AVSLØRT

Uskyld til overflate, kaos innvendig. Der var jeg i full sving med å innlede en politisk karriere. Studier av den politiske tenkningen ble gjennomført, man ble med på okkupasjoner, demonstrasjoner. Så kom møtene, lagsarbeidet. Der man skulle forholde seg til de andre – kameratene. Man skulle gjennom noe som heter kadervurdering, og der ble jeg selvsagt – avslørt.

Det var ikke noe slaraffenliv den lille avleggeren av Berg-klanen med sjefen Tore la opp til. De hadde sin økonomiske forsiktighet fra krigen i blodet mor og far, de stampa gjentagende ganger (en fullstendig glemt økonomisk redning, en klokke eller en annen verdigjenstand som de fikk penger for), og reddet seg igjennom. Store deler av tiden jeg gikk på gymnaset var hele familien avisbud. Jeg hadde min tørn og kunne ende veldig søvnig på skolebenken. Sånn sett var foreldrene mine arbeiderklasse tvert igjennom, og gjennom lønna arbeid skulle du adles. Men jeg hadde jo som slektsforsker opplevd noen nyanser.

Nyansene er krydderet i livet, men i hovedsak søker folk det enkle, la oss være enig i det. Det er ikke vanskelig å se flokkens sikre gang til kilden (i hvert fall når alle er konsumenter). Men når det går opp for deg at dine forgjengere gikk med uniform på 1700-tall, bar parykk sannsynligvis, og når du selv bærer et grevenavn, vel så har du noe i deg som skrubber. Du er bare ikke helt vanlig. Du utgjør en nyanse det er ganske tåpelig forsøksvis å skulle skjule.

Uansett faktisk når jeg skulle oppsummere min «bakgrunn», for det var et viktig ord for den nye politiske vekkelsen som hjemsøkte vårt land, skapte det trøbbel. Jeg kunne ikke unngå å nevne at jeg hadde en viss politisk ballast, med kommunistene. Ja, at jeg hadde vært i Moskva. Kom saken inn på klassebakgrunn, og det gjorde den selvsagt, så var jeg enkelt nok arbeiderklasse. Men jeg visste jo at mekanikeren morfars høyeste ønske var å være selvstendig næringsdrivende. Han hadde håndverkerens ambisjoner og levesett i behold, og drev egen forretning. Det var jo ikke helt bra. Det luktet småborgerlighet lang vei. De bodde på toppen av alt i Asker, som i «la belle epoque» duftet av shipping, mer enn det gamle fiskeriet. Penga rår. 

Nå skal det innrømmes at jeg lærte fort at slektsforskingen ikke burde blandes med det politiske, og havnet snart på et trygt arbeiderklasseståsted. En periode i livet mitt bestemte jeg meg for å være industriarbeider helt totalt, men nyansen hadde tross alt bosatt seg i meg for godt, og hadde sin avgjørende virkning. Dessuten dirret det jo hele tiden: Selv om jeg kom meg igjennom som arbeiderklassesønn, gikk jeg tross alt på gymnaset. Jeg var en potensiell akademiker. Suff’erne likte ikke det.

Så imponert jeg var av møtekulturen! Dagsorden. Eventuelt. Å be om å få ordet. Taleliste. Ordstyrer. Benytte anledningen til å kommentere. Holde innlegg. Belyse innlegget med lengre perspektiver. Overføringer. Hvordan noen kunne beherske hele forsamlingen med sin klokhet, sin evne til å treffe den politiske nerve, der alltid dialektikken sto høyt. Om du i tillegg hadde den tjukkeste østkantdialekt var suksess uunngåelig.

Jeg var imidlertid novise, og skulle strengt tatt bare innvies. Det var saken. Jeg skulle kadervurderes. Det var egentlig proforma. Men på veien til møtet hadde jeg fullstendig uvitende skapt meg et skikkelig problem. Jeg husker godt stemningen. Noenlunde euforisk var jeg antagelig fordi det var forsommer og det luktet ekstra fra syrinene i Tøyenhagen. Da jeg nærmet meg adressen der møtet skulle foregå, ser jeg at en jente peiler seg inn til akkurat samme sted. Fantastisk, tenkte jeg. Hun er jo søt! Hun er kanskje denne jenta som bare skal dukke opp i mitt liv? Nå skjer det, tenkte jeg og smilte, og hun skulle virkelig på samme møte.

Det var ikke mer, jeg sverger. Det jeg slettes ikke visste var at «jenta» var noe innen bevegelsen, og kvinnesakskvinne på den røffe måten, som vi kan si, og ville altså under kadervurderingen stille spørsmål om kvinnesynet mitt. Jeg husker det ble helt stille, og at jeg tenkte at nå er det kjørt. Jeg er blitt avslørt. Hun har forstått at blikket mitt var fylt av begjær. Ja, jeg bekjente indre sett hele min skyld. Nå syntes til alt hell de garvede politiske tungvekterne at det var alt for drøyt å skulle be om en sånn redegjørelse, av «denna kameraten», så de redda meg. Med ord hadde jeg vært fullstendig fortapt. Jeg hadde begynt med en innrømmelse og rota meg over alle hauger; eller som Led Zeppelin sang «Over the hills and far away»...