygt? Pønke Arild hadde holdt seg til leie, klokelig nok, og bodde i utkanten av Sofienbergparken. Sangeren i Insomnia derimot, Knut satt midt i det, med lån oppunder øra i sitt ekteskap, med en leilighet på Løkka innunder det man kalte "byfordyrelsen". Roy og May ville forsøke på nytt i forholdet sitt med å flytte til Kabelvåg; en reaksjon på Oslovolden ...  
Kanskje var alt som normalt? Jevnt fordelt i det store og hele? For noen skinte sola, som for Morten på Grønland som hadde truffet kjærligheten og ba meg til sitt sommersted på Bleikøya (det var også han som ga meg leie på Dælenga). For en lutter glede! Morten som rodde inn til brygga der han var en av de siste bryggeslusker på den tiden. Rolig liv. Mitt var i total ubalanse. Den store hit’en mens jeg gikk rundt i sykehusgangene på Lovisenberg (der jeg stadig måtte forsikre pasienter om at jeg ikke var legen) var «Don’t worry, be happy!». Som om det var mulig. Jeg hatet den sangen.
Hersleb skole var en typisk innvandrerskole med tospråklig opplæring, og en del av den problematikken man var opptatt av på den tiden. Min holdning til det hele var at jeg med stor selvfølge er og kommer til å være en verdensborger. Vi kan ikke annet enn å dele denne jorden. Landegrenser er en oppfinnelse. Nasjonalromantikken en farlig tendens. Dette kunne man hevde og vise i offentlighet, mens de farlige høyrekreftene samlet seg underground. Den forrige gangen de kom fram i lyset på tampen av 70-tallet (med bombemannen Kyvig i 1. mai-toget), kulminerte det hele en smule med Hadelandsdrapene i 1981, og ble farlig glemt. Et kjennetegn på at fascismen snart kommer til et voldelig uttrykk, er når den mer folkelige misnøyen tar en vending som fascisten liker. Da begynner han å forberede sine livsfarlige aksjoner.
Jeg har talent som lærer, og det kan høres flåsete ut at det er min helt naturlige karisma som gjør utslaget. Men det handler om karisma, som du nødvendigvis ikke ser ved det første blikk. Det er nemlig ikke lenger rom for beskjedenheten min når jeg endelig står på «scenen». Bak kateteret er jeg nødt til å la alt tyte ut, og det kommer som ild og luer. Det er helt tydelig fengende. Da Knut kunne fortelle at det var en stilling ledig for meg på Avrusningsstasjonen i Storgata, var jeg en stund i tvil. Jeg hadde hatt en klasse med elever jeg hadde blitt knyttet til, men det var egentlig ikke noe å tenke over. Fast stilling i Oslo kommune kunne i realiteten ikke en familiemann si nei til, engasjementet på skolen var kun vikariat.
Da uhellet inntraff i Grensen var vi bare et vennepar på feil plass til feil tid. Fotballens store dag i hovedstaden, cupfinalen, ikke med det minste spenningsmoment for en Vålerenga tilhenger. Man hadde allikevel vært ute en liten tur, og var på vei hjem. Selvsagt la jeg merke til det gjenget på hjørnet. Med boblejakker. Jeg er redd for folk med boblejakker. Da vi passerte gjorde jeg tabben. Jeg så i deres retning. Siden gikk det fort. Tjuvslag bakfra. Rett ned i asfalten, det var ikke annet enn å beskytte seg mot spark og slag fra ikke mer enn tre stykker. Da May gjorde anrop, slo de henne også, med et kjeveslag (så tøffe hva!). Da de løp var hele fortauet renset for mennesker. Det hadde vært tjukt av folk der i forkant. Alle var borte. Langsomt kom de bort til oss og lurte på hvordan det gikk?
Hvordan det gikk! Det gikk ikke i det hele tatt, det måtte da vel enhver se? Snart kom det en taxi som kjørte oss til Legevakten. Der May tok imot alt av hjelp, og med den oppfølging hun kunne få, var jeg imidlertid en stor tosk (blant annet). At tenna mine var løse og skaffet meg et betydelig problem i framtiden med tannkjøttbetennelser, burde jeg og kunne jeg ha unngått. Men jeg var bare i en forferdelig mental forfatning. Da jeg dro til Pønke-Arild neste dag hadde han bare ett råd. Dra tilbake til Holmlia. Du må roe deg ned en tid, og Hun tar deg nok imot skal du se. Dit kom jeg. Omtrent ikke kapabel til å snakke ...  

lørdag 29. september 2012

LOJALITET

Jeg har sett lojaliteten aktivert i så mange tilfelle, oppvokst med et svært tosomt par som jeg er, mine foreldre. En viktig gang i min ungdom ba min mor meg om min lojalitet, hun fikk den, men da alt var i orden, kjente jeg meg sviktet. Jeg har kanskje mer enn vanlig vært oppmerksom på lojaliteten. I vennskap har jeg alltid holdt den som en svært viktig ingrediens. Så svikter man ikke, selv om min kamerat Stein ble syk, og innlagt med noe så skummelt som en psyke, har jeg kommet til at dyden er det lim som holder samfunnet sammen, kjøpt eller ikke. Idealistisk bygget som lojalitet er, kan man selvsagt oppleve som Jesus, med selv den såkalte «klippen», at han sviktet. Det bygget seg opp til enda en Holmlia konflikt, så fikk man se hvordan dyden ble praktisert. Jeg kan ikke si annet enn at hanen gol som om han var besatt.

Man kan si mye om min gamle kamerat Stein fra gymnasdagene, med sin Grete som han brakte inn i mitt første ekteskap. Det var Stein og jeg, som temmelig kurvsatte sto på trappene ved Østbanestasjonen hin hårde førjulstid, og ventet på en buss til Gøteborg som aldri kom. Siden kom det seg sånn at han ble sammen med en venninne av Henne. Jeg hadde fortsatt disposisjonsrett til hytta på lille Stensrud, de hadde hytte på Hvaler som vi frekventerte. Det var en dag på Hvaler Stein oppdaget at havet liksom rykket ham inn på livet. En opplevelse jeg kunne gjenkjenne, det var som når det svaiet for meg, nå senest på Mallorca.
Stein hadde til syvende og sist endt opp med en utdannelse som typograf, som sin far (og min far). Han var i «bransjen» som min søster også tilsluttet seg, hadde en stødig jobb, var en stødig fyr, til tross for sin vedvarende politiske interesse. Ingen har flere bøker stappet inn i en OBOS-leilighet enn min venn. Men på denne tiden jeg forteller om, ble han gradvis oppmerksom på at han ble forfulgt. Nå er det også sånn ved tilfeller av paranoid psykose at den syke har helt rett. Han blir forfulgt. Og selv jeg, da jeg ble «sendt ut» for å få greie på hvordan det sto til med ham, ble hurtig avslørt. Jeg var en «av dem». Til tross for dette likte jeg ikke vinkelen da utviklingen av det ekteskapelige samliv ble debattert. Men hva med Stein? spurte jeg. Endelig ble han tvangsinnlagt, og kunne begynne på en lang oppvåkning, der det første han måtte ta innover seg var skilsmissen.
På Holmlia hendte dette at Hun og Brit var blitt riktig gode venner, og dette var jo bare hyggelig. Brit og jeg var dessuten kollegaer. Harald og jeg kom aldri til noen god stemning, og enda mindre etter at han blandet seg i en – tilsynelatende uskyldig konflikt på hybelhuset. For der skulle nemlig ny underbestyrer ansettes. En av kandidatene var akkurat Brit, den andre en mannlig kollega, som jeg ikke støttet på annen måte enn ved at jeg hevdet at hans søknad til jobben måtte godkjennes. Sånn saken ble tolket av selveste sjefen, ble den aldri godkjent, og dermed var det bare en kandidat. Greit nok. Men var det rettferdig?
Lojalitet handler om et rettferdighetsprinsipp. Samfunnskontrakten man inngår forteller at man vil etterstrebe rettferdigheten så langt den lar seg oppfylle. Jeg visste i dette tilfelle at søknaden var stemplet innenfor tidsfristen, og at den derfor reelt skulle, eller burde godkjennes. Av bekvemmelighetshensyn ville imidlertid ikke sjefen vurdere vår mannlige kollegas kandidatur, av den enkle grunn at han dermed ble spart for å utøve en avvisning, en vanskelig prosess kanskje, men ble det noe bedre ved at han juksa? Uansett skulle/burde han tatt mannen med den miskjente søknaden til side, og sagt: Hør nå her.
Verre var det at min kamp for rettferdigheten ble betraktet som et angrep på Brit personlig. Jeg fikk plutselig Harald på nakken, som helt brått hadde tid, og i lojalitet absolutt til sin hustru, støttet han henne ved å arrestere meg. Men ikke bare det: På hjemmebane der jeg kanskje kunne ønsket støtte, fikk jeg i stedet Henne på nakken, som i lojalitet til sin nye venninne Brit, absolutt syntes at jeg var urimelig, og at jeg gjorde alt galt. Som et mal apropos tørnet vår, eller min, mannlige kollega fullstendig, havnet på flasken, som i sin tur førte til at hans forhold til en annen kvinne på hybelhuset, prompte ble avbrutt.
Salto mortale! Dermed viste han jo hvor fullstendig uegnet han hadde vært til denne stillingen helt fra begynnelsen av, det er nå så: Og hvordan skulle jeg håndtere denne, må jeg si, kompliserte utviklingen? Jeg satt der plutselig med alle de dårlige kortene, som Svarte Per, den alle hadde noe i mot. Men hva handler det om? spurte jeg. Jeg leverte min oppsigelse. Jeg skrev et brev til sjefen, der jeg fortalte at når en sjef ikke kan oppfylle sine forpliktelser om «fair play» hadde han ikke lenger min tillit. Ergo sum. Hadde jeg noensinne i verden hatt problemer med å skaffe arbeid?

fredag 28. september 2012

MALLORCA

Palmer, strender, blå himmel, hvite hoteller, små pittoreske middelhavsbyer. Fra de deilige reisebyråenes foldere fikk vi stadig en påminnelse om at denne verdens gråhet for en stund kunne oppheves, at man, med min utmerkede humleteori, kunne suge til seg en fantastisk mengde blomsterstøv som vel kunne få en gjennomsnitts nordmann til å føle seg mettet i årevis. Om han ikke ble avhengig selvsagt. Flyene sto til disposisjon. Modernitetens flyliv hadde suverent overtatt sjølivets Kapteiner og Stuerter. For å overvinne flyskrekken var en rekke nordmenn villige til å oppleve ventende Tømmermenn … Reisens romantikk sto i fare, kunne jeg påpeke, men man var da ikke bakstreversk?

Bildet du ser er en løgn, og i hvert fall ikke hentet fra våres familiealbum. Det kan ikke ha vært mange bilder av solens spill og lek på Mallorca, denne våren hun og jeg med begge våres eminente døtre reiste med stø kurs til sydens gleder, i vårt album. Det regnet nemlig svært regelmessig gjennom hele den første uken.
Alcudia beach, family resort. Jeg grøsser ved tanken. Vi hadde bosatt oss i en rekkehustilværelse, lite skulle vi ane at de selvsamme naboene vi kunne betrakte fra vår egen veranda, til forveksling ble akkurat de samme, men med et litt annet interiør, det skal sies. Litt varmere, til tross for at det pøste ned, men der vinket vi snart til våre naboer på Holmlia, Harald og Brit. Her også! Jammen er det fint å treffe fremmed folk når en reiser slik, bli kjent med kulturen liksom.
Nå var dette et ganske hett tema for oss blitt. Kulturen. Det kunne dreie seg om 17. mai. Som Mor hadde hun vendt alle sine gamle holdninger ryggen, skjøvet sin skepsis til side, sine fornuftige tanker som fortalte at 17. mai var blitt en overflatisk dag; «borgernes annekterte solskinnsdag som i utgangspunktet var en kampdag!» kunne jeg hevde, selv om jeg ikke lenger var i takt med den gamle Bevegelsen, satt argumentene i. Min «borgerlige hustru» snurpet imidlertid munnen, og nektet plent at min «ringeakt for nasjonaldagen» skulle bringe døtrenes utsikter til hornmusikk, festlige flagg, iskrem og alskens godterier i fare. Hun nærmest spyttet ut: Hva er alternativet? En tur i skauen! Har ikke vært i mine tanker, sa jeg selv om det var dit jeg innerst inne lengtet, men hva med en mellomting? kom det fra meg, atskillig vagere. Jeg vant nemlig aldri en eneste diskusjon! 
Hun var imidlertid havnet i den indre argumentasjons ende og konklusjon, at vi burde skilles, da vi endelig hadde kommet fram, og noe hun serverte meg første kvelden, etter et inntatt måltid, der døtrene våres fortsatt spiste is, der man også fortsatt, med 14 dager foran seg, holdt fast ved at alt kunne snu seg, solen kunne komme, reisebyråenes vakre bilder snus til virkelighet. Der kilte helt brått hennes ord om skilsmisse seg fast i systemet mitt som en slags gjentagende messe: Missa skilsmissa. Det var dessuten min «tur» til å ha en egen kveld, det vil si barnefri, som jeg i utgangspunktet aldri var særlig opptatt av. Heller ikke denne kvelden. Jeg følte det som et press. Gå ut og vær fri. Jeg ønsket heller å være hjemme.
Der jeg gikk langs strendene, i den fuktige sanden, i de tomme Alcudia gatene mellom alle de lysende hotellene, der jeg ikke orket å gå innom en eneste kafé eller bar, der jeg bare gikk og gikk med denne messen Missa skilsmissa i hodet, kjente jeg igjen symptomene. Nå kommer det, tenkte jeg. Dagene etter at Astrid hadde sagt det samme. Maktesløsheten. En slags kroppslig reaksjon med sammenknytninger i solar plexus, i alle muskler egentlig, man stivner. Alt i meg stivnet til en så hard ball, at kroppen til slutt begynte å verke. Endelig, og etter nok frihet, vaklet jeg tilbake til rekkehuset, mens jeg fortsatt bare hadde den samme kvernende tanken i hodet.
Selvsagt kunne jeg, med det jeg vet i dag, ha sagt noe om at dette var det verste hun kunne gjort mot meg. Om det var hennes konklusjon, burde det kommet på et forebyggende, rolig vis. Men visvass! Det skjer aldri. Nå kan det sies at hennes konklusjon slo ut i en slags rekyl for henne. Dagen etter lå hun til sengs. Sannsynlig matforgiftning, som hun pådro seg samme kveld. Faktum er at hun ble så dårlig at hun var sengeliggende under hele oppholdet. Hun måtte tilses av lege. Det ble vurdert hjemreise. Men hun er samtidig den mest stae du kan tenke deg når det gjelder egen sykdom. Hun skulle stå ut.
Uforglemmelig scene da vi endelig trådte ut av taxien fra flyplassen. Hun måtte ha støtte, hun var likbleik. Naboene imidlertid smilte fra øre til øre. Det hadde nemlig vært 14 dager med sol og glede i gamlelandet. For meg var det bare en ting å gjøre – samle overtidsvakter for å betale Mallorca regningen. Jeg hadde «reddet» ferien for jentene, akkurat som om det var noe spesielt, noe jeg i hennes verden ikke kunne ha bidratt med i utgangspunktet.

torsdag 27. september 2012

FILLEPROLETARIATET

Siden Karl Marx skrev «Det kommunistiske manifest» har verden hatt uttrykket «filleproletariatet» til anvendelse. Som Marx anså denne klassen av kriminelle, tiggere, prostituerte, alkoholikere og narkomane som å være stilt utenfor produksjonen, ville de aldri heller være til å stole på. De ville politisk like ofte havne ut som streikebrytere og fascister som noe annet. Marx negative vurdering har kostet filleproletariatet dyrt, hvor det enn er eller vil oppstå, for saken er at det vil alltid det. Kapitalismen som samfunnssystem vil alltid skape sine tapere, sine grupper av og til, men aller helst individer, med hver sin «karriere» og sorg. Den russiske maleren Schulzhenko Vasily skildrer dem fra dagens Moskva.  I dag kjenner vi dem som «romfolket» som invaderer oss fra et fallert Europa.

Oslo på slutten av 80-tallet var fylt av en salig blanding av filleproletariat. Her fantes gamle «krigsseilere», det vil si «sailor boys» som jeg kjente så godt fra før og som hadde min udelte sympati. Her fantes gamle bryggeslusker, her fantes enda de jeg kjente jeg igjen fra min korte, men virkningsfulle karriere på «Dagsen» i Storgata. Her fantes taternes barnhjemsbarn. Her fantes gamle hippier som hadde mista grepet på både kollektivtilværelsen, de jobber, de ekteskap eller hva de hadde hatt, til de mer eller mindre viljeløst hadde havnet på gata. Her fantes alle de hvis problemer en gang i tiden hadde begynt med dårlig psyke, uansett en svak evne til å holde ut med ansvar eller det konkurranseinstinkt samfunnet krever. Her fantes alle de jeg hadde beskrevet fragmentarisk, men allikevel som kommende filleproletærer i «Støt». Byen var full av dem, og den gamle metoden med å sette dem bort, om det var på arbeidsleir, i fengsel eller på asyl, var erstattet med humanisme. Den nye jobben min besto i å skulle forvalte denne humanismen, og det passet meg godt.
«Kontrakten» jeg underskrev skulle faktisk holde i hele 15 år, og det faktum at all min kreativitet og kunstneriske vyer tørket inn, eller aldri kom til overflaten i løpet av alle disse årene, har jeg akseptert. Det var et nødvendig offer, og det har betalt alle utgifter angående mine barns oppvekst. Arbeidet har holdt mitt eget hode over vannet, til tross for at man kunne kjenne filleproletariatets egenmobiliserende krefter i nakken. Jeg skrev diktet «Fanget i en dans».
Jeg er fanget i denne valsen
Jeg flakser uten å fly
Alt er en realistisk rapsodi
Der dansepartnerens nakke skimtes i et glimt
Jeg er fanget i en dans
Jeg er fanget i denne valsen
Jeg danser lenge, jeg danser langt
Jeg lærer at alle har sine svake punkt
Når jeg er fange i en dans
Jeg begynte som verneassistent med Liakollen hybelhus med sykkelavstand til Dyretråkket der jeg bodde på Holmlia. Bestyreren var svært bevisst på hva det handlet om, og plukket kandidater til å kunne nyte velferdsstatens tilbud om hybel med oppsyn og deltagelse (kontroll, som gutta sa), rett fra gata i Oslo.
Så lærte man fort at det kunne være en risikofylt arbeidsoppgave. Volden lå temmelig nær til hands. Gatejustis, heter det. Den svakes fall. Man kunne ta det optimistisk. Så flott at du uttrykker sinne! (bare ikke la det gå utover meg). Jeg hadde i sin tid min egen periode på gateplan i Europa der jeg hadde lært min krisehåndtering. Så endte jeg opp, nærmest i en posisjon i lotusstilling med en blomst i hånden, mens min opponent spilte idiot og skulle kaste stoler på meg, hente en hagle han hadde et sted, jeg vet ved gud ikke hva han skulle gjøre. Forrige gang han brøt reglene på et hybelhus hadde det vært et oppbud på 4 politibiler for å kaste ham ut. Jeg klarte det alene.

onsdag 26. september 2012

TIL HOLMLIA

Det fantes to alternativ: Enten så flyttet du til Søndre Nordstrand, med en behagelig avstand til Hvervenbukta og det deilige badestedet til Stubljangodset, eller (mer i pakt med virkeligheten) du flyttet til nybyggerstrøket Holmlia, som nesten umiddelbart skulle få et solid innvandrerstempel. Lykke til på reisen! I forkant fikk vi vite at innskuddene vårs ble hevet grunnet en lengere konflikt med grunnarbeiderne, forsinkelser osv. Det var ganske sjokkerende nyheter der borettslagets fellesgjeld økte, med våre lånerenter, og månedlige avdrag. Fra å være noe vi mente vi hadde råd til, utviklet Holmlia seg til å bli det totalt motsatte i løpet av noen få måneders tid med en vanlig norsk arbeidskonflikt til hjelp. Regningen på denne måtte vi betale.

Jeg innrømmer det glatt: Høydepunktet med Holmlia var, blir og er Hvervenbukta. Det faktum at jeg kunne stikke rett inn i et skogholt, følge en fin skogsti ned i hellinga, for siden å finne den gamle kjerreveien ned til den gamle Mosseveien som førte en videre til Ingierstrand og Svartskog, ga meg det vitamininnskudd jeg så sårt trengte. For dette ble ikke hverdagen preget av tross alt. Husene i Dyretråkket sto med hovedsiden vendt ut mot en felles lekeplass, pluss de felles vaskerier. Riktignok kunne man sitte på verandaen (med bussholdeplassen nedenfor, en rundkjøring med biltrafikk) med kikkert, man kunne fremme gjentatte krav om at trærne i skogen nedenfor skulle fjernes i diverse utvalg og foreninger, for å få et glimt av Oslofjorden, for den var fjern, og i perioder ble Oslofjorden veldig fjern.
Det var i og for seg oppmuntrende at man, mens vi tittet utover de ikke helt ferdigstilte fasiliteter som borettslaget kunne tilby oss, med en barnehage rett i nærheten for eksempel, eller disse små rektangulære hageflekkene folk satte gjerder rundt så fort de kunne, så andre unge par i ens egen aldersklasse i full sving med å organisere sine hverdager. De kunne sannelig se ut som om de sleit med mange av de samme problemene som en selv! Særlig var paret Brit og Harald et artig og trøstefullt skue der de av og til fløy ut og inn av leiligheten, hvis de skulle bort for eksempel, og ting var glemt kanskje, der kroppsspråket deres var like lett å lese som en stripe i Donald Duck, og Hun kunne si at han der Harald kunne jo se ut akkurat som deg Rune. For min egen del så jeg helst at det var som om det sto en røyksky over hodet på Brit der hun brakte sin utålmodighet til skue, og som dessuten lignet på en jeg kjente alt for godt.  
Vår henrivende datter som var vant til å gjøre som hun ville ovenfor mer tafatte bybarn, møtte i Brit og Haralds like henrivende datter, et barn som slettes ikke lot seg pille ved nesen. Det var jevnt parti (og for første gang). Joda, vi kom til å få mye å bestille med Brit og Harald. Vi skulle skilles på likt, Harald og jeg skulle bo i midlertidige leiligheter på Holmlia på likt, og vi hatet, og hater Holmlia like intenst, kanskje den dag i dag.
Det er selvsagt beklagelig at jeg har blitt så negativ, for jeg følger ikke mine to døtre i denne valsen, Holmliavalsen, som er en slags chilla utgave av ska, og selv om jeg tuller på mitt gammeltestamentlige vis, skapte kidsa på Holmlia et helt nytt språk de med all sin lojalitet tok til seg. Men dette kommer langt ut i historien. Deres oppvekst innbiller jeg meg var tilrettelagt, den var god der de fikk leke, leke, leke i fred, på et sted som først seinere ble stigmatisert, og som førte jentene til opplevelser man ikke unner noen (og som fikk meg til å tenke på min gamle mormor, samt mine opplevelser på Veitvet senter). Så elsker de Holmlia fortsatt.
Før Ungdommens Selvbyggerlags Holmlia prosjekt gjorde første spadetak, var det en hyttelandsby i skogskjæringa nedenfor, med inngang fra skogstien jeg fulgte på vei til Hverven. Jeg hadde tatt den i øyesyn, en slags middelaldersk landsby var det, der folk bar alle slags primitive tatoveringer, piercinger og farget hår. I forhold til disse så Blitz folket merkelig tamme ut. Jeg har undret siden på om jeg kanskje ikke så det jeg i virkeligheten så, men et bilde på fremtiden? Eller var det et fortidig syn?
Man kunne få en nifs følelse nemlig at alt skjedde som i et slags avtalt spill. Der Brit og Harald, var der for å vise meg hva jeg selv var. Der jeg snart ble hyret inn til et nytt arbeid som verneassistent, eller miljøarbeider, for undergangens mennesker, filleproletarene som jeg kalte dem, alkoholikerne eller samfunnets utstøtte. Alt fulgte et merkelig mønster der jeg mer og mer ble en betrakter til mitt eget liv, men samtidig spilte en slags patetisk rolle der alt jeg hadde vært, ville tørke inn, og ikke akkurat til et vakkert uttrykk av det som en gang hadde vært meg selv. Du kan si det var en forsmak på å fylle 30 år, og selvsagt evnet man å le bort sånne rare tanker, men jeg kan love deg at de virket skremmende. Harald og jeg kunne dessuten aldri bli gode venner. Vi var alt for like, og ingen av oss likte seg selv. Vi hadde en lang vei å gå.  

tirsdag 25. september 2012

"JEG ER SOM HUMLEN!"

Det er i denne perioden og noen år framover jeg skrev mange dikt, som siden ble til sanger, og som jeg synger den dag i dag. Jeg har opptrådt med diktene, og alltid med stor suksess. Kollegadiktere har sagt at de trodde jeg var på full fart ut i bokheimen, men jeg ble alltid refusert. Det var som om det var sladdet et rødt merke ved navnet mitt. Man kan undres over hvorfor selvsagt, men det fører ingensteds. Til slutt ga jeg opp å sende inn manuskripter. Strømmen fra meg stanset. Siste opplevelse var et brev om antagelse av et novellemanuskript «Villblomster», konsulenten var begeistret, men redaktøren stanset det. Novellene var skrevet i en atmosfære av Sartre og eksistensialisme, en slags norsk Bukowski fremstilling av en filleproletær tilstedeværelse. Tommelen ned ...

Min liksom hvileløse reise gjennom tilværelsen, helt fra jeg kom til Italia første gang i 1966, til Moskva, Kiev, Sochi, interrail i Hellas, de greske øyer, el gran fiestas en Espania og Paris, til Afrika, Zambia, til India og Europa igjen, alle mine reiser til slektens steder, alt tegnet et liv som mer og mer ga en mening i humlen. Det er kanskje som farmor ville ha sagt: Hva anna kunne han bli som blei nedkyssa på den røde plass? Jeg hadde allerede møtt humlen i Bergen by, men endelig begynte jeg så smått å utforme selveste humlediktet. Det går sånn (med de latinske variantene av humlens navn, med fellesoppnavnet – Bombus!)

Jeg er som humlen – Bombus horturum
Min flukt, min slaviskhet / vitner om mitt hjertes enfold

Helt til jeg mister flyhøyden / stuper ned mot avgrunnen
Men … snurrer videre / sum, sum

Jeg er som humlen / Bombus lapidarius
Jeg søker det skjønne, det duftende

Tar stillhetens øredøvende sukk / penetrerer støvbærerne med min sugesnabel
En vakker tekt som gir frukt / sum, sum


Refrenget:                Bombus, bombus / her vifter menneskene med avisen
                                 De er klare til å slå

                                 Bombus, bombus / hvorfor bryr du deg ikke?
                                 Hva er ditt mål?

Jeg er som humlen / Bombus hypnorum

På evig jakt / Jeg tenker ikke, sies det
En fordel, for slik kan jeg fly / Ja, min flukt er umulig

i enhver vitenskapelig forstand /

men jeg flyr allikevel, sum, sum

Jeg er som humlen / Bombus Metusalem

Med en dronning, ett bol
Visst har jeg et hjerte / en krukke der jeg samler

Noe jeg aldri får / sum, sum

(... og Ari Behn, det er helt okay med en stemt s - en z, I love it!)

mandag 24. september 2012

PØNKE-ARILD OG JEG

Arild var noe så sjelden som en levende legende. Først og fremst i egenskap av sin evne til å være der alt skjedde. Han drakk riktignok alkohol fra tidlig morgen til seine kveld, men tilsynelatende uten at det affiserte ham. Han gikk under betegnelsen Pønke Arild, mest fordi det fantes en Snekker Arild. Med det korte håret, et smil og en latter som om han samtidig snerret, ga det ham rett til oppnavnet.  Speakers Corner passet ham utmerket. Siden ble det Løkka. Han var klassisk dannet. Fekter, maler, han trakterte lutt. Med alt han tok i avslørte han et nytt talent; det var antagelig en plage, og fylte ham med forventninger han aldri kunne innfri. Eller ville. Hans selvdestruktivitet var åpenbar, men passet tiden. Jeg var begeistret ... og skremt.

Det heter om typer som Arild at han brant sitt lys i begge ender. Han gjorde det, og vekte alltid stor fascinasjon. I motsetning til en psykopat, som også klarer å vekke manges fascinasjon (som ender i omsorg og mye sorg), var han imidlertid svært lite opptatt av å gjøre seg lekker. Han ba ikke om hjelp akkurat. Han gjorde det motsatte. Skrekkscenarioet for Arild var om noen skulle bli avhengig av ham. Eller motsatt. Det hendte imidlertid rett som det var. Han tiltrakk seg folk som ei ku tiltrekker seg fluer. Hele tiden bar han dette motsetningsfylte: Han så menneskene rundt seg, og alle kjente seg sett, for i neste øyeblikk å bli oversett på en aldeles suveren måte ... Han var en lederskikkelse, han var rock'n rollens avant garde, han ville sprenge rammer, han var maler, hadde klassisk dannelse, han hatet Brian Ferry, men kunne ligne på ham både i klesstil og uttrykk.

Jeg husker godt første gangen keyboardisten Øyvind skulle presenteres for Arild. Vi satt ved samme bord ved den anledningen, og han fortalte hva han skulle. Gikk bort og pratet vel med Øyvind i to minutter, kom tilbake og kommenterte: Helt umulig. Det ble til det totalt motsatte. Kanskje var det i utgangspunktet umulig at Øyvind (som kom fra samme sted som meg), skulle utvikle sin musikalitet i en svært selvstendig retning, akkurat der og da? Men Arilds avvisning, og tilsynelatende motsatte bevegelse (som også innga håp), ga syntesen: Øyvind ga seg ikke, utviklet uavhengighet som fremste merke, og ble en betydelig musiker. Ja, det kunne gå som Arild ønsket.

Men som en følge av alle disse avvisningene og de kalde skuldre han ga, fikk han altså motsatte reaksjoner. Folk som utviklet avhengighet, og til slutt den situasjonen han minst av alt ville skape: Han ble far til Susanne. Kjæresten Hilde og Arild hadde mildt sagt ikke det som skulle til for å skape en familiesituasjon, må det være lov å si, sammen. Arild hadde i hvert fall ikke familiegenet tegnet inn i sitt repertoar, selv om han overrasket og gjorde et heltemodig forsøk på å gjøre det nødvendige, til å ta hånd om den vesle jenta (som er ett år yngre enn min egen eldste datter). Hilde forsøkte, de vekslet om å forsøke med sine evner, men det må sies at Susanne også ble bandet Insomnias viktigste arbeidsoppgave. En underlig historie var det Susanne.
Man kan spørre om han var fullstendig fri for ambisjoner, om han ga fullstendig f... i om han etterlot seg noe som helst av varig verdi? Jeg hadde følelsen av at han etterlot seg en sti, en svært kronglet sti riktignok, som kanskje kunne ha vært bearbeidet, katalogisert, samlet og presentert. Da han forlot oss, hadde jeg en ambisjon om å makte dette arbeidet, men det ble med tanken. Mitt eget liv var alt for vanskelig da han ble vasket bort med tidevannet. Livet fanger oss så ofte. Styrer oss ofte dit vi ikke vil. Snart kom alkoholen til å ta fullstendig styringa over livet til Arild, og jeg kunne kjenne at jeg forlot et synkende skip da jeg gjorde mine forberedelser til å forlate Grünerløkka. Det var med tungt hjerte. Vi hadde virkelig møtt hverandre. Det var fantastisk å kunne utveksle historier om Italia og renessanse med en som visste hva jeg snakket om. Hans orientering innen jazzen delte vi. Fascinasjonen for renessansens musikk. Jeg tenker på hvilken glede vi kunne hatt sammen ved å gjenoppdage Louis Moes kunst, som for min del snart sto for tur. Det vi delte var mine manuser som han leste med stor glede, og som han bevarte (svært mye kastet han, eller ødela). Som vi ellers delte sorger og bekymringer.

Han var alltid opptatt av at jeg for mye lot meg styre, at jeg heller skulle skape meg det rommet jeg trengte. Han var bekymret for følsomheten min. Du er den mest følsomme mannen jeg noensinne har møtt, sa han. Av nevnte årsak visste han vel heller ikke om jeg ville komme meg til hektene igjen. Han forsto at refusjonen av «Kryssild» tok meg tungt. At «Løkka i livet» hadde fortjent en bedre skjebne. Selv visste han at han var fortapt ... Sammen med Arild forsto jeg lynende klart hva jeg manglet. Det var der det magiske med ham utspilte seg, at noe ble oppklaret i lyset han omga seg med. Han viste begge deler, både det du hadde og det du ikke hadde. Egenskapene hans kunne vært gull verdt og gjort ham til en uovertruffen inspirator, til og med pedagog. Jeg syns jeg hører hans «hø,hø,hø» latter imidlertid, fra det sted han nå enn er ...

søndag 23. september 2012

DA NATUREN VILLE STANSE BANKEN

Hvordan forklarer vi at oksene lenge før slakteren var ankommet Singløya, var svært urolige? Hvilken klokskap er de i besittelse av? Intuisjon? Alle som lever i naturen har en viten som står i motsetning til den overbevisning om at vi for alltid har temmet naturen, og at menneskene er denne verdens herskere. Fordi vi ikke forstår naturen lenger? Har gjort oss immune, så å si. Natten før verdipapirene offisielt skulle overgå til datasystemet var det et forferdelig uvær som gikk over hovedstaden. Lyn slo ned atskillige steder, deriblant satte et lynnedslag serveren ute av spill. Ingen backup (disse ordene har vi blitt godt kjent med gitt!) kunne redde Børsen og Bankenes hyrdestund. Alt var svart. Men det måtte jo være buisniss as usual?
Myten «Sikker som banken» har fortsatt et grep over hendelsene i verden, selv om vi under kapitalismen har sett flere eksempler på hvordan bankene har spilt seg selv utover sidelinjen. Strengt tatt handler det om tillit. Som kunder har vi makta, uten at vi benytter oss av den. Men så fort vi står i kø for å heve sparepengene har banken problemer. Da er den slettes ikke så sikker lenger, og i bankhistorien har vi flere eksempler på kriser. Bankkrisa i Arendal 1886 er et klassisk eksempel. Som regel handler det om verdier som ikke eksisterer. Gullbarrer i pant som sikkerhet var den gamle metoden, nå består sikkerheten i en tidsforskjell mellom anvendte penger og de som skal komme – en gang. Sikkerheten er en prognose. En tanke. Litt spinkelt?
Bankene skulle vakle på grunn av sine egne feilberegninger i løpet av 1980-tall. De norske bankene ble som kjent reddet av statlige tiltak, og som mange kapitalistiske analytikere i denne hendelsens ettertid har påpekt (at på til Willoch), fikk ikke aktørene, børsspekulantene den smekk over fingrene de hadde fortjent den gangen, og som kanskje er nødvendig om ikke kapitalismens prognoser skal sprekke – for å gjenoppstå, på en annen måte?
Men da jeg kom til hvelvet, da krisen var et faktum, var gode råd så absolutt dyre. De var over en dag ytterligere blitt avhengige av oss, det vil si banken var blitt avhengige av oss som behersket hvelvets nå helt vitale bestanddeler. Men naturen hadde sørget for enda et spennende angrep på bankens sikkerhet. Hvelvet sto nemlig under vann!
Naturens arbeid er tålmodig, det snakker ikke, det gir også ofte ingen som helst forhåndssignaler på at noe er på gang. Under et arbeid i Torgatas så å si undergrunn, hadde man vært skjødesløs med noen rør. Ett av disse ble liggende på tvers der det sakte og sikkert opp igjennom et stort antall år, førte vann mot hvelvets så absolutt tykke murvegg. Her hadde vannet godgjort seg, spesielt under store regnskyll da vannet uhemmet fikk renne mot denne veggen, fant en glipe, som den i all den ro og majestetiske vishet naturen besitter, utvidet. Resultatet var at på samme tid som torden og lyn stanset dataovertagelsen, hadde vannet begynt å piple utover det kontorlokale som utgjorde inngangen til hvelvet. Der havnet først et nokså friskt regnvann, etterhvert nærmest vann av sumpkarakter. Vi kunne ikke lenger oppholde oss der.
Jeg så straks løsningen. Vi måtte selvsagt opp i etasjene. Alle de sluttsedler som opp igjennom tiden var katalogisert i et dertil egnet system, og som befant seg i permer, måtte medbringes. Et helt nytt kontor innredes, og der skulle nok jeg med en medarbeider eller to, kunne holde skuta flytende. Bankens ledelse innså uten særlig tøv og tøys, at jeg hadde rett. Der havnet jeg og en annen Manpower mann rett ved siden av damene i regnskap og fondsavdelingen. Ikke bare det: Samtlige forsto at undertegnede i situasjonen var intet mindre enn bankens redningsmann.
I en livssituasjon der kanskje ikke akkurat så mye gikk i min favør, var denne opplevelsen en ganske real oppveining. Jeg skal innrømme at det gikk meg en smule til hodet. En dag var til og med min datter, min livlige prinsesse på besøk. Jeg hadde med den frie luen jeg hadde fått, videreutviklet arbeidsmiljøet med den fordelen vi hadde i hvelvet at vi var isolerte og kunne gjøre litt som vi ville, tatt med meg en kasettspiller. Så fra kontoret vårt kunne det lyde 80-talls musikk til beste; Police, Prince, Kim Larsen, Aha og lignende lødig musikk ble spredt rundt i de ellers så tause lokalene. 
Men de gikk jo på dunken så mange av dem, disse bankmenneskene som hadde satset på Laly aksjer. Selvsagt kom aldri Blystad brødrene til Kosmos. Kreditkassen selv som hadde gitt brødrene lån skrevet med gaffel, satt i klisteret. Hele Kreditkassekomplekset i den gamle Andresen bank bygningen, som de forresten allerede hadde solgt, vaklet alvorlig i sitt fundament. Snart innså de også at den forventede flyttingen av regnskap og fonds over til Stortorget filial måtte utsettes, og dermed var de nødt til å leie selvsamme bygningsmasse de hadde solgt! Hoder skulle rulle. De oppførte seg rart alle som en, og mens Aha gjorde sin inntreden og ble hele Norges stolthet, sang jeg med i koret, selv om jeg snart skulle fanges av de ville økonomiske omstendigheter, jeg med.

lørdag 22. september 2012

KRYSSILD PÅ SINGLØY

En forfatter vil kanskje alltid være på jakt etter ideer, inntrykk, scener, gode uttrykk, små puslebiter, noe som fører til dette litt fjerne uttrykket man kan ha der man er til stede, men kanskje ikke helt er der allikevel ... Jeg besøkte Singløy tilliggende utenfor Hvaler i såkalte Singlefjorden, uten de to, min hustru og datteren. Singløya er foruten å være en perle med lune viker, svaberg, skog og til og med landbruk, pluss ennå noen fastboende, et historisk sted. Jeg hadde lett etter en mulighet til å kunne anvende det store historiske scenarioet jeg hadde samlet i lang tid. Her hadde jeg kommet rett på. Plutselig ble jeg helt ustoppelig!
Min venn Roy, min forlover og væpner har alltid vært en inspirator, og det var så absolutt hans fortjeneste at vi la av sted. Rett før vi traff hverandre på Speakers hadde han avsluttet et studium i Gjøvik på Ingeniørhøgskolen, han hadde bodd uti Snertingdalen, og fra disse bondske omstendighetene dukket det opp en kamerat, nemlig Hans Peter, som til alt overmål tok mål av seg å bli nettopp bonde. Han var et høyst fascinerende bekjentskap, og nå hadde han satt bo på Singløya, som forpakter på øyas største gård og med et oppegående landbruk. Dit skulle vi på besøk. Med May som sjåfør, mens de litt eldre eventyrerne (enn sist), satt i baksetet, drakk øl og var i fyr og flamme. Endelig, kjente jeg.
Våre ekteskapelige flytteplaner var til stor plage. Man burde slå en mye større sirkel om Oslo by, hevdet jeg i diskusjonen. Jeg husker til og med at Hadeland var med i argumentasjonen, men min landsens jente var blitt en pragmatisk mor. Man burde bo i byen. Vi hadde dessuten ingen bil, vi var ikke rike. Jeg hadde stiftet bekjentskap pånytt med hvordan tilværelsen svaiet. Min datter kunne fortsatt finne på å hylskrike da jeg var alene med henne. Sånn sett kom reisen ut til Singløya svært beleilig. Jeg tapte flyttediskusjonen med glans. Det var høst, og jeg husker jeg så dette bildet av en sky som tegnet formasjonen av en gammel mann med snadde som sendte puffende småskyer til værs, jeg hadde en sterk følelse av å være med på en betydningsfull reise, mens bilen i realiteten kjørte rett inn i et fordømt regnvær og tiltagende blåst der vi passerte grensen til Østfold. Snart snudde optimismen seg til noe uhellsvangert. Vi havnet i en campinghytte på Høk.
Finnes det noe mer utlevd og trist enn en campinghytte? Slik er det med alt jeg rører ved, tenkte jeg. Nå skal det nok en gang avsløres at jeg ikke holder mål! og da vi våknet neste morgen ville de fleste gitt opp. Vinden kom hardt inn over de østfoldske småklipper og sjøen utenfor sto hvit. Lite sannsynlig om Hans Peter ville hente oss på brygga som vi hadde avtalt, og ganske riktig. Men Roy ga seg ikke, det er denne viljen som rir ham, en ukuelig optimisme, som aldri legger seg flat, som visse andre, for jeg følte så sterkt hvordan alt var gått ut av kroppen på meg. Så jeg lot ham gå bryggelangs og om bord i hver fiskeskøyte som fantes. Rein idioti! tenkte jeg. Med dette brede smilet, armer og bein i alle retninger, kom han imidlertid tilbake der May sto og sparket steiner, mens jeg gram i hu grunnet på hva som gikk galt i Toftes gate. Han hadde fått napp!
Alt utfoldet seg siden som disse scenene som kunne anvendes, selvsagt. Jeg ble fullstendig frelst fra hodepine og dårlige nerver, mens fiskeskøyta dasket utover til øya som tegnet seg som en skogkledt koloss uti havgapet. Jo, de kjente Hans Peter, han som har starta oksavl, og som fløy over isen med vinterfor. Fisket var dårlig, det var ål de var ute etter forresten, i tegner. Så landet vi og måtte forsere en åsside gjennom skogen til vi kom til et jorde, og kunne se gården med hovedbygning og låve, redskapsbod og alle andre herligheter. Det mørknet og vi kunne ikke annet enn å gå etter lyset foran oss. Alt hendte denne helgen. Slakteren kom, jegerne, ideen til den kryssild vi var utsatte for kom med alle skuddene, som Kryssild snart også lå både i den overflatiske virkelighet som i dybden. Det gamle huset inneholdt selvsagt et spøkelse. Snart diktet det jeg trengte, fiskerens tilstedeværelse, sommerhusene, direktørens som Hans Peter hadde til oppgave å se etter, jegernes tilholdssted. Jeg vet knapt i dag hva jeg diktet, eller hva som egentlig møtte oss.
Vi hadde selvsagt som all annen oppvakt og alternativt orienterte landsboere oppdaget naturens hemmeligheter, som fleinsoppen, som det snakkes så lite om fordi den har en egenskap det norske folk helst ikke skal vite om. Hans Peter kunne fortelle at meldrøyen kjente alle bønder svært så godt til, og at den vokste på kornet titt og ofte. Slik ble døren til det historiske stoffet jeg hadde arbeidet med i lang tid åpnet: Skulle man ikke i selve det siviliserte livets kjerne, nemlig i Bondens virke, på jorden, i naturen, i sitt virke som gir oss andre muligheter til å bedrive andre sysler, mens maten allikevel havner på bordet, skulle ikke bøndenes nære forhold til denne naturen, også gi dem den nødvendige innsikt og erfaring med naturens hemmeligheter? Selvsagt hadde øya sin stake, sin hendelse der en tjenestejente ble beskyldt for barnedrap, datidens sikre vei til en henrettelse. Kunne jeg ikke rett og slett iscenesette denne hendelsen som et tilfelle av meldrøyeforgiftning, av ufrivillig sort, eller var den det?
Singløya levde i meg i månedsvis, og romanen «Kryssild» ble skrevet i et eneste langt åndedrag. Så fort jeg hadde stukket hodet opp fra hvelvet, var jeg i gang med å dikte videre. Det var en opplevelse verdt alt strev, og selv om den ble refusert og aldri utgitt, står den for meg som mitt absolutt største prosjekt. Men Gyldendal ville ikke ha den (de ville ikke ha noe fra meg), og snart var jeg kastet inn i helt andre omstendigheter som gjorde meg ute av stand til å kjempe for den. Snart måtte jeg kjempe for de mest grunnleggende rettigheter. De mørke skyene som hang over Toftes gate, hang ikke bare over Toftes, de hang over Banken der jeg jobbet, de hang i høyeste grad over Arne Treholt, de mørke skyene som preget alle omstendighetene jeg var vevd inni. Som jeg skulle tvinges til å spørre: Hvilke krefter er allikevel sterkest her i verden? Menneskenes? Naturens?

fredag 21. september 2012

FISKERENS DATTER

Rett før hun skulle fylle 90 år døde mormor, vår Esther Olivia. Hun hadde med sitt utsagn om at hun fortsatt bar på 20-åringen i seg, hensatt oss alle til denne tiden imellom 1916 og 1926, da hun levde dem. «La belle epoques» overgang til annen verdenskrig som selvsagt fikk ekstra betydning som hun var født 11.11. Skorpion. Vi fant et vakkert bilde som vi alle fant ut burde hengt på en vegg for lenge siden, Esther med sin hatt, pels, liksom tatt en tåkete dag, og så dette rolige åpne blikket, den følsomme munnen. Tiden hun var tjenestepike for apotekerfamilien i Grønlandsleiret, som hadde sønnene «kandidaten», «legen» og «studenten», at på til en selskapsdame. Det bar mot byen med henne som så mange andre, men hele livet var hun knyttet til Vollen i Asker, og sin far fiskeren, hans hustru Karen Gustava, dattern til Maren Fjeld.
Det var en roman med «detta huset», fortalte Maren Fjeld. Den begynte kanskje den dagen Maren hadde gitt mat til alle barna sine, og den eldste forkynte: «Alt fortært, mor». Mange av skjøtepapirene til Fjeld er undertegnet av denne eldstesønnen Bernt Fjeld som flyttet til California. Som tante Sine overtok, morfar og historien endte kanskje den dagen jeg var på Fjeld da det enda en gang skulle selges, og eieren påsto at hun hadde sett et spøkelse som tydelig nok måtte være morfar. «Det er slutt nå,» sa jeg der jo sto på Koia og så inn til storbyen som lå der som et umælende dyr, og ut til Drøbak, denne sørlandslignende trehusbyen med Dusteforbund, julenisser og faktisk også min første hustru Astrid.
Jeg synes fortsatt ikke det er vanskelig å gjenkalle mormors minne. Det skal kun noen dufter til, og spesielt sommerens. Duften av markjordbær. Nyrørt syltetøy. Stekt makrell. Alt skulle dessuten holdes ved like på Søgne der mor gjenskapte disse duftene, der hun holdt et kjøkken som var mormors verdig. Så holdt de sine kokekunnskaper i hevd disse damene, med en slektrekkefølge fra Maren og Sine, til Karen Gustava, Esther og endelig mamma. Jeg må til søster Mona nå, som har samlet på noen nedtegna oppskrifter, samt sine egne minner, og av og til kan hun trylle.  
Det er enda et minne som gir meg Vollen i Asker, og intet mindre enn reka. De var fiskere, må vite, og innovative. Startet med seil, men var de første som innførte motor og det karakteristiske dunket. Sommer på Fjeld betød å våkne opp til fiskedunk og måkeskrik. Dessuten kunne du risikere å treffe en slektning på brygga i alle de år. Opphavet til denne tradisjonen lå hos Hans Bjærkaasholmen, mormors far. Reketral ble oppfunnet i Oslofjorden ved århundreskiftet, den spredte seg videre til sørlandet, nok en gang via mormors slektninger. Holmen kalte de seg. Professor Johan Hjort var deres vitenskapelige alibi, som trengtes. Det var litt av en bedrift å tilbakevise alt fra sitat fra Bibel, til folks overtro som mente å vite at å spise reker måtte være fryktelig usunt. Mormors pappa var helt sentral i denne bytradisjonen, som nå liksom herr Røkke fortsetter. Snur Hans seg i grava tro?
Et minne fra hennes ungdomstid som ofte dukket opp hos mormor, som om det liksom krevde plass, var et sjalusidrama av det høyst tragiske slaget. Det involverte ikke mindre enn hennes barndomsvenninne. Deres gamle bosted på Bjærkåsholmen ligger rett ved Slemmestad, med sin industri, forurensning og tilstrømming av mennesker. Der en enkemann som var ansatt på kalkfabrikken, vanket på samme pietetsorienterte møter som ungjentene, og ble forelsket i venninna. Detaljene i hvordan det kunne skje, fikk vi aldri fatt i, det ville kreve en psykiatrisk forståelse av enkemannens ståsted. Han hadde barn, han må ha vært desperat, og voldsom. Man kunne også få inntrykk av at mormor sto så nær henne da hun døde, som du kan stå. At han både skjøt venninnen og stakk henne med kniv …  
Hver gang hun fortalte historien ble hun helt stille når dette øyeblikket kom. Siden kunne hun ikke glemme et litt latterlig poeng, nemlig at siden drapsmannen var løs, ville alle mennene på Bjærkåsholmen i båtene sine, de ville unna vei! Hun kunne riste på hodet av sånn uforstand. Fisker Hans hadde selvfølgelig ikke vært hjemme, og vi kunne så tydelig forstå at hennes far ikke hadde tydd til slikt hysterisk utslag. Men kan man ane en slags tristesse hos henne på bildet? Hvordan blir man seendes ut innvendig etter en sånn opplevelse? Jeg har tenkt mye på det, for historien har sin overføringsverdi. Dessverre...

Jeg hang ofte rundt henne på kjøkkenet på Fjeld; jeg var en kjøkkenskriver. Elsker rett og slett kjøkken den dag i dag. Lykkestunder med dufter, synet av mormor som eltet deig med kraftige muskler .... hennes hårruller husker jeg. En gang så jeg henne med det lange håret utslått. Hun hadde langt hår lenge mormor ... som tante Sine. Liksom de bevarte sin uskyld i dette lange håret som krevde et omstendelig arbeid. En nærkontakt med seg selv. Og det er her jeg får et bilde av min mormor, i utrykkket "såret uskyld", som jeg ser hos henne, ikke minst kjenner ...  

torsdag 20. september 2012

ANDRE SOMMEREN PÅ NARESTØ

Det var denne sommeren min mor oppdaget at sønnen etter all sannsynlighet var i et ekteskap som ville ende ut i skilsmisse. Ja, mor var helt sikker. Jeg merket ikke annet enn at Hun var viljesterk, og at hun viste tydelig sin misnøye hvis ikke jeg gjorde som hun ville. En misnøye iblandet hysteri. Et tegn i tiden som jeg begynte å kjenne på utvilsomt, var en nokså uvant tendens, at man rett og slett tiltrakk seg uflaks. Vi skulle være på Narestø en hel måned, mens det regnet stort sett hele tiden. Vi fikk museinvasjon. Vi skulle male skipperhuset, og jeg møtte alt med ukuelig optimisme. Men de skyene som hvilte over sommerhuset, hadde en tendens som berørte meg: Ingen var bra nok for Henne til å kunne ta hånd om vår vesle prinsesse...
Jeg hadde vært «mammas ridder» da jeg var tenåring hjemme. Selvsagt kunne jeg ha kjent meg sviktet noen år etterpå da hun lot fatters dårlige humør gå utover meg. Men hun mente vel at jeg trengte denne motstanden. Vi har snakket mye om de vanskelige årene vi seilte rett inn i, og det faktum at jeg tok Hennes parti, for kunne jeg noe annet? Jeg la merke til at hun ikke ville at vår datter skulle være i mammas fang, at hun tok henne bort. Jeg la merke til at mamma ble såret. At hun kanskje allerede på dette tidspunktet kjente tegn til denne langvarige sykdommen som til slutt skulle ende hennes liv? Jeg vet ikke. Det er enda 4 år til at mamma og pappa, etter at diagnosen ble stilt, bestemte seg for å flytte til Søgne. Men mors clairvoyance til tross, var det ingen krise i min virkelighetsforståelse, det kunne ikke være det! Men jeg sleit: Jeg var nemlig heller ikke bra nok. Jeg var en kløne med dattern vår. Hvorfor var jeg så redd for henne hele tiden? - Elementær fortrengning, er det tydelige Freud-svar. Jeg hadde fortrengt at hun var min andre datter, at jeg hadde vært med på den første datterens dødsfall, som spebarn. Frykten for at noe skulle skje satt selvsagt i meg - uten at jeg rapporterte annet enn at man var på den sikre vei til lykken, helt i stil med Willoch selv: "Nu går alt så meget bedre!".
Forutsetningene ellers var at Narestø to år etter fatters kollaps (med påvist prolaps i ryggen og da han ble bært ut på en 1700-talls dør), skulle glemmes med enda en storslått opplevelse av det vakre sørland. Gutta var med som alltid, svømmedyktige denne gangen, og med deres halvsøster som de svermet rundt. De har kommet til å stå hverandre nær disse tre. Kristoffer var i ferd med å utvikle seg til å bli storebror, med et stort ansvarsområde og ditto rettferdighetsfølelse. På godværsdager hadde de en strand rett nedenfor huset til disposisjon. Her var det selvsagt skyfritt, og idyll, som det alltid er i en barnesommer. Bestefar (og oldefar) Reimer kom på besøk, stadig like sprek. Flink til å leke med barna, bestefar! Som far, som viste seg å være overraskende leken og hadde en stor plass hos barnehjerter. Likesom søster og jeg fikk de en innføring i bildeskaperiets mange mysterier, på høyden skulle jo fatter arrangere maleskole han, på Søgne.

Jeg elsket dette familielivet, og mange av de indre bildene jeg bevarer, har jeg mange fra de to årene på Narestø. Generøsiteten, overskuddet, lykkelige stunder der vi alle var samlet. Vi var innom Arendal selvsagt, som snart kom til å bli erobret for fullt som et viktig slektsted. Livet på Tyholmen og i Pollen var fascinerende, de mange husene som klamret seg til bergknattene. Fra 1799 inntok bergingeniøren Michel Michelsen byen, med svogeren Mogens Moe i følget, tegnemesteren som skulle gifte seg med «kreolerinnen» (som hun kaltes) Georgine Charisius, som var oppvokst på de vestindiske øyer, den tidas slaveøy, St. Croix. Den enda yngre svogeren Niels Moe skulle også komme til den verdensvante byen, og reiste derfra i 1816 med et skip til København, hvor han gikk på Kunstskolen … bestefaren til Louis Moe ...
Forfatteren hadde innredet en skrivestue i annekset der jeg at på til hadde anskaffet meg en flaske Pernod, slik at jeg kunne komme i en europeisk, og innbilte jeg meg, kunstnerisk stemning. Det var forresten svært mislykket. Da mor skulle ta herligheten i besiktigelse snuste hun selvsagt straks den anisholdige drikkens skarphet, som vel satt fast i skrivestuas sparsommelige møblement som i en skrustikke, og ble bare enda mer bekymret. Men med alkoholen hadde hun ingen grunn til bekymring ... det var dette med Henne og meg som var verst.
Hysteriet ga seg utslag under tre hendelser. Det kunne ikke helt strykes bort. Det var Museinvasjonen, Tordenværet og en Tur med båten. Vi hadde nemlig en liten plastjolle til disposisjon. Jolla hadde en liten vispemotor som dessverre hadde en absolutt kronglet kontaktledning til bensinkanna. Motoren kunne (som om jeg ikke hadde opplevd det samme ombord på "Frille" med kaptein Hareide!) liksom ta ferie. Dette hendte selvsagt på en tur der jeg hadde Henne, samt alle tre barna som passasjerer. Du verden som en hysterisk reaksjon er smittsom! Det gikk strømmer i farvannet rundt Flosta, og jolla kunne selvsagt lett bli tatt av vinden. En smule tatt av vinden ... Vi bakset da for svingende ikke på havet heller! Jeg rodde så svetten silte, men med atskillige sommere på Vollen og hytter på Mandal, Larkollen og lignende, var jeg, og er jeg, en svært god roer. Men var det noensinne bra nok? For et mas. Akkompagnert av barnas helt unødvendige, skremte øyne.
Tordenværet merket jeg ved å bli både gul og blå. Som hun kløyp! Men det var nå ganske hyggelig tross alt, selv om det bråker ekstra når det tordner og lyner ved kysten. Museinvasjonen fikk årets Bergsammenkomst skylden for. Der hadde man altså latt langbordet bugne av alskens saltmat i mye lenger tid enn nødvendig, til stor forlystelse for skogens musefamilier som med glede inntok skipperhuset. Mitt forslag på å vente til søsters rasekatter kunne tynne ut bestanden, fikk kraftig motbør. Plagen måtte ryddes opp i, for tenk på prinsessen! Jeg måtte til med rottegift (skyte spurver med kanoner), og mens godværet kom for fullt en dag, kunne man sitte i hammocken mens små skogsmus vaklet omkring med oppblåste mager, før de utåndet i skogens ro. Alt for freden, kamerater, sukket jeg, og kjente i et svimlende øyeblikk, hvordan alt svaiet (og at denne følelsen hadde man hatt tidligere i livet). Det skulle vært forbudt med gjentagelser! tenkte jeg plutselig, og lagde masse teorier rundt det ... uten noensinne å røre ved kjernen.

onsdag 19. september 2012

MANNEN I HVELVET

I 3 år, på trappene til den verste jappetid, frekventerte jeg Kreditkassens avdeling i Torggata. Snakk om å være «midt i». Mens Blystad brødrenes Laly sto på for å få aksjemajoriteten i Kosmos, en forpostfektning av høyst illusjonær kvalitet, fulgte brorparten av bankens ansatte med på skuespillet. Snakk om «inside»! Jeg var selvsagt outside, men med fremste tilskuerplass til hvordan kapital, samt det nyskapte børsspekulant hierarkiet spilte opp som den nye vinen (sorry Ari Behn), med klare islett av «Store bror» takter i Orwells 1984, for de som gadd se en sånn sammenheng. Her skulle fremtiden dikteres. Dessverre var jeg ikke bare en betrakter selv heller. Paret i Toftes hadde alvorlige planer om å kaste seg inn i boligmarkedet. En katastrofe.
 
På morgenkvisten spratt jeg av trikken ved Operapassasjen, hastet meg igjennom den før jeg speidet til Youngstorget med basarhallene og Møllergata 19’s dystre fasade. I en kiosk på hjørnet mot Torggata sto en liten sydlandsk herre klar med avisen som jeg rullet sammen, speidet litt på dette stadium som jeg kom inn i den skyggefulle gata med «Dampen» der noen trøtte tryner kunne betraktet meg tilbake, passerte Eldorado der jeg debuterte som voksenfilm nyter med «The wild bunch», en råtass av en film. Et lite blikk mot himmelen før jeg entret nr 8, gikk forbi en søt homse i forvaltningsavdelingen med et hei, passerte jentene i regnskap, sa alltid hei med et smil. Lukket opp døren ned til hvelvet, før jeg raste ned trappen, spratt ut på gulvet, og sa hei til den engere krets som befant seg nede i – hvelvet.
Jeg hadde erstattet de lavskårne indiske skjortene med «ordentlig» skjorte med krage på denne tiden. Spesialiteten var en oppbrettet krage som var muliggjort i og med at jeg hadde en mye kortere frisyre. Om onkel Nuffe hadde hatt den store mestringsfølelsen som maskinsjef for skipet da det seilte opp Hudson mot Manhatten skyline i sin tid, hadde jeg den samme her. Jeg var spretten og klar.
Arbeidet med 1/3 av Norges rikdommer, alle de millioner og milliarder som jeg rørte ved i dagens løp, ga meg et løft. Skjønt situasjonen var spesiell, og langt i fra preget av den høytid som omga bankens hvelv sett i et historisk perspektiv, en grandesse nærmest fra den gangen hvelvet, bestilt fra Italia i sin tid, ble nedsenket i Torgata, ugjennomtrengelig, og murt igjen med metertjukke murvegger, klar til å oppbevare gullbarrer som de kunstnerisk utformede aksjebrev og andre verdipapirer. I sin tid en arbeidsplass med hele 50 medarbeidere ansatt, var hvelvets funksjoner nedstrippet til å tas hånd om av 5 mennesker! I anledning den nært forestående verdipapirenes dataovergang, hadde banken gjort denne omstruktureringen, vel vitende om at de opprinnelige arbeidsoppgavene ble lagt på vent.
Verdipapirene lå derfor i svære hauger, usorterte. Bokføringen, på gamlemåten måtte imidlertid utføres så lenge transaksjonene gikk sin gang, og til alt hell ble jo dette arbeidet utført, selv om alt ble dobbelt. Fondsavdelingen var hektisk, faktisk med et høyere tempo enn noensinne, og de ble så glade der de hørte mine kvikke svar og den oversikt jeg ganske raskt skaffet meg (i papirene jeg fikk med meg på veien, understreket de mitt «organisasjonstalent», men mer om dette seinere). Bankens ledelse var mildt sagt en smule i utakt med utviklingen. Vi var med tiden flere Manpower folk, uansett svært så dyrkjøpt arbeidskraft, men som reddet banken ut av den ene krisen etter den andre. Ja, for et skuespill det skulle bli!
Snart var hele hodet mitt fylt av informasjon fra børsens verden, utenlandske investors, norske statslån og rentabilitet. Ute for splitt, solgt fonds, retur hvelv, 12 og tre kvart prosents rente, andeler, debitor, kunde. Tall, depotnumre, antall solgte aksjer subtrahert med aksjebrevets pålydende, aksjebrevets aksjenummer, obligasjonenes verdipapirnummer, kupongenes litra ABC, med numre fra 0 til mange tusen, en million, to, tre, femti. En milliard på en eneste dag, blåbær. Jeg behersket det hele. Spurte datasentralen IDA, lette fram i arkivet over utlånskvitteringer, innkvitteringer og sluttsedler. Så på posteringsoversikter på Fisch, svarte i telefonen, spurte i telefonen mens jeg hele tiden holdt en lett spøkefull tone die ganzen Tag. Kaffe kl 13.30. En time senere var dagen over, man arbeidet tross alt i undergrunnen og hadde den fordelen.
Valgte å gå hjem. Torggata langs til Eventyrbroa videre opp Markveien. Gatene var begynt å utvikle seg med innslag av pakistanske forretninger. Folk gikk plutselig med oppsiktsvekkende og skrikende farger i klærne. På veien gjennom Birkelunden kunne jeg risikere å treffe Henne og vår datter, som ordnet opp på sitt kraftfulle vis. Hun var ikke lett å stagge der hun først hadde kommet i gang. Andre forskrekka og tafatte småttinger sto der forslåtte og lekeløse mer enn en gang, mens mødrene klaget sin nød. Da var det bare å vende nesa hjem til Toftes. Er det fortsatt ingen som har en «pause» knapp? ... Den finnes ikke, sier du, og jeg skal i hvert fall innrømme at å ønske seg tilbake til jappetida, kan tyde på en omseggripende ubalanse. Nei, alt var ikke så meget bedre Willoch!