PUBLIV I NORGE

På 70-tallet gikk det en farsott i landet som kaltes «den kontinentale». Det skulle drikkes «kontinentalt», og man skulle ha drikkesteder dertil. For å få inspirasjon var det nærliggende at alle fotballfantaster så i retning England. Publivet i Norge ble innledet, med en drikkekultur som vi overflatisk sett syntes så spennende ut. Når detektimen med pubscener der hovedpersonene pent ba om en «pint» av ett eller annet slag, der pubverten og den kvinnelige betjening representerte en intim og hyggelig atmosfære, var det så vi lengtet etter et publiv. Men hvorfor, har jeg spurt, er publivet i Norge en nokså anstrengt affære?  Hva skjer når du åpner døren til en nystartet pub, hvor det skal være i vårt langstrakte land?

Jo, alle ser på deg. De snur seg mot døren som nettopp, og ganske merkbart, har gått opp. På forhånd har alle gjestene som har kommet, hvilke årsaker de enn måtte ha, kjent en stund på at det var litt glissent, at det ikke riktig motsvarte den intime stemningen man hadde forestilt seg fra TV. De fleste samlet seg rundt bardisken, og snakket nødtvungent med verten, ja, verten kjente de stort sett fra før, og en av gjestene som har kommet, hvilke årsaker han enn måtte ha, vil gjerne ha en hyggestund, og han drar en historie med høy stemme, ja, i tilfelle de andre gjestene, med hvilke årsaker de enn måte ha, hørte denne historien enten de ville eller ikke. Kom den nyankomne inn døren på nettopp et sånt tidspunkt, kunne det være at en gjest sukket lettet ut, for denne halvkveda historien hadde han vitterlig hørt før, men sant å si ville alle kaste et nokså vurderende blikk på den nyankomne. Var han attpåtil ikke til å få fatt i sånn bekjentskapsmessig, ville blikkene liksom hvile en stund. La oss si det var ditt eget selv som sto der i døren, ville det liksom gå en rykning gjennom deg der du kanskje stiller deg dette spørsmålet en gang til, en siste gang, sånn til dypet av deg selv: Hva har jeg her å gjøre? En rykning de andre slettes ikke ser, ei heller lenger vil vite av, for de har kommet hinsides spørsmålet, årsaken til at de er der, de har begynt med sin metodiske drikking av øl, «the pint».

Hadde vi bare sett utenfor pubene i England, hadde vi tatt del i den engelske drikkekulturen slik den utfolder seg, hadde vi selvsagt fått en anelse. Har du gått i London city en sein kveld? Feilen med en pub er selvsagt at det drikkes alt for mye. En pub er pr definisjon innrettet som et drikkested. De gamle landsens puber i England der du kunne nyte et måltid ved peisen, der puben var som nyhetssentraler, landsbyens langbord, det sted alle måtte innom, var selvsagt noe helt annet. Det kunne like gjerne båret betegnelsen «vertshus», som det også gjorde. Den europeiske vertshustradisjonen har nettopp denne mangesidige og behovsmettende funksjon, noen vil sove, andre vil spise, noen trenger en kopp kaffe, andre vil ha en prat, lese en avis, og til og med, hvis de ropende behov som kommer fra mennesker i alle typer aldre, med all mulig forskjellig slags bakgrunn, skal kunne tilfredsstilles, var vertshuset fleksibelt nok til å imøtekomme alle forespørsler. Noe en pub ikke er. En pub er bare fryktelig ensidig. Årsaken, hvor enn dypt den er fundert hos gjesten, er at han skal drekke. Drekke. Og drekke litt til. Inntil pubens fludium har fått pubgjesten til sitt første toalettbesøk. Der odøren straks forteller hva som er hovedsaken.

Vi har forsøkt med puber på Hadeland, men sant og si holder det ikke. Vi har diskutert hvorfor det ikke fungerer. Det som først og fremst ikke fungerer er jo at det kommer alt for få mennesker til puben. Det er med andre ord alt for få folk som får den briljante, og årsakfunderte idé at de skal drekke. Det er ikke alle som synes det å drekke er så nødvendig. De kunne kanskje heller tenkt seg en is og en kaffe. Et kakestykke? Derfor er det også min kongstanke at det som trengs er de gode gamle «Kaffistuguer». Der det gjerne kan serveres øl, bevare meg vel. Men der det også straks ville bemerkes, for var det ikke litt tidlig med en halvliter før klokka 12? Man skal ikke være redd for moral, selv om det kanskje var alt for mye av den på et gitt tidspunkt i vår forhistorie. En annen kongstanke er at man bør få jukeboxen tilbake. Gjerne den, samt at alle puber burde ha et husband.

Puben på Roa er historie. Jeg var litt engasjert i et forsøk på å få den i live igjen, der man funderte litt over det selv også, hva som gjorde at man ikke tok sykkelen fatt, og lirket seg ned til puben. Engasjementet førte til at jeg tok med meg gitaren til og med, og selvsagt var dette gjenopplivningsforsøket hyggelig. Det ble grillet. Man hadde lagd en rebusløype, der fløy barna rundt de voksne med store, glade øyne, det var jo slettes ikke så galt på denne puben. Ellers kan man til stadighet lese om slåsskamper i forbindelse med publivet. Det er en eller annen som har titta litt for dypt i glasset til stadighet, han har kommet på en gammel fornærmelse som plutselig blir svært så livaktig, og der sitter vedkommende som var den fornærmende part til overmål og har det hyggelig! Men er det et allbruksted, som man kan kalle det, der kvinner og barn er til stede, vil ikke denne fornærmelsen stikke så dypt, tror jeg. Spilles det plutselig opp en smektende melodi, kan fornærmelsen enda lettere forbigås, innbiller jeg meg, i denne parentesen, som omhandler våre «kontinentale» lyster, og sorger. Fotballpuben får ha meg unnskyldt. Den er avhengig av at det er fotball på TV hver dag, og er dessuten i ferd med å ødelegge fotballens indre vesen totalt, så den er uinteressant som konsept, og på vei til å dø ut.