DYSENTERI MED STIL

Man skjønner det umiddelbart. Der satt den gitt. Magan gjør et forferdelig opprør, den skal til med å bli kvitt inntrengerne, men amøbene er noen tøffinger. Selv om hele det fantastiske tarmsystemet har sine metoder, så er det heller ikke sikkert at eieren av dette systemet liker metoden. Alt går nemlig rett gjennom kroppen i en hastighet du nesten ikke ville trodd var mulig. I et stakkarslig sekund fortært, i neste nå på vei ut. Det er beklagelig at man er nødt til å forklare slike grunnleggende faktorer, men det er nødvendig. Dysenteri er like gammel som menneskeheten, å takle det med stil kan jeg si en del om.

Det faktum at jeg fikk sykdommen så tidlig, førte selvsagt til et fokus som ga reisen et slags preg. Man slapp aldri unna. Man kunne lagd svære teorier som kretset rundt et lands toalettsystem. Fortell meg om dassen din, så skal jeg si deg hvem du er. Men jeg har en mistanke om at det er faktisk bare en person som har hatt dysenteri som kunne finne på en så syk idé. Resten av verdens befolkning vil glemme det de nettopp har gjort, de vil videre, og her har vi selvsagt en historisk forklaring til at sykdommen, sammen med kolera har tatt så mange liv oppigjennom tidene.

«Vanskelige øyeblikk» er på en måte overskriften. Nå var ikke tilstanden fremmed for meg. Jeg har alltid hatt en sensibel mage. Så ikke helt overraskende kanskje, kan jeg fortelle at jeg hadde kolikk. Det vokste en skrekk i meg for å slippe avføringen løs, med den følge at magen hardnet, og vondt ble verre. Da jeg ble eldre kom den motsatte problematikk til syne, gjerne i sammenheng med sommeren der is er en fristende vare. Ikke alltid helt lurt å innta for min del. Helt brå, svært brå, situasjoner oppsto, som måtte løses, selv om det kunne virke pinlig. Men hva så? kunne man mer sporty ta det med tid, det handler kun om Rumpa bar.

Med barn er det jo så vidunderlig lett å tilgi disse små utslippene. Det blir imidlertid verre når poden går over til fast føde. Man får en anelse om noe annet … Det som er poenget her, er jo noe så enkelt som at jeg utviklet en skjebnetro i forhold til «vanskelige øyeblikk». Ordner seg, fortalte holdningen. Det var også noen akrobatiske øvelser jeg måtte utføre, som å klatre gjennom et fullstendig overfylt tog på vei til Rajasthan mens magen bare krever en ting. Du må dit selv om toalettet egentlig bare er et hull der du ser svillene passere nedunder. Om det helt i begynnelsen kunne se greit ut på et sånt sted, kunne det etter en time se ut som om noen hadde hatt en sånn møkkaspyler som bøndene (i Norge) bruker på jordene, til rådighet. Her er vi kanskje også innom hva som får inderne til å forholde seg så rolig til dysenteri, eller det som kommer ut: Det er jord. Kommende jord.

Men visst er det en plage, og sannsynligvis årsaken til at Indiareisen ble en helt rolig affære, mens hjemkomsten ble så totalt annerledes. Man måtte hele tiden være på vakt, for det kunne straks slå til, og da gjaldt det å ha øynene åpne. Hvor er nærmeste avtrede? Men jeg følte meg ganske sikker da jeg var ankommet Bombay. Filmbyen, byen med en engelsk arkitekturs noble style, dobbeltdekkere, et spennende havnestrøk. Men også muligheten for å legge om spisevanene, tenkte jeg. Jeg hadde begynt å spise bananer. Det må da være en årsak til at apekatter spiser bananer, kunne man tenke, og det var ikke så dumt tenkt. Jeg la også merke til en umiddelbar effekt, og derfor var jeg også kledt i en hvit bomullsdrakt i anledning Bombay. Man hadde hørt historier om at turister ble oppdaget utenfor hotellene, for sporenstreks havne opp i svært lukrative omstendigheter som statist i en Bollywood film.

Jeg ville ikke gå så langt, men stanset for å kjøpe enda mer bananer, og hvitt brød. Det er i samme øyeblikk som jeg snur meg fra denne handelen at en kar som står bøyd rett i nærheten av meg skrur på en gasstank, at jeg får en kraftig eim av denne gassen rett i neseborene så å si. Dermed var det som om et vaskeprogram ble satt i gang, ganske alvorlig. Der gikk den rett over til sentrifuge gitt, og jeg var så alt for langt unna trappeoppgangen til hotellet. Gaten var full av folk, og et øyeblikk tenkte jeg, nå besvimer du, men tok meg sammen og gikk på. I de fleste tilfelle hadde jeg kunnet kontrollere meg, komme fram i tide, men dette sniffet av gassen hadde satt beredskapen ut av spill, jeg kom fram til hotellets røde løper …

Det var et stjernehotell. Vakten iført en vakker uniform, og han sto selvsagt i giv akt for meg der jeg passerte. Jeg hilste også til portøren, selv om jeg hadde en noe sperret gange. Mens jeg gikk oppover trappen kunne jeg ikke annet enn å tenke hvilket tryne han var nødt til å få der han så at den hvite bomullsbuksa mi var alt annet enn hvit lenger. Da jeg endelig kom til rommet gikk jeg rett i dusjen.