FJERNE SKJØNNHET

Mens jeg leste korrektur på «Støt», som jeg var brydd med, ikke minst på grunn av at jeg ikke var i Milano kanskje, der det var opptøyer, men midt i det skjønne. Jeg var kommet så mye lenger, følte jeg, og så skulle verden møte de strevsomme, og gamle, rett og slett, novellene med problemstillinger, stemninger og inntrykk som tilhørte steinalderen nærmest. Jeg kunne ikke fatte hvordan jeg hadde sølt bort så mye tid på dette. Jeg hadde med meg historiske verker, jeg fordypet meg i Europas middelalder, snart skulle jeg se «Venus fødsel» av Boticelli på Uffizi i Firenze, jeg skulle se Bosch malerier i Palazzo Grimani i Venezia, og så dette… støt? En dannelsesreise skulle det være, fylt av det ypperste den europeiske kultur kunne trylle fram. Bellisimo!

Humøret mitt var virkelig som en berg- og dalbane. Det plaget meg at jeg ikke fikk til noe, selv om jeg fortsatte forskningen, ja fordypet meg i alle teoriene vedrørende Europa og Vestens fødsel. I all forstand en grusom historie. Som så mange andre hadde jeg lest Bjørneboes «Bestialitetens historie» der du mildt sagt får bakoversveis. Daglig ble jeg foret med historier om tortur, navnløse kriger. Jeg leste Emmanuel Le Roy Ladruils bok «Montaillou – en fransk by 1294-1324», som handlet om Inkvisisjonens anslag mot albigenserne, jeg leste forskjellig om religionskrigene på 1600-tall der det var opplagt at hekseprosessene ikke avtok, men snarere ble intensivert under protestantismen. Ingen innen den kristne bevegelsen hadde rene hender. Men så kom virkelig kontrastene: Vi la ut på en reise ... en dannelsesreise i klassisk forstand.

Som en sterk kontrast sto plutselig Piazza dei Miracoli i Pisa dette jeg hadde lest meg til midt i mot. Selv om tårnet er skjeivt er det en beundringsverdig storhet til stede. Som en av Timur Lenks menn sa (og svært mange andre): «Hvis noen tviler på vår makt, se da hvilke byggverk vi har skapt». Alle maktuttrykk, har hatt, får vi si, denne trangen i seg, mastodontisk av og til, og heslig, men kanskje å foretrekke i forhold til de kasser og paller som dagens mestere i forbrukersamfunnets sentre har kommet opp med? Alt skapt for å overskride denne korte levetiden vi tross alt er utstyrt med, for å kunne gi oss denne evige følelsen av tilstedeværelse, der døden er opphevet, strøket av tilværelsens avsindige letthet (som man seinere elsket den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera for å ha påpekt). Lettheten vi alle kan kjenne. Dumo, Composanto, Baptisteriet er også himmelsk vakkert, forfatteren d’Annunzio ønsket i 1910 at plassen skulle ha navnet «Miraklenes plass», det ble som han ønsket. Man blir rent ut glad av synet, det gir håp, menneskehetens søken etter skjønnheten, tenker man, er det ikke en fantastisk egenskap? Er ikke religiøsiteten hos menneskene uttrykk for det vakreste av det vakre? Selve Skjønnheten.

Jeg var selvsagt villig til å underskrive, inntil jeg, som alle synes de må, bega meg opp trappene i dette tårnet. For en opplevelse! Jeg oppdaget at jeg hadde en helt usannsynlig dragning mot det sinnsykt lave gelenderet de har utstyrt tårnet med! Hvor lave er italienerne? Ikke så mye lavere enn en gjennomsnitts nordmann med sine 1.82. Svetten drev av meg. Til slutt måtte jeg bøye meg ned mot marmorsteinen, og krabbe ned trappene som endelig kunne føre meg ut av denne fellen. Så mye for skjønnheten!

Tror man at Uffizi i Firenze borger for en enklere opplevelse, tar man alvorlig feil. Det er registrert, og omtalt, resultatene av en slags overdose maleriene i denne fantastiske samlingen som Uffizi representerer, kan gi, en kanskje litt enfoldig, det er nå så, besøkende. Alle de religiøse motivene gir en et, etter hvert, høyst utilsiktet, latterlig inntrykk. Man kan ikke ta de endeløse scenene av Jesus på korset på alvor. Selv ikke alle de vakre Madonna bildene, scenene der jomfru Maria ammer sin sønn. Man sukker lettet ut der renessansens malere tar tak i de gamle mytene om Bacchus, der Venus fødes, der rett og slett dette klamme religiøse hysteriet slipper taket. Man skjønner akkurat hvilken lettelse rennesansen var, tilgangen til den gamle tidens umoral. Grekernes, røttene bakover til Middelhavets alle hemmeligheter, hevd over handelsruter, gull og myrra. Tempelet.

Men Firenze er en så vakker by, til tross for det litt strenge uttrykket. Jeg hadde med meg en versjon av Dantes «Den guddommelige komedie», pluss Boccaccios «Dekameronen» som begynner akkurat der pesten, "svartedauen" bryter ut, og selv om vi hygget oss i Boboli hagen, selv om vi ofret en mynt til brønnen og ønsket oss tilbake til Firenze, kunne det plage meg at jeg leste Dante alene. Til og med Boccaccio, som er skikkelig vovet knippe av fortellinger som en forsamling lirer av seg, i perspektivet av Døden. Hun, til tross for sitt veveri, og sine syferdigheter kom liksom ikke helt ut av en slags intellektuell dvale som lå over henne, så langt jeg kunne tolke, og som satt dypt. Det var et eller annet med oss to som stadig ga meg dårlig samvittighet, som om jeg var skyldig. Hva var tiltalen?

Hva var det? Enda mer alene ble jeg mens vi reiste fra den ene store opplevelsen etter den andre. Gleden min over å se Hieronymus Bosch «live» så å si, etter å ha lest biografier, og så mange vurderinger av hans underfulle kunst: Hva betød disse visjonene hans? Pekte de utover religiøsiteten? Ga de noen slags beskjeder som bare den seende kan fortelle om, hemmeligheter som ikke kan fortelles med ord? Noen slags «Hemmelige tanker»? En heslig kunst, ble det påpekt, senere den «entartede Kunst». Den største samlingen Bosch finnes i Spania, på Prado museet i Madrid. Jeg skrev:

Fjerne skjønnhet, jeg har hørt at du skal finnes

Men du vet jeg må se, føle, klå 

i min forstyrrede lyst med å forstå

Så hender det at jeg snubler over deg

men prøver jeg å fange deg er du borte

Men jeg vet jo at du ikke er urimelig

for selv i det heslige har jeg hørt at du skal finnes