SLEKT SKAL FØLGE ...

Jeg hadde utfordret selveste Skjæbnen. Jeg hadde stått ovenfor Døden. Det er ingen som møter døden så ofte som en slektsforsker. Jeg har lært meg å like døden.  «Den siste hvile» får nemlig en ny betydning når man har forsket seg fram til en forfar eller formors vitale data, der du endelig kan gå til en grav. Et levende menneske er alltid underveis, mennesket er ikke konstant, du må alltid holde en mulighet åpen. Om du tror på menneskets uendelige muligheter da. At noe kan vendes. Snus. Med døden er alt klart. Hva du maktet, hva du ikke fikk til. Som islenderen sier: Det det ble tiet om da vedkommende levde, er det første det blir snakket om når han er død.

Døden er alltid en følgesvenn. Roy møtte døden i Pamplona. Ikke gjennom sin egen, men via et telegram som fortalte at hans far hadde falt ut av vinduet fra fjerde etasje. Som vikingene av og til kunne møte en ussel død, var dette en slags toppmålt elendig død. Han hadde gått til kjøkkenet for å ha seg et glass vann på natten. Kanskje var han svimmel og kom til å lene seg til vinduet. Et vippevindu i hvert fall som straks fungerte med en utkastningsmekanisme, det skjøv ham rett og slett på hodet ut.

En skriveglad forteller som 80-tallet ga mye oppmerksomhet var Gabriel Garcia Marques. For ham var hvert dødsøyeblikk en fortelling som festet seg til et menneskes livsløp, som kronet dette menneskets livsløp til og med. I Marques fortellerverden var det også sånn at hvis døden ikke fantes, ble heller ikke fortellingen ordentlig ferdig. Som forteller var han bare utilfreds med en ting; nemlig det faktum at han ikke kunne fortelle om sin egen død. Nok til å uroe ham en smule.

Det er allikevel et veldig paradoks i vår egen tid: Vi får døden servert til beste sendetid hver eneste dag. Men allikevel har den aldri vært så fjern. Vi har den på stram avstand, ingen spikrer kister lenger, ingen arrangerer likvake, døden er fabrikkert, den er stinkløs og derfor så skremmende. Til slutt bedøver den oss i et hav av blomster. Uansett hva vi har gjort med liket, om det ligger i kiste eller kremeres. Roy møtte en død han slettes ikke kunne forholde seg til annet med spørsmålet: Hvorfor?

Vi innbiller oss at alt tar slutt; den vakre verden vi kjenner skal vi forlate for et stummende mørke: Men tror vi virkelig at dette livet har en så fattig slutt? Vi vet at de som kom tilbake, de som en stund var på vei til de evige jaktmarker, har opplevd et lys. Kanskje er det ikke så ille å forlate livets bekymringer, som vi tror? Jeg kan se at døden bringer fred. Og det trøster meg av og til at de som har stått meg nærmest, har gått foran. Det er ikke så ille å tenke seg at man kommer etter. Det går en kø der! Sorgen over tapet jeg kjenner som lever videre, blir til en erfaring, og i den har Døden fått en ny stemme. Noen har gått foran og vist vei. Døden kommer. Kanskje er det helt greit?

Nei, den endelige historien om et menneske blir ikke fortalt ferdig før døden setter punktum. Kanskje er veien utmålt? Kanskje er den kronet med et visst antall lauvbær og gleder, sorg og skuffelser? Kanskje er det en straff å leve alt for lenge som en Metusalem? En undersøkelse på et gamlehjem ganske nylig fortalte at mange angret på alt de ikke hadde gjort, at de hadde vært alt for påpasselige, tatt hensyn, ikke levd sitt eget liv. I deres uforløste verden ville de jublet over min reise til India, mine okser i Pamplona?

Charles Baudelaire sa at vi lever alle i en verden med store spørsmål: Er det et liv etterpå? Hva skjer når vi dør? Vi har alle våre slektninger som har levd sine liv foran oss: Hvorfor er det så få som spør hvordan de har levd? Vi har dette ene livet vi vet om, og et hav av uløste gåter: Hvorfor nøye seg med å lese avisen? Noen kunne undres over hvorfor både Roy og jeg skulle møte døden så umiddelbart i nærhet til reisen vår. Om det så var en Skjæbne, ja allikevel, hva fortalte den? At vi skulle jordes i vårt eget liv?

Mine besteforeldres graver finnes enda. Farmor og farfar på Østre gravlund rett ved Helsfyr, og mormor og morfar i Asker. Olga og Reimer. Peder Albert og Esther. Morfar døde før jeg reiste til India, og den neste som sto for tur var dessverre hun jeg hadde elsket høyest, farmor, rett i reisens etterkant. Og uten at vi fikk tatt ordentlig farvel. Landingen min ble så lang … Noen farvel blir aldri sagt. Alle dør alene. Slekt skal følge i slekters gang.