INDISK HARDCORE

Om jeg overlevde, tenkte jeg. Jeg tok aldri unødig risiko. Men hver dag var risikofylt allikevel. Det er så mange mennesker i India, og i byene går alt hurtig. Man landet i Dehli etter en mellomstopp i Moskva med Aeroflot. Reiste videre til Agra i et kaos med tusenvis av bønder som støttet Indira Gandhi og som hadde fylt gatene i Dehli helt fullstendig. Reiste gjennom Rajasthan, ned mot kysten. Tok båt fra Bombay til Goa. Reiste opp til fjellene i Karnataka provinsen. Jeg levde, jeg trodde jeg skulle dø. Jeg ville ut av fjellandet Norge, og i et menneskeliv regnet om til timer hadde Indiareisen fått en størrelsesorden ala et kvarter, men med karakteren av å vare et århundre...

Etter en ukes akklimatisering i New Dehli kjente jeg bare hvordan døden nærmet seg. Menneskene hostet ut lungene hver morgen, det var kaldt, og jeg gikk i gatene uten å se annet enn mennesker, mennesker. Nød. Så mye smerte. Men hele tiden med en verdighet oppi det hele. Jeg vet ikke når det snudde, for det skjedde ikke som et Aha! Men helt uunngåelig kom jeg til å elske livet i India. Selv hvor nådeløst og voldelig det er, fortalte det meg om veier til å akseptere Skjæbnen og ta akt på Tilfeldighetenes spill.

Jeg elsket alle livsformene, all fantasien som utfoldet seg, fargene, duftene og den åpenbare interesse de utviste for ens egen person. Runeee! Selv den kunne jeg like, etter at sjenansen, bryddheten ble tørket bort. Håpet om å slippe unna, for du slipper ikke unna. De var overbegeistret over å få snakke med meg. Jeg gjorde bekjentskaper med alle typer indere, og hadde tilsynelatende den ro som gir respekt. Jeg har mange nok av eksempler på hvite som skreik seg til respekt, og det var et bedrøvelig syn.

Hele min livssituasjons tåpelighet og alvorlighet (om hverandre), ble satt i perspektiv hele tiden, og jeg lærte atskillig av det hele. Av og til var jeg klar for å reise hjem på øyeblikket (da var lengselen etter sønnene mine helt uutholdelig), eller så var selvmedlidenheten der og dro meg ned. Den hadde et eller annet tak på meg. Var det fordi jeg hadde levd i en slags boble? Var kjærligheten jeg hadde opplevd for selvoppfyllende og enkel? Tålte jeg ikke motgang i det hele tatt, som den gangen jeg ikke fikk 5 i tysk? Som den gangen jeg ikke klarte å rope ut at NÅ! skal du faen holde kjeft om den dama jeg har i teltet her! Som den situasjonen jeg nettopp hadde stått i …Var jeg bare softbær og sjanglesyke på denne verdens sti?

Jeg gikk milevis i et terreng alle var redd for kobraslanger. Jeg snakket med indere selv indere var redd for. Jeg kjente på den astrologiske krepsen jeg visstnok var, og som alle «kloke» indere også oppdaget at jeg var. Det kan jo være interessant å tenke over hvorfor det var så lett å avsløre. Snakket jeg med spåmenn, som det vrimler av i India, så alle at jeg hadde ulykker i vente på kjærlighetsfronten, det var ingen tvil om det. Skal jeg ha enda mer juling, tenkte jeg forferdet, men helst lykkelig. Jeg ønsket innerst inne livet, for pokker!

Da jeg skulle hjem tok jeg en rickshaw til jernbanestasjonen. Jeg hadde fått i meg en solid dose opium jeg var blitt anbefalt. Jeg var i en forferdelig forfatning. Dysenteri. Midt i sykdommen hadde alt rent tvert igjennom meg, men opiumet stanset elendigheten. Da jeg viste ham en 500 rupiseddel var han uvillig til å gi meg penger tilbake. Driveren så en mulighet til å tjene ekstra, men jeg hadde for øyeblikket en så begrenset tilgang på penger at jeg måtte ha vekslepengene tilbake; jeg måtte nemlig påregne en ekstra flyskatt som skulle betales i rupis. Men driveren var offensiv. Han hadde oppdaget en usikkerhet hos meg. Jeg var dessuten skikkelig tunglasta med kofferter, sekker og et virrvarr av ting (ting hefter seg ved meg). Han ville ha full valuta, og jeg hadde alt for mye å bære på. Blant annet en sitar …

Til slutt sto hele jernbanestasjonens potensielle publikum rundt oss, og jeg begynte å se for meg de verste scenarioer. Men i ett inspirert sekund så jeg helt tydelig at driverens skjortelomme bulte, og helt plutselig i en svært selvsikker gest (hentet fra en spontan innflytelse) pekte jeg rett mot denne lommen. Aha! sa jeg (det var her pophistorien om Aha begynte, antar jeg). Stemningen hadde gått mot meg lenge, men da jeg ropte Aha! så jo veldig mange i samme retning som meg, og de fleste skjønte poenget. Han hadde vekslepenger denne driveren! Han for med juks og fanteri, og i ett eneste øyeblikk var alle på min side.

Den mestringen ga meg faktisk et ekstra poeng. Der hadde jeg et moment jeg ville forfølge, kjente jeg. Enkel justis. Folk tror på meg! Jeg er ingen banditt! Verre ble vel alt da jeg kom hjem og ble mottatt som den fortapte sønn av mine foreldre. De hadde hatt kontakt med sønnene mine underveis, og jeg så sønnene mine, men også Astrids nye samboer, og alt gjorde for vondt. Til og med fysisk vondt. Aha! tenkte jeg. Men når skal jeg bli sint?