"GOING UP THE COUNTRY"

Januar 1997 bodde jeg midlertidig i en leilighet på Kampen. Nok et ekteskap hadde endt med en katastrofe. Men jeg måtte ut av den leiligheten, og av en eller annen grunn landet jeg på en mulighet som kanskje kunne virke dristig, muligens allerede Skjæbnetung, at jeg skulle ta mitt pikkpakk og skyve det opp til ei hytte på Hadeland. Jeg satte i gang. Skaffet sjåfør, en ekstra bærer, og åtgaum fra de andre andelseierne i hytteleieprosjektet. Vi var enda ikke blitt «Hyttekameratene». Det var primo februar, iskaldt, og en meter snø minst. Sjåføren var bosatt i nore Oppdal, og tenkte sitt. Han var blant annet innom noen naboer, og kom ut igjen med snøbrett. «I’m gonna leave the city / I got to get away» sang jeg, men sannelig var det godt med klok hjelp på veien.

 

Vinteren, kulden og de tøffe forholdene brød meg ikke. Jeg var banka sikker på at jeg skulle oppi det skogholtet der hytta lå, og faktisk falt det ingen av mine hjelpere inn at fløttinga denne februardagen i 1997 var temmelig vill. De sa ingenting om det i hvert fall. Dessuten viste jeg med all tydelighet at jeg visste hva jeg kom til. Jeg hadde ved nok til å klare meg ei uke, og et væresett som avslørte at jeg var hyttevant.

Noe av denne sikkerheten kom av at jeg hadde fått umiddelbar kontakt med Hadelands historie. Snorre var med på flyttelasset, men også kong Håkons saga, Fagerskinna, vandreren H.O. Christophersens bøker om Stormarka. Asbjørnsen & Moe, gamle Flåklypa Tidende. Ved første synet av Viggadalen lyste kampene som om de ga beskjed om svenskenes overfall i 1716 på nytt, og selv møtte jeg liksom opp sammen med Gulbrand Hanekne og børse der hadelendingene lagde bakhold. Hadelandshistorien hadde et omfang, en pirrende tone som om den snakket direkte til meg.

Det var spesielt. Jeg måtte flytte senga tett inntil peisen og bileggeren, en morgen hadde jeg våknet med is i håret. I 20 minusgrader er du nødt til å holde deg i gang hele tiden, men ved minste tilløp til en hyggestund tok man imot den som om man hadde fått kontakt med barnet i seg på nytt. Sklispora etter snøbrettene ned til bilveien langs Æsjøen som fortalte om flytteprosessen, ble forvandlet til en gravd sti rundt hytta til seinere opparbeidete veier til utedassen, utkikkspunkter og høggeplassen. Disse sporene var livgivende.

Alt var i grunnen så galt som det kunne bli, men jeg var sprek, og med mulighet for å bytte vakter kunne jeg skape meg en jevn arbeidsuke i byen, vekselvis ei uke på hytta. Jeg sov mellom vaktene nedi kjelleren på arbeidsplassen. Tankene gikk kanskje faretruende fort, men jeg hadde opplevd dette før, tenkte jeg. Dette er en gjentagelse. Nå er du på vei ut av sykehuset på nytt, du skulle kanskje vært innlagt, men da du reiste til India den gangen, løste knutene seg opp. Livet overtok, som det gjør nå. Det sterke livet. Livet som fratar deg lysten til å gi seg over, la selvmedlidenheten overta.

Jeg hadde denne ene sangen som duret og gikk i hodet. «Going up the country», nok et minne fra India, for der nede ved det indiske hav hadde denne gruppa Canned heat satt sine spor. Med palmesuset kunne du høre låtene deres, og plutselig hadde denne blinde gitaristens lyse stemme (Blind Owl) listet seg inn i de malende tankegangene mine. «We might even leave the USA», sang jeg mens jeg lagde meg en ny kanne kaffe. Aldri mer the Doors, tenkte jeg. Hvorfor ikke det egentlig? Bare fordi du ikke vil gjenta en bevegelse, gå tilbake samme vei, tilbake til den samme døra der du gikk ut? Er ikke dette bare tullete tanker? Er ikke hele livet en evig gjentagelse?

Det hendte at jeg kunne tenke at veien inn til den hadelandske virkeligheten var et alvorlig feilspor. At jeg aldri ville greie å få til dette livet mitt. Men i relativt korte stunder, for ganske øyeblikkelig måtte jeg redde kanna med kaffe. Jeg måtte stelle i stand til en hyggestund, med en bok jeg leste, før jeg tok beina fatt og tok turen nedi dalen, der jeg sist gang jeg passerte Frøystad skole hadde blitt stående en lang stund da jeg kunne høre at musikkorpset spilte «Deilig er jorden» mens snøen dalte sakte på meg utenfor. Det var som om de spilte meg inn til Hadeland. Dette er stedet! tenkte jeg da, og samtidig: Aldri glem det. «Deilig er jorden, prektig er Guds himmel!»

Men livet kommer slik i blaff: Minnet om snøflakene, like flyktige. «Deilig er jorden», ble byttet ut med «Going up the country» og «gotta get away!, så lenge det varte. Livet er som en vev, kan man tenke, med alle disse trådene, som knytter seg inn i livsteppet. Uansett en vandring, og om jeg hadde levd et beskyttet og rolig liv i barndom, oppvekst og som en særdeles ung barnefar, var den tiden over. Jeg var ute på veien. Veien jeg har erkjent er selve livet.