HVORDAN DU TAR DET

«Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det!» var en formulering som ble adressert meg, titt og ofte. Jeg har alltid levd i et følelsesmessig jojomønster. Krappe svinger. Innholdet har alltid vært store lykkestunder, vekselvis tung stemning, som gjerne satt i litt. Etterfulgt av en pessimisme man gjerne ville gjøre kål på. Inntil man mestret det og fløy opp i luften, gjerne på humlevis. Dette er lett å utrede for en samboer, og partner. Men Hun hadde ikke særlig sans for mine mørke dager. Det var som om de provoserte henne. Jeg kunne ha behov for å ta en mental time out, legge meg under et pledd. Men hva var det hun gjorde? Rev pleddet av meg og forlangte action! Og så denne leksen, det handler om hvordan du tar det...

Det hører også med til mitt reaksjonsmønster at jeg kan bli nærtagende. Der har du igjen likheten med humlas reaksjonsmønster, jeg kan nemlig stikke. Men nå består ikke humlas stikkeredskap av stygge mothaker, Jeg er ikke sadistisk heller! Jeg kan stikke, sånn at du kan få inntrykk at det brenner. Hovedårsaken til at jeg tyr til dette middelet er selvforsvar. Jeg føler meg truet. I min nærtagenhet, som kan beskrives som at hele mitt sensorapparat har en hel haug med såre punkter; man kan ikke sikkert ane hvorfor de er der. Er de arvet? Uansett er disse såre punktene åpne og sensitive. Man kan jo ønske at det ikke skal være sånn.

Jeg var til og med tilbøyelig til å være irritert på meg selv. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg skulle være så følsom. Selvsagt ville jeg utfordre følsomheten. Teste den ut. Hva ville jeg tåle eller ikke tåle? Jeg hadde kjent på en alvorlig grense under skilsmissen. Den hadde gjort meg kjent med alle de variantene jeg kunne stadfeste var sjalusi, jeg var plaget av at min stolthetsfølelse var rokket ved, jeg kjente jeg var dypt såret. Var det ikke på tide å kvitte seg med alt dette? "Hjertet", hva betød nå dette utmerkete pumpesystemet i et menneskeliv?

Denne offensiven hadde jeg ikke trengt Hennes hjelp med. Prosjektet hadde jeg allerede påbegynt i og med reisen til India, fortsatt der nede i Europa, definitivt i det harde bremseopplegget etter landing, prosjektet var der konstant, men hun ville liksom lede meg på veien, hun ville dytte meg fram og ut i lyset, hun ville fortelle det innstendig ved å vise at sykdommer liksom ikke beit på henne. La hun seg ned? Aldri. Var det kvinnekraft? Ikke nødvendigvis, for hun personifiserte viljekraft mer enn noe annet, og den var hun stolt av. Men at jeg var mann og liksom måtte gi meg over for en skarve sykdom, det var rent ut latterlig i hennes øyne.

Det er slettes ikke til å unngå at man blir syk her i verden. Man pådrar seg noe rusk, kroppens eget maskineri produserer motstanden, og så er helvete løs. Det var i en slik fase, der sykdommen lister seg på tå selvsagt, men man kan allikevel kjenne særdeles godt at nå bærer det løs, at jeg med stor presisjon kunne fortelle at nå er det like før. Det skulle jeg ikke gjort. Det er nemlig i slike faser at Hun løftet seg, liksom hevet seg til en tilstand der ingenting av sykdommen kunne nå henne. Kroppens signaler eksisterte ikke. Hun svevde over sykdommen på en måte, og alt fungerte som normalt. Hun skulle med tiden utvikle disse metodene som en dronning, og kunne virke fullstendig oppegående med 40 i feber. Det virket nesten utrolig. Var det for å dupere meg, eller var det sånn det skulle være? Er kvinner virkelig så "flinke"?

Som jeg falt igjennom dette livsmottoet; det handler om hvordan du tar det. Jeg tok det som en ynkrygg, en elendig olding, jeg la meg ned, jeg lot kroppen holde på med sitt, mens jeg forsøkte å tilfredsstille dens behov om det så var med varm drikk, kald drikk, men framfor alt med søvn. Jeg ville ikke annet enn å sove meg igjennom. Vekk fra verden! og vekk meg ikke er du snill før det hele er over. Jeg hadde for så vidt fått lov til dette hjemme, men dette var et bevis på dårlig oppdragelse. Her lå all min slapphet til syne. Men det var ikke mulig å leve opp til hennes standard en eneste gang når influensa hogg tak i meg. Kroppens signaler er så tydelige! ropte jeg i forvar. Det eneste som gjelder er søvn! Vekselsvis lo hun av meg, og ristet på hodet. Utviste en intens aktivitet plutselig, som om hun ryddet hele huset, støvsuget, vasket, alt samtidig, viste sin simultankapasitet, viste til hvilket elendig eksempel jeg utviste. Selv så jeg fram til en rolig kveld og natt der hun endelig skulle til sitt arbeid.

Mot natten bråvåknet jeg i febervillelse, gjennomvåt av svette, i et hosteri som nærmest vrei meg som en klut, samtidig som jeg grøsset. Man kunne levende forestille seg om man nå tilfeldigvis hadde fått i seg noe annet man ikke tålte, hvordan dette måtte være et utslag av Skjæbnen, kanskje at Dommedag var nær. Det er tid for å finne noe febernedsettende, ett eller annet tenkte jeg og fant veien til en toalettveske som jeg vet at Hun hadde noe av denne sorten tabletter, selv om hun hatet dem og syntes også de var en vederstyggelighet for et viljesterkt menneske. Det var et sammensurium av tabletter imidlertid og jeg medisinerte meg selv med gode forhåpninger om fremgang og lykke.

Det var do i gangen i vår leilighet i Toftes gate. Litt utover natten merka jeg virkelig at jeg måtte dit. Ikke et særlig lovende signal syntes jeg heller. Jeg stavret meg opp til dette avlukket, og måtte faktisk sitte der størstedelen av natta. Helt til Hun ankom fra nattevakt, og holdt på å le seg fordervet da hun kunne fortelle meg at jeg hadde spist hennes avføringspiller ... Høres det rart ut at jeg kan si jeg ble steintøff etter dette? At jeg siden ikke "la meg ned"? At jeg ble "the last man standing", alltid?