FISKERENS DATTER

Rett før hun skulle fylle 90 år døde mormor, vår Esther Olivia. Hun hadde med sitt utsagn om at hun fortsatt bar på 20-åringen i seg, hensatt oss alle til denne tiden imellom 1916 og 1926, da hun levde dem. «La belle epoques» overgang til annen verdenskrig som selvsagt fikk ekstra betydning som hun var født 11.11. Skorpion. Vi fant et vakkert bilde som vi alle fant ut burde hengt på en vegg for lenge siden, Esther med sin hatt, pels, liksom tatt en tåkete dag, og så dette rolige åpne blikket, den følsomme munnen. Tiden hun var tjenestepike for apotekerfamilien i Grønlandsleiret, som hadde sønnene «kandidaten», «legen» og «studenten», at på til en selskapsdame. Det bar mot byen med henne som så mange andre, men hele livet var hun knyttet til Vollen i Asker, og sin far fiskeren, hans hustru Karen Gustava, dattern til Maren Fjeld.

Det var en roman med «detta huset», fortalte Maren Fjeld. Den begynte kanskje den dagen Maren hadde gitt mat til alle barna sine, og den eldste forkynte: «Alt fortært, mor». Mange av skjøtepapirene til Fjeld er undertegnet av denne eldstesønnen Bernt Fjeld som flyttet til California. Som tante Sine overtok, morfar og historien endte kanskje den dagen jeg var på Fjeld da det enda en gang skulle selges, og eieren påsto at hun hadde sett et spøkelse som tydelig nok måtte være morfar. «Det er slutt nå,» sa jeg der jo sto på Koia og så inn til storbyen som lå der som et umælende dyr, og ut til Drøbak, denne sørlandslignende trehusbyen med Dusteforbund, julenisser og faktisk også min første hustru Astrid.

Jeg synes fortsatt ikke det er vanskelig å gjenkalle mormors minne. Det skal kun noen dufter til, og spesielt sommerens. Duften av markjordbær. Nyrørt syltetøy. Stekt makrell. Alt skulle dessuten holdes ved like på Søgne der mor gjenskapte disse duftene, der hun holdt et kjøkken som var mormors verdig. Så holdt de sine kokekunnskaper i hevd disse damene, med en slektrekkefølge fra Maren og Sine, til Karen Gustava, Esther og endelig mamma. Jeg må til søster Mona nå, som har samlet på noen nedtegna oppskrifter, samt sine egne minner, og av og til kan hun trylle.  

Det er enda et minne som gir meg Vollen i Asker, og intet mindre enn reka. De var fiskere, må vite, og innovative. Startet med seil, men var de første som innførte motor og det karakteristiske dunket. Sommer på Fjeld betød å våkne opp til fiskedunk og måkeskrik. Dessuten kunne du risikere å treffe en slektning på brygga i alle de år. Opphavet til denne tradisjonen lå hos Hans Bjærkaasholmen, mormors far. Reketral ble oppfunnet i Oslofjorden ved århundreskiftet, den spredte seg videre til sørlandet, nok en gang via mormors slektninger. Holmen kalte de seg. Professor Johan Hjort var deres vitenskapelige alibi, som trengtes. Det var litt av en bedrift å tilbakevise alt fra sitat fra Bibel, til folks overtro som mente å vite at å spise reker måtte være fryktelig usunt. Mormors pappa var helt sentral i denne bytradisjonen, som nå liksom herr Røkke fortsetter. Snur Hans seg i grava tro?

Et minne fra hennes ungdomstid som ofte dukket opp hos mormor, som om det liksom krevde plass, var et sjalusidrama av det høyst tragiske slaget. Det involverte ikke mindre enn hennes barndomsvenninne. Deres gamle bosted på Bjærkåsholmen ligger rett ved Slemmestad, med sin industri, forurensning og tilstrømming av mennesker. Der en enkemann som var ansatt på kalkfabrikken, vanket på samme pietetsorienterte møter som ungjentene, og ble forelsket i venninna. Detaljene i hvordan det kunne skje, fikk vi aldri fatt i, det ville kreve en psykiatrisk forståelse av enkemannens ståsted. Han hadde barn, han må ha vært desperat, og voldsom. Man kunne også få inntrykk av at mormor sto så nær henne da hun døde, som du kan stå. At han både skjøt venninnen og stakk henne med kniv …  

Hver gang hun fortalte historien ble hun helt stille når dette øyeblikket kom. Siden kunne hun ikke glemme et litt latterlig poeng, nemlig at siden drapsmannen var løs, ville alle mennene på Bjærkåsholmen i båtene sine, de ville unna vei! Hun kunne riste på hodet av sånn uforstand. Fisker Hans hadde selvfølgelig ikke vært hjemme, og vi kunne så tydelig forstå at hennes far ikke hadde tydd til slikt hysterisk utslag. Men kan man ane en slags tristesse hos henne på bildet? Hvordan blir man seendes ut innvendig etter en sånn opplevelse? Jeg har tenkt mye på det, for historien har sin overføringsverdi. Dessverre...

Jeg hang ofte rundt henne på kjøkkenet på Fjeld; jeg var en kjøkkenskriver. Elsker rett og slett kjøkken den dag i dag. Lykkestunder med dufter, synet av mormor som eltet deig med kraftige muskler .... hennes hårruller husker jeg. En gang så jeg henne med det lange håret utslått. Hun hadde langt hår lenge mormor ... som tante Sine. Liksom de bevarte sin uskyld i dette lange håret som krevde et omstendelig arbeid. En nærkontakt med seg selv. Og det er her jeg får et bilde av min mormor, i utrykkket "såret uskyld", som jeg ser hos henne, ikke minst kjenner ...