Helt fra jeg oppdaget forplantningens mysterium, antagelig mens jeg sto
med hendene i lommene i en eller annen skolegård, har det samme mysterium blitt
avdekket, avfotografert, pinlig nøyaktig vet man alle faser fra zygotet til
embryo, men uten at en med vettet i behold helt ut kan fatte hvilken forskjell,
hvilken indre forvandling (og nå snakker jeg helst om det vi har mellom øra) vi
som mennesker har gjennomgått. Ja, hvilken betydning har all denne viten (som
vi forutsetter forteller sannheten), og ikke minst de nye hjelpemidler hatt? Vi
snakker ikke om lekke kondomer, men om P-pillen.
Jeg måtte tilbake til onkel Nuffes oppdagelser, secale cornutum som
hadde en fødselsdrivende og dermed et pre abortpotensiale, for å finne starten
til denne prosessen. På et eller annet nivå i den menneskestyrte vitenskapen,
som overtok hegemoniet, etter en beinhard kamp (som kan synes så meningsløs og
bare ondskapsfull) ble heksestadiet og dens tid med svært sjansebetonete
eksperimenter der også strikkepinner hører til, endelig utbedret, fra å være en
skjult hekseprosess til å bli et lovlig anvendt apotekprodukt, riktignok
foreskrevet av en fastlege. Jeg tror ikke menneskene i vår tid helt enkelt har
vært i stand til å ta innover seg hvilken enorm betydning denne forskjellen
utgjør.
For en historiker er det uansett et så kraftig skille i «før og etter»
at man kan snakke om et helt sett av erfaringer som har forsvunnet. Vi tar våre
muligheter for gitt, selvsagt, slik er vi skapt, mens historikeren leter etter
det som forsvant, han eller hun ser etter spor av den tapte tid, og jeg finner
selvsagt mange spor i egen slektshistorie. Jeg vandret sammen med en av
strikkepinneoperatørene i Moskvas gater, nemlig min grandtante Jenny. Selvsagt
var marerittene hennes helt uforglemmelige, og de fikk på en måte sin
forklaring da jeg fikk vite at hun hadde praktisert metoden, både på seg selv
og på andre medsøstre. Vi kan knapt forstå hvordan de holdt det ut, og min
intuitive forståelse av grandtante Jennys etterveer, de tilbakevendende
mareritt, har fjernheten i seg.
Man husker kanskje all mulig sympati, og bestyrtelse man følte da våre
innvandrere enten ble gift med en fetter, eller kanskje sendt bort til
hjemlandet for å inntre et planlagt ekteskap. Vi står ikke lenger unna vår egen
tid med selvsamme ordninger, enn en to, tre slektsledd. Min storfamilie Moe som
praktiserte fetter og kusine ekteskap, hele 8 registrerte, benyttet seg av
metoden for å styrke samholdet. Kanskje styrket de også enkelte gener med denne
praksisen, som kjent er det ikke anbefalt; det er til og med forbudt ved norsk
lov. Ekteskapene i familien Moe var allikevel kjent som særdeles lykkelige.
Forlovelsen var i perioden vi også beskriver som Victoriatiden, en
institusjon man hegnet om med stort alvor. Tiden utviklet en streng
seksualmoral, nettopp for å unngå de «uhell» man så, i alle klasser, produksjonen
av «de uekte» barna. Moralen var ikke bare the British Empires lederfigur
dronning Victorias, men selvsagt, i aller høyeste grad var den ledet av Kirken.
Men så er det vi ser mot århundreskiftet at moralen mister grepet. Det er som
om en flodbølge er blitt sluppet løs. Så har ikke minst klassereisene begynt,
eventyrets muligheter har åpnet opp de naturlige sperrer, og fortvilte prester
kunne ikke annet enn å notere den flom av «uekte» barn som fødes. Barneasylene
vokser. Man falt til og med i de tanker at man burde sterilisere, for denne
teknikken hadde man tidlig hånd om, aller helst de grupper av mennesker man
anså som uønsket. Fascismen var lenge i ermet til en fremvoksende vitenskapelig
bevegelse, med tiltak og eksperimenter vi i dag rister på hodet til.
Stor var bestyrtelsen da den engelske regenten 1936 fant den berømmelige "Mrs Simpson" som var skilt to ganger, giftet seg borgerlig og sa fra seg sin rolle. En ny tid var begynt. Skilsmissenes tid. De brutte forlovelsers tid. For mange endte det i en lang periode med at de forble ugift, som så mange andre på tampen av et århundre, både kvinner og
menn. De hadde ikke midler til å inngå ekteskap, det ble ikke noe ut av det vi
i dag tar for gitt, men det er en konsekvens som alltid tilhører tider med dårlig økonomi. Pillen gir oss uansett Friheten, tanken at vi i hvert fall skal ha et seksualliv, om det ikke blir
til noe med kjærligheten. Ja, for underveis i denne fremstillingen aner vi vel
at det handler også om den. El amor. Denne skjøre størrelsen som alltid innebærer at vi
må kaste noen prinsipper, der prinsippene kanskje hører hjemme ... Og satse!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar