FORANDRINGER

Mennesket har i seg en skrekk, en skepsis, som vokser med årene. Som ungdommen i min tid reagerte mot de treige voksne! Avsløringen av deres vegring til all forandring, var så skjellsettende at mange tok fullstendig farvel med hele generasjonen likesågodt og deres sleng. Samfunnets støttepilarer, gudsjammerlig kjedelig politikk. Konsentrerte seg om samvær med jevnaldrende, åpne mennesker, som hadde et forhold til dette engelske ordet man smattet på, «Changes!», som man sang sammen med David Bowie, inntil man fikk et annet forhold til hele uttrykket? Er ikke forandringer urovekkende? Også? En sykdom? Et fatalt skritt? Ulykker? En snikende gift? En forandring der samfunnet blir mer og mer ulevelig? Kapitalismens endelikt? Blir alt så mye bedre? Alltid?

 

Med alderen får man et såpass stort antall år tilgjengelig at man til og med kan inndele livet sitt i faser. Faseinndelingen kan gjøre det mulig at på til å se hvordan en ny fase kunne dukke opp med sine muligheter, allerede før forandringen kom. Man kan undres over hvorfor man ikke skjønte tegninga. De tydelige signalene som først i ettertid står der som kraftige veiskilt, var noe man valgte å se bort ifra. Kanskje var man innlullet i en slags puppe, uten utsyn, et panorama.

Men kjære vene, alt forandrer seg. Det finnes mye større faser enn de vi som mennesker kan få øye på, de geologiske faser. Historiens faser som fininndeles mer og mer så fort vi nærmer oss vår egen tid. Du har utrykket - du ser ikke skogen for bare trær. Mange som ikke vil se klimaforandringene som menneskestyrte, holder fast ved at også naturen forandrer seg, at den alltid har forandret seg, og at nåværende, og åpenbare forandringer, ikke har noe med det moderne livet å gjøre. Forandringenes årsaker er også så sammenvevde at de enkle forklaringer rett og slett må forkastes. Forandringene forandrer seg, i hvert fall vår forståelse av dem.

Jeg går ikke ut i fra at du har lest hele bloggen, at du har fått med deg alle mine forandringer, utfordringene de ga, og dermed fasene jeg kan sett dem inn i. Så har jeg aldri holdt meg slavisk til kronologien. Historien er like mye en slags parallell forskyvning, der mange tidsaldre snakker samtidig. Som et puslespill har jeg begynt med lett gjenkjennelige brikker og farger, stemninger jeg kan kjenne igjen, barndommen i det ene hjørnet, mitt første ekteskap og tilværelse på Veitvet i et annet. 1980-årene har seilt opp som et nytt puslespill, fram til min litt lett gjenkjennelige tilværelse på Hadeland. Den ene fasen har gått over i en annen, aldri sånn at forandringen kom på en dag.

Allikevel er det dager, og øyeblikk som utgjør såkalte historiske merkedager, dager du vet i det øyeblikket de oppleves vil stå igjen som pilarer, verdt å memoreres, tidfeste, som om livsveien din var et kart med store runde punkter. En hel by av en opplevelse! Det er ikke min intensjon å skrike ut om betydningen, dette panorama jeg sitter med, dette livsteppet jeg av og til snakker om. Kanskje glir det allikevel inn i din egen tidsopplevelse, som denne parallellen du utgjør til mitt livsløp. Vi er samtidige. Vi vil alltid ha felles opplevelser. «Hvor var jeg da?»

Vi skal tilbake til 80-tallet. Men som alltid skal vi hoppe, vi skal se etter paralleller, vi skal puste ut, stanse helt kanskje? Selv står jeg for øyeblikket, akkurat mens jeg skriver, foran store forandringer i livet mitt. Det har vokst seg sterkt i en lang periode, en inneboende mulighet til forandring. Du må være klar. Og du må, som jeg har sunget sammen med Ry Cooder mange ganger, «Never make your move to soon». En forandring, en bevegelse har sitt eget tempo, og du må være i pakt med den.

Er du først i forandringens kurs, beveger du deg i forhold til forandringens krefter, går alt av seg selv. Kanskje har den allerede fra begynnelsen av kimen i seg til at det vil komme enda en forandring? Av og til setter omgivelsene, de trege kreftene i livet og som ofte samfunnet skaper, begrensninger. Kanskje har man ikke den indre dynamikk som skal til for å mestre forandringens krevende kunststykker? Kanskje takler menneskene du beveger deg inn i forandringen med dynamikken totalt forskjellig?

Man kan hate forandringer. Man kan sette seg totalt på bakbeina, og nekte for at en forandring inntreffer. Jeg har en venn som har en brannalarm der han bor, med et batteri som bipper uavlatelig. Han har ignorert fullstendig at batteriet forteller at det må byttes ut. Elektrisiteten og dens forunderlige verden angår ham ikke. Han har stoppet opp, og vil ikke. At han holder ut bippene (som kan sammenlignes med et slags evigvarende torturvåpen), går over min forstand, men det er sånn han takler forandringen som banker på.