MIN INDISKE TRÅD

Indiareisen ble brått erstattet med et voksende sinne, men i ettertid fikk reisen stor betydning på sitt fredelige vis. Den har blitt utvidet med litteratur som Herman Hesses «Siddharta», Axel Jensens «Ikaros» og «Mor India», med all musikken til John McLaughlin og hans indiske åpenbaring av en gruppe «Shakti». Filmen «A passage to India» etter E. M. Forsters roman. Reiseskildringene til Paul Brunton, Prafulla Mohantis «Min indiske landsby», romanen «Shantaram» av Gregory David Roberts, diktene til Rabindranath Tagore. Den indiske stemningen som jeg kan gjenkalle gjennom dufter, og på ekstra varme dager. Gjennom de utfordringer jeg sto ovenfor så lenge reisen varte, og som hadde meg i et grep.

Midt i alt det støyende kaos du kan tenke deg, finnes det en ro, en inderlighet jeg aldri har opplevd annet sted i verden. Så var Indias første mottatte budskap så enkelt som dette; at du syntes, at din egen person hadde en betydning. Om ikke forretninger styrte pågåenheten, var det inderens nysgjerrighet, denne barnlige trangen til å få vite. Hva som helst egentlig, for hver eneste viten hadde betydning tydeligvis.

Høykastene var mer styrte av forretningssansen, det var hos lavkastene man kjente denne indiske spesialiteten, nysgjerrigheten, sterkest. De anså hver eneste samtale på engelsk som en lærdomsprosess, og ba meg ofte hjem, selv om hjemmet var et telt på gatefortauet. Jeg var i India samtidig som handlingen i «Balansekunst» av Rohinton Mistry utspinner seg, og dermed tvangssteriliseringsprogrammet som Indira Gandhi gjennomførte i skjul av en tilforlatelig legeundersøkelse. Indira hadde nettopp vist vilje til makt da hennes nyskapte parti India National Congress vant valget i 1980. Alle tilhengere av henne påpekte med stor glede at Norge og India hadde en ting felles – en kvinnelig statsminister.

Nå vekte ikke dette en særlig stor begeistring hos meg. Jeg fikk aldri den store følelsen av at Gro Harlem Brundtland var noen god leder for Norge, ei heller Indira Gandhi, for ikke å snakke om Margareth Thatcher som ble Englands første kvinnelige statsminister i 1979. De ble i stedet alle som én, representanter for politisk makt og vilje, mer enn noe annet. Kanskje kunne ikke tiden hatt andre eller bedre ledere, men med dette at de i tillegg var kvinner, de første vi har fått se i et statshistorisk perspektiv, så virket det som om de hadde større behov for å vise sin suverenitet, enn en mannlig politiker satt i samme posisjon.

At jeg skulle preges av kjønnskampens hardeste tiår med en skilsmisse i ryggsekken, fikk meg selvsagt mer enn litt interessert i kvinnekampens teorier. Jeg skulle snart lese Simone de Beauvoirs «Det annet kjønn», Clarissa Pinkola Estes «Kvinner som løper med ulver», men ikke minst skulle jeg møte min onkel Arnulf og diskutere Hekseprosessene i Europa med ham. Jeg analyserte Henrik Ibsens «Et dukkehjem», og det var her jeg forsvarte herr Helmer som en August Strindberg. Ikke ved at jeg påklagde Noras uansvarlighet ovenfor barna, men ved at hun hadde satt ham til veggs med dette tåpelige «det vidunderlige».

Et minne fra India satt imidlertid sterkt i meg. Jeg traff stort sett ikke kvinner i India i det hele tatt. De syntes; det er ikke det, men de gikk i flokker når de var ute. De var gjemte innen husets fire vegger. Men i Karnakata i fjellandsbyen Hampi traff jeg en kvinne med et barn, som jeg møtte helt alene. Så sterkt var dette møtet, min tilstedeværelse, at jeg kom til å tenke på henne og hennes skjebne i lange tider etterpå. Hun var helt tydelig en fordømt i landsbyen, desperat, men samtidig stolt. Men aller mest fanget jeg hennes nød, et blikk hun sendte meg: ?

Historien om Afrika og kvinnene gjentok seg. Det var også som å kjenne min ungdommelige oppdagelse av kvinnenes skjebne, den som ble dem tildelt når de ble med barn, når mannen løp fra ansvaret. Det var et møte med kvinnehistoriene jeg kjente igjen hos min egen farmor. Men i India var denne kvinnenøden desto verre. Den indiske patriarkalske løsning med å brenne enkene er det rapportert ikke er forlatt selv den dag i dag, selv om India har foretatt en forvandling, henger ritualer og gammel tradisjon fast. At indiske jenter i delstaten Maharashtra endelig i dag skal få et annet navn enn «Nakushi – som betyr uønsket, forteller allikevel om en praksis som er levende. Blikket til moren med barnet fortalte meg alt om hvorfor kvinners liv må gis ny verdi, og har for alltid felt seg inn som en viktig tråd i veven min. En tråd i renningen. Ikke synlig, men som gir en undertone. En sår tone som forteller om min skyld som mann.

Man blir ikke sint på en kvinne som oppdrar ditt barn, fortalte opplevelsen. Allikevel var sinnet mitt kommet. Det kunne best uttrykkes i vesten forsto jeg. Det er nok sinne i India, misforstå meg rett, men i en verden der kvinner skal bli likeverdige mannen, slik at de kan undertrykke ham? krevdes en forvandling i mitt indre landskap. Utferdstrangen var ikke slukket hos meg. Det var lett å skjønne.