KJÆRLIGHETENS YPPERSTEPRESTINNE

Alt for kort tid etter at jeg kom hjem og satte i gang med mitt fortvilte forsøk på å vise fram mitt overlevelsesinstinkt, min seiersvilje, døde farmor mens jeg var i Berlin, av alle steder. Min flotte farmor, Alf Prøysen jenta, som jeg gladelig innbilte meg snublet rundt i en tango med Gunnar fra Mo, selv om han altså het Reimer, tok farvel. Hun er den eneste jeg ikke fikk følge til graven. Jeg har vært nødt til å kompensere, og fastholde at det var hun som fikk meg hjem. At jeg kanskje ga henne noen gleder, håper jeg inderlig. I grunnen er jeg ikke usikker. En av de flotteste scenene i Emil i Lønneberg er «du og jeg Alfred». Farmor og jeg var som hun sa «du og jeg Rune». Det hender jeg snakker med henne enda.

Mor fikk brystbetennelse mens hun ammet min søster Mona, men allerede før det var Runegutten hjertelig velkommen på Etterstadsletta. Min onkel Rolf, attpåklatten, og en hjerteknuser for både Olga og Reimer, var i skolealder. Han var på alle måter alles øyensten, han var vakker, flink, god i friidrett, men så fikk han en ondartet leukemi. Stemningen var sånn at de ikke kunne snakke om sykdommen, men skjulte de bange anelsene man hadde. Samtidig som de ga Rolf forhåpninger, måtte han holde sengen. Så døde han, og hele familien var redde for den voldsomme sorgen farmor viste.

Hun fant tilbake til livsgleden øyensynlig, og en glede der jeg var velkommen hele tiden. Ett av mine flotteste minner er når jeg fikk være med henne på kafe i byen. Jeg kan enda kjenne på styrken i farmor kjærlighet, og det faktum at jeg fikk plassen Rolf hadde hatt i farmors hjerte. Sånn sett var det en tur at jeg så lenge hadde posisjonen som eneste gutten, fetterne mine kom så mye seinere. Rolf og jeg lignet til og med på hverandre, og på sett og vis kjente jeg at jeg gradvis også ble som en bror for onklene mine. Da jeg ble en familiefar så tidlig at jeg nærmest hadde tatt igjen de årene Rolf var eldre enn meg, ble jeg ønsket velkommen inn i brødreflokken, til Stardust, tippeselskapet med den suverene generalsekretær Reimer Arenfeldt Berg. Jeg har alltid lurt på om det var farmor som snakket meg inn i selskapet.

Farmor var en livlig jente. Man kan lett se for seg hvordan hun kunne sjarmere den mer alvorsfylte og usikre, men særdeles vakre og høyreiste Reimer. Man kan også bli imponert over at hun valgte å sikte så høyt, for om vi nå bruker Alf Prøysens innsikt i kjærlighetens affærer i hans «Peppersvennsvise», der han lanserer «verset han nesten itte kan» og som handler om denne «stegan» all kjærlighetsmoden ungdom vil klatre på, og der de står enten for høyt eller lavt i forhold til hverandre, er det lett å se at hun måtte klatre høyt, og at hun og Reimer ikke sto på samme stegahøyde.

Ja, hun kunne sukke tungt farmor når hun tenkte på at farfar sa fra seg morsarven. Tross alt. Selv om det ble til et liv hun ikke kjente fra annet enn et liv som tjenestepike. Det var vel nettopp tjenestepiken i henne som sukket. Hus på Kastellet. Hytte i Holmestrand. På en av våre første fester hadde Roy og jeg med selskap dratt til Sande i Vestfold, med nettopp Holmestrand tvers over fjorden, bakenfor Kommersøya. Hvorfor skulle vi ikke ta en tur dit (selv om sjøen gikk hvit). Det var der jeg med et tak i bryggekanten kjente at den ga etter, og havnet rett på ryggen mellom to båter med hele rekkverket over meg, totalt uskadd. Påstanden min ble at det var en Guds lykke at farfar hadde sagt nei til Holmestrand, jeg hadde kjent avstøtningen i rekkverket! Farmor ville vært helt enig med meg: Hun elsket spådommer, prås og spennende tolkninger. 

Men flaks? Hun var den sterkeste i forholdet, og hun hadde kjærligheten, hva mer kan du forlange da? Hun leverte en fast rekke til Norsk tipping hver eneste uke, men den gangen hun hadde glemt å levere, gikk rekka hennes inn. Det var dette livet som fantes, og farmor kunne smile det rett opp i synet hun, og få et smil tilbake også. Selv om hun måtte skyve litt på mannen sin, når han var litt for tankefull.

Jeg lever på kjærligheten hennes enda. Hun må ha lignet på mormora si, Bergithe, har jeg funnet ut. Bergithe falt for storsjarmøren Mathias fra Furnes, som satte alt for mange unger på jentene i bygda. Da han hadde fått fire Mathisen-sønner reiste han til Amerika. Men kjærligheten var ikke sloknet hos a’ Bergithe. Hun falt for den allerede gifte sveiseren fra Veldre, som ble sveiser på storgården Sælid utenfor Hamar. Til tross for at de tilsammen hadde 7 barn, flyttet de til Hamar og fikk to barn. Så døde a’Bergithe av «lungesygdom» som det står i kirkeboka, enda ikke fylt 40. Jeg liker å tenke at jeg har arvet Bergithe og farmors satsing på kjærligheten.

De ønsket ikke min plagsomme interesse, som hadde åpenbart denne store ungeflokken som mora hennes var en del av. Klara som hun het, var i kontakt med sine halvsøsken hun. Men hvorfor da kjære Olga var det så galt med sirkusartisten Mathisen som kalte seg Henry Charles og var et slangemenneske? Eller murmesteren som bosatte seg på Nesodden? Eller etterkommerne som vi traff, som viste at onkel Sverre kunne regne 13 tremenninger på Hedmarken? I tjukkeste Prøysen land. Men min kjære Olga ville vel unngå det triste.

Så er det også nettopp sånn at blir det av og til litt ille i min vesle flik av virkeligheten, hjelper det liksom å høre for seg farmor når a’ hviska «Kom hit ‘a Rune! så skal vi kose vårs litt». Joa, og det kan jo bli litt for mye av det triste av og til. Så er det en stor trøst at man alltids kan kjenne at i det minste en gang, var man høyt elsket.