DEN HARDE MIDDELVEI

Den «gyldne» middelvei var, den er ikke lenger. Vi er på den harde middelvei, har jeg erkjent. Dette såkalte Fremskrittet er ledetråden her, og veven som skapes blir mer og mer enstonig, blass i fargene. Selv vesle riksvei 4, veien til Hadeland skal erstattes, eller utvides, og mitt såkalte paradis i Viggadalen, moderniseres, og da må vel alt bli bra? Selvfølgelig blir det ikke bra. Bitt av vandrebasillen for lengst, tenker man heller at det kan finnes andre alternativer, steder der den harde middelvei enda ikke har kommet. Veien med de evige forandringer – samtidig en vei det er vanskelig å unngå.

 

En oppsummering av 15 år i dag, inneholder dessverre alt for mange forandringer. Da jeg kom til Hadeland kunne jeg enda føle meg knytta til min revansjelyst og mitt vanskelige forhold til Bergen by, byen jeg hele tiden vil tilbake til for å rette opp et par ting. Bare tanken på at jeg kunne løse en billett på Roa stasjon, ga meg kriblinger. Toget gikk til Bergen vidunderlig nok «over Roa», og jeg kunne kjenne stolthet over dette. Over fjellene. De to ordene. Over fjellene. Norge.

Toget er den billøse vandrers svar, men når en statsstyrt bedrift skal på vei ut i det private initiativ med heftige markedsanalyser, er det ikke lenger sikkert at sporene forblir faste. Det jeg vil kalle NSB stoltheten ble nedlagt med Valdresbanen i 1988 (sammen med en rekke andre baner). Turen over Eina (og Toten), videre langsetter åsryggen ovenfor Randsfjorden til Dokka, videre opp til endestasjonen ved Fagernes, den nydelige Valdresbanen, som brakte en til foten av Valdresflya, Sognefjellene og Dovre. Hvordan kunne de? Et ufattelig vedtak! men dessverre helt vanlig slik vi kjenner den harde middelvei…

Jeg bor i et fylke som ender langt oppi Gudbrandsdalen, men aldri har togsporene fra Gjøvik blitt strukket over til Lillehammer med linje til Trondheim. Ja, hvorfor har ikke så skjedd? Det meste har ikke skjedd, og skjer det noe, er det nedleggelser. Det var til og med et postkontor på Roa for 15 år siden. Her kunne jeg hente posten, som en dag innebar brevet fra Namsmannen i Lunner som skjønte at denne karen som nettopp hadde flyttet til distriktet var en gjeldsslave. De hadde diskutert hvem han kunne være, både på lensmannskontoret, på postkontoret og ikke minst på Samvirkelaget. Alle hadde meninger om dette spørsmålet, og mange hadde til og med en anelse om at det måtte være han med ryggsekken som ofte vandret forbi, alltid smilende og med en hilsen; holdt han ikke til oppe ved Elsjøen (et navn hadelendingene forvansket til å bli Æ’sjøen) i nore Oppdal? Alle disse offentlige funksjonene jeg snakker om er enten borte eller forvandlet.

Snart var det slutt med reisemuligheten til Bergen. Men ikke bare det: I realiteten strøk NSB togturen til Kalvsjø (Kæsji på hadelandsk), Jevnaker og Hønefoss av kartet i samme slengen. Det feiende flotte tilbudet for «Kundekort»-brukere som ga mulighet for eieren å ha med seg barna gratis, ble fjernet.  Hvordan skal vi tolke disse statlige som politiske signalene? Ikke særlig annerledes enn at verdiene som gjorde livet på bygda hyggelig, verdier som hadde en forankring til «gamle dager» der et sosialt innslag hadde fått utvikle seg, ble salderingsposter i regnskapet. Det verste er ikke bare innholdet i det som skjer, men at det skjer med en fullstendig selvfølge. Alternativet å stoppe finnes ikke.

Riksvei 4 som den er planlagt og som er bestemt skal settes ut i livet, vil ødelegge Viggadalen som vi kjenner den. Tilfeldigvis har jeg sett dette før: Slemmestadveien var en gang en slags riksvei 4. Nå er den en highway, eller en vei Hitler ville vært fornøyd med. Da jeg skulle se til Fjeld på Vollen i Asker etter at morfar hadde gått igjen som spøkelse for siste eier, fikk jeg ikke sukk for meg før bilen jeg var passasjer i, hadde passert huset. Slemmestadveien var blitt helt utenkelig som veien jeg har gått til landhandleren for å kjøpe Donald. En tredjedel av eiendommen til Fjeld var att på til blitt slukt av veiprosjektet …

Jeg ser utover Viggadalen her jeg sitter ved doktor Nielsens gamle skrivebord fra lille Stensrud, og jeg veit at den harde middelveien kommer til å sprenge seg inn i Hadeland, og at den kommer til å forandre dette stedet. Kanskje til noe jeg ikke kommer til å like? Jeg kjenner Bevegelighetens historie. Vandrerens rotløshet. Jeg ser på denne livsveven min, med alle trådene.