STASJONSBYEN FRA "LA BELLE EPOQUE"

Jeg bor i et hus rett ved Roa stasjon. Arkitekt Due påførte bygningen detaljer i jugendstil. Til åpningen 1909 var det allerede fra århundreskiftet vokst et tettsted rundt sporet som las rett vest. Til Bergen! Her har jeg altså havnet, med mening påstår jeg. Selvsagt har Skjæbnen, eller tilfeldighetenes finurlige inngripen spilt sin rolle, det gjør den alltid. Kjærlighet var det ikke. Fornuften heller ei. Fornuften har sine begrensninger, og ser svært sjelden at det kan være en sammenheng i livet. Den er det kun romanforfattere, eller en og annen slektsforsker som ser.

Uansett da fotfolket med feisel kom til slettene ovenfor hovedstaden Kristiania for å bane vei for togeventyret i bondelandet Norge, kan jeg se en begynnelse. Damplokomotivet som engelske ingeniører, den tidas trollmenn, skapte i pakt med smedkunstens rivende utvikling, sto prustende og pesende, klar til å gripe inn i livene til folk med hyl, taktfaste rallaropprop og grunnrytmer som i Amerika kom til å bli det perfekte underlag for sangere med røtter fra innerste Afrika. Enorme jernkolosser og køl i brutal forening ga levebrød og livsstil til dette rare landet Norge som virkelig måtte erobres, en kultur som ennå stanser og drar videre på denne stasjonen jeg er nærmeste nabo til.

Togspor er nøkkelen, og jeg ser sammenhengen hver gang Gjøviktoget kjører ut fra Sentralbanestasjonen, passerer Vålerenga kjerke, bydelen med Galgeberg og Jordal i utkantene, sporet går forbi Kampen og Tøyen; ja det er hele min barndom toget passerer. Så minnes jeg da bestefar tok med meg til Sotahjørnet, og med min hånd dypt begravd i bestefars lune, varme, fikk jeg levd ut fascinasjonen når vi kunne høre, ja kjenne det dundret i bakken: Toget kommer farfar! Den trofaste kranføreren i Oslo havnevesen på Grønlia, lot seg føre fram til gelenderet på broa, og snart kunne den uhyrlige lokfronten synes i svingen.

Jeg innrømmer helt åpent allikevel, til tross for at jeg ønsker barndomsminnene velkommen, at jeg også sukker lettet ut. Det er ikke med et lett hjerte jeg drar til byen lenger, og når toget liksom forsvinner inn i skogen nordafor, ønsker jeg skogen velkommen. Når vi passerer den merkelige gruvebyen Grua som vi kanskje skal skjenke en takk for at «Nordbanen» som den ble kalt (med ambisjoner om å nå Trondheim en vakker dag), i det hele tatt ble trukket spor gjennom, er det like før Hadeland åpner seg ut i Viggadalen; og her på veståssiden, skyggesiden, som øståsenfolket sier (som ditto bor på solsiden), ligger stasjonen – Roa. Selvsagt med den beste utsikten: Hjemme!


Vi ankommer en liten klynge hus langs ei «linne», og her var det hotell, restaurant på stasjonen, kiosk, damefrisør, tannlege, landhandleri, postkontor, «Verdenskafeen». En gang møttes de avstigende og forhenværende passasjerer av et oppbud med sjåfører som kunne tilby sightseeing, transport til et hotell eller annen innkvartering. Nå møtes man av ingenting annet enn stillhet.

Det var meninga, påstår jeg, at jeg skulle til stasjonsbyen fra «la belle epoque». Jeg fulgte et slags indre spor. Det er så mange forstyrrelser i livet, tilfeldigheter kalt, som svelger oss. Men jeg er en stabeis med et uutslukkelig behov for historie. Ok. Der har du meg.