ALLTID BEREDT

Pompøst uttrykt: Ingenting i denne verden står sikkert. Alt er i prosess. «The future is uncertain, and the end is allways near.» Så trengs en kriseberedskap, et ståsted der man alltid er beredt, speiderbevegelsens credo. Jeg hadde verken vært speider eller militær, men overføringsverdien var absolutt til stede. Som Morgan Kane hadde vært min rettesnor i studentperioden, måtte jeg hente fram hans snedighet. Alltid sitte med ryggen fri for bakholdsangrep. Men også bevare roen, alltid med utsikten for at løsningen finnes, at døren kan åpne seg. At denne beredskapen kunne gjøre meg mentalt sliten, hadde jeg ingen sans for, men det hendte jeg kunne sove et døgn i strekk. Våkne opp, heldigvis, fordi jeg har kommet i land. Det var jo det man følte på et vis, man var kommet i land.

I 1981 var vi klare til å motstå den greske dansen, alle disse Zorbas faktene som på en måte har stivnet i Hellas, og gjort hele landet til et slags museum for turistene. Så mykt har de også anlagt det hele: De har fulgt de økonomiske lover, og de har fulgt Nikos Kazantzakis slavisk da han skrev om «Grekenlands udødelige, nakne kyst».  Der hadde de hele konseptet: «…den kan prise seg lykkelig, som har fått reise over Egeerhavet før han dør … Intet annet sted kan en så lett og stille bli ført fra virkelighetens verden over i drømmens …» Basta. Ingen dårlige følelser?  Men følger man Kazantzakis på ordentlig skriver han så poetisk nettopp fordi «den hårde virkelighet … er miraklenes mor.» Ingen tåler at det går nedover ...


Ankomsten vår til Naxos tidlig i juni var av det kjølige og definitivt «hårde» slaget. Roy og jeg hadde truffet en særdeles morsom engelskmann Nick, som hadde seilt fra Essex og Osea island der vikingene «had eaten the dust» ved Maldon i år 991. Som representanter for «the rape and pillage boys», syntes vi det var på tide at en representant for seierherrene i år 991 ga oss æren tilbake. Vi slo oss til i en bondsk låve langt utenfor Naxos town ved Agios Prokopios, der vi etter hvert også fikk selskap av tyskerne Ralf og Miki.


Et forent Europa sovende i krybber, og hver aften i forbrødring på «Hide Away» eller «Nectar», våres favoritt taverna/pub/bar. Av og til i arbeid for Sofias taverna på jordene for å høste grøde, eller i Naxos town for å male hoteller, i hvert fall Roy og jeg som var uten penger. Gutta var selvsagt opptatt av alle de lettkledte jentene som vrimlet rundt oss med alle slags små eller store drinker, mens vi var ouzoen trofast. Ronny het jeg, og påsto at jeg var ferdig med kvinnekjønnet. Helt til Kirsten fra Ribe sto ved siden av meg ved bardisken, og lurte på om jeg var dansk.


Med alt som hendte siden; livet jeg i en kort periode levde som en slags kvinneerobrer, ja der jeg fikk øynene opp for hvor stor suksess man kan gjøre det på sjekkefronten med imaget som en «umulius», var møtet med Kirsten et slags forvarsel. Det fantes en vei inn til hjertet mitt – igjen. Kirsten var ett unntak. Vår sverming hadde en romantisk grunntone av det farlige slaget. Og det var kriseberedskapet, eller min patriarkalske ridderlighet? som førte oss enda tettere sammen.


En kveld på «Nectar» tørnet det for en engelskmann. Nick hadde drukket atskillig med ham i all høflighet med deres «cheers», der de fyrte opp sigaretter for hverandre, helt til de ble fulle. For Nicks del endte dette aldri mer skummelt enn at han havnet i en av Prokopios innsjøer. Hans drikkekamerat imidlertid … En heller spedlemmet kar med briller. Han hadde spandert villig vekk i flere kvelder og vært lutter velvilje. Men plutselig fikk han ett eller annet på bakfoten og viste plutselig en helt annen side. Møtet med alkoholens forvandling av personlighet var man ikke totalt ukjent med, men karakteren av engelskmannens voldsomhet skremte i hvert fall grekerne, som mannsterk lempet ham ut. Dimitri i baren var ganske klart livredd og stengte baren. Han ga meg, Kirsten, Kirstens venninne Dorthe, hennes beiler (enda en engelskmann) anledning til å kjøpe en mugge ouzo med isbiter, så vi kom ganske seint ut. Jeg aller sist.


Jeg merket angrepet. Engelskmannen tok ansats. Med en vinflaske i hånden slo han meg, men jeg hadde fått vridd meg tilstrekkelig før slaget rammet meg. Smerten til tross vendte jeg meg rundt og møtte ham ansikt til ansikt. Helt rolig begynte jeg å snakke. Og jeg snakket. Han hørte på. Først grep han en stol som han kastet mot meg, men bommet. Instinktivt forsto jeg at jeg hadde vunnet til tross for stolen. Til slutt snudde han på hælen og løp videre.


Seinere i livet har jeg stått ovenfor lignende galskap. Jeg har kjent hvordan adrenalinet pumper, hvordan Aha! følelsen kommer, denne lynklare handlingsdyktige tilstanden man benytter seg av. Alt som skulle komme til nytte da jeg ble ansatt som verneassistent innen Rusmiddelomsorgen. Men også lettelsen etterpå som forteller hvor anspent jeg var, hvordan det er å stå foran en knivsegg. Det er mange mennesker som slettes ikke tåler å høre fyllerøster. Men fyllerøster tilhører livet, alt fra den mest sjarmerende, til den som straks pumper adrenalinet i gang i deg igjen.