"WHAT IS THIS THING CALLED LOVE?"

Billy Holliday synger Cole Porters sang. Det er 1930-tall, mine besteforeldres ungdomstid. «I saw you there one wonderful day» begynner ett av versene. “You took my heart and threw it away”, ender det neste. Så er det ikke så underlig at personen spør, om det så skal være «the lord in heaven above», nemlig hva er nå egentlig «this thing called love»? En «funny thing» mener Broadway scenens store kompositør og tekstforfatter. Noe som passer for «my humdum heart».  Cole Porter kunne skape sånne uttrykk. Kanskje trenger nettopp kjærligheten språkkunst? «Kjærligheten er en helveteshet ild, som får selv oldingers hjerter til å danse», skrev Knut Hamsun, som avkrefter at «love», forelskelse og lignende bare er for den lett forførende ungdomstid. Like fullt gikk verden tilsynelatende av skaftet, og menneskets hunger etter frihet, så ut til å ikke passe til annet enn Billy Hollidays blues; "you took my heart and threw it away". Hjertet blør. I følge den Sunne Fornuft faller dette kjærlighetsspråket sammen.

Kjærligheten er fortsatt denne gåten, funny, grensende til galskap, noe man tar, kaster, en helveteshet ild, der hjertet står i sentrum. Uunngåelig. Alle har kjent akkurat det. Selv om det kunne synes som om alt hardnet til der Europa gikk inn i krigen, der klassene løstes opp, kunne man se det sånn at kjærlighetsstigen til Prøysen fikk mange spennende og nye posisjoner. For sin egen del varslet han om en svikt: "Hjertet mitt har skofte, som hjerter gjør så ofte", skrev han, og han var ikke alene. For da kjærligheten skulle frisettes, og seksualiseres, hadde ikke lenger hjertet sin store sentral i brystet lenger. Mennesket ville ha sentralen plassert mellom ørene. Noen sier enda lenger ned. Men rent personlig hadde mitt første ekteskap gitt meg min ene soleklare lekse, at hjertet mitt, det bråket ganske alvorlig. Det smertet. Det oppførte seg som et hjerte som er blitt kastet. I ren solidaritet når Billy sang sin sang, kjente jeg det som henne.

Hvor finner du så et frakastet hjerte igjen, om det skulle være ditt eget? Jeg skulle kanskje kunnet spørre min farmor, men det var for sent. Jeg kunne desverre heller ikke spørre mine foreldre som aldri kastet et eneste hjerte, men holdt sine egne under oppsikt, der de fikk hjertebyttet bekreftet, fikk det forynget og syngende tilbake. De hadde jo svært liten erfaring med hjertesorg som voksne. Dessuten var de hjelpesløst gammeldagse. Gud "the lord in heaven above" hadde så viselig anvist kvinne og mann sammen: Der er ekteskapet. Bruk det. Visstnok hadde den kristne moral  kommet under den statlige organisasjon, der var fastsatt en pakt, som strengt tatt aldri skulle brytes. De eneste som holdt på dette prinsippet var katolikkene. Alle kjente riktignok presset fra denne moralske kodeks, den statlige ordning, man fikk føle at man lagde uorden, det var bekymringsverdig. Men særdeles kraftig var dette ikke. Nei, var det noen som helst man kunne spørre? 

Jeg kjente at jeg ikke fant det igjen; jeg snakker om Hjertet mitt: Så måtte jeg snakke til Hjertet mitt selv. Det hadde banket lett gjenkjennelig i Hellas da Kirsten fra Ribe hadde dukket opp, og der vi fant natten sammen. Det hadde banket litt da jeg traff Luisa i Genova, men det banket liksom litt forsiktig. Det var også om å gjøre å få det under kontroll, for dette kunne man ikke anse som annet enn livsfarlig! Jeg ante jo at hjertet mitt var av det hardslående slaget. At det ga helt tydelige signaler. Selv når holdningen min viste at jeg ikke bryr meg stort om mitt «humdum heart», at min «funny love» varer sørgelig kort, det er så, men funksjonabelt nok, så var dette et slags hemmelig tegn i tiden. Det var det som skulle til. Så ble det et liv i «love» som jeg egentlig ikke likte på noen grunnleggende måte. Det uttrykte ikke mitt egentlige selv. Det var som om hjertet lå der og ynket seg på et hittil ukjent sted. Jeg sviktet hjertet, jeg som egentlig var en romantiker. Ja, det var det jeg var, sånn innerst inne. Men kunne jeg være det?

Min blomstrende ungdomstid, med kjærlighetstegn over alt. «Love hurts» hadde vært en Everly Brothers hit på 60-tall, den nådde de store høyder igjen 1975 med Nazareth, og sannelig ble den ikke gaulet på langt inn i 80-tall, ja, om den ikke synges den dag i dag med like stor innlevelse. Helt til Frank Zappa satte tingene på plass med sin «Broken hearts are for assholes», men uten at det hjalp nevneverdig. Hele vår tid er nemlig spekkfull av kjærlighetssanger, i en tid som antagelig er den mest kjærlighetsløse vi har hatt. Et kjempeparadoks og kanskje nettopp derfor? «You took my heart and threw it away». Signaliserer kanskje bare Cole Porters tekst hva som var i ferd med å skje? At hjerter skulle kastes. Hurtigere enn noensinne. Så må man, bør man eller skal man snart være i stand til å kunne tåle denne hjerte kastingen? Slapp av, ville enhver snart si til seg selv, der man prøvde å kurere selv en hjertesorg på sitt mest intense. Å gå til legen, ville være umulig. Du hyler som en stukken gris. Men er det engang sikkert at sorgen sitter i hjertet? vet du at legen ville si med brillene på nesen. Er ikke hjertet bare et symbol for kjærligheten? Kan det være at såret bare sitter der mellom øra dine, og at så snart du tyr til den Sunne fornuft, kan du utføre vidunderlig bot på skaden? Med vilje skal det skje?

Jeg søkte hjelp i den eldre litteratur, til "fossilenes" gamle viten. Henrik Ibsen har skrevet verdens mest kjente stykke om kjærlighet: "Et dukkehjem". Selv om det ender i den berømte skilsmissen har stykket lengre perioder der Nora forsøker å presisere sine ønsker og lengsler. Det handler om Les maravilloso, das wunderbare, det vidunderlige, grepet som faktisk ingen snakker om når stykket om Nora og herr Helmer debatteres. Startskuddet for den kvinnelige emansipasjon var gått, og dermed pratet alle bare om det faktum at Nora gikk, forholdet hennes til barna, og selvsagt om Herr Helmers uforstand. Dukkerollen han påla henne (som i ekteskapet). Mens ingen snakket om «det vidunderlige», som Nora (og dermed også Henrik Ibsen?) holdt som medisinen. Det var med «det vidunderlige» at alt skulle kunne reddes. Men "det vidunderlige" kunne man ikke ta helt alvorlig. Kunne man?  Hva betyr det? Hadde det kommet (som ved at herr Helmer fikk en real Aha! opplevelse) da ville jo Nora levnet hele ekteskapet et håp. Således ville dramatikken vært over. Var det så bare et retorisk grep? En tåkedott? For «what is this thing called love?» Hva er "det vidunderlige"? "I keep a close watch on this heart of mine", sang John Cale. Jeg kunne skrive under på akkurat det.