NORSKLÆRER

Det står alltid en norsklærer bak enhver skribent, forfatter, dikter, leser, eller hva man kaller seg, og det står vel en bak Trygve Hegnar og. Man kan undres hvem som vil ta på seg et sånt ansvar, men jeg kan si at norsklæreren min aldri la seg flat for meg. Hun ga meg jevnt over dårlige karakterer.  Jeg var heller ikke verdig noen god karakter, men hun ga meg ofte ros for innholdet. Lektor Bø ble denne viktige triggeren som enhver skribent, forfatter, dikter eller leser, trenger. Det handler om en av det offentliges mange oppgaver. Staten. På den hyggelige måten. Den gamle embetsmannsstatens humanistiske arv.

Av og til får du en reise tilbake i tiden, kanskje når du minst aner det. «En flyktning krysser sitt spor» er en gammel romanfavoritt, den befengte Aksel Sandemoses skrifter ble en viktig erobring. Ja denne opprinnelige dansken var vel både høysnuta og en romantiker av vanskeligste skuffe. Plutselig en dag skulle jeg både treffe Tore på Sporet, den ekte, på et helt annet sted enn han hører hjemme, nemlig på Sandermosen stasjon, og norsklæreren min i ett og samme krysningspunkt. På Nittedal. Jeg var i utganspunktet frustrert over romanens tilstand, kulturens ubehag (som alltid). Trengte noe.

Lektor Bø dukket opp som en slags redning der jeg på 70-tallet hadde forsømt mulighetene til å få en 5’er i naturfaglinjegjennomsnittet.  «Alt er politikk» sa Mao, så vi forsøkte så godt vi kunne. Vi gjennomanalyserte Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie, og disse gutta var jo fulle av tendenser til å gi Mao rett. Men snart kom Dostojevski inn døra med den aldeles spinngale Raskolnikov som jeg allerede hadde lest. Vi koblet den med lesning av Olav Duun, og jeg gjorde mine første litterære analyser. Det var utrolig spennende. Ja, selv Tarjei Vesaas og «Isslottet» ble morsom med lektor Bø. Hun gjorde litteraturen til vitenskap, og det ga meg et ståsted. Det ga meg en følelse av erobring. Som du straks var villig til å bringe videre. Til alle "brødrene". Ja, det var tider ...

Lektor Bø var ikke som de andre lærerne. Hennes norskfag var opplevelsesbasert. Jeg husker en gang at jeg og de verste brushanene som selvsagt mente at undervisningen var så alt for konvensjonell på gymnaset. Det var denne evinnelige kateter og tavle affæren, ovenfra og ned. Lite fantasifullt! Undertegnede satt dermed på lektor Bøs skrivebord i lotusstilling da timen begynte, men da hun kom inn var det ingen reaksjon fra henne. Hun satte seg ganske rolig på en ledig stol (min) og ventet på at timen skulle begynne. Så ble det ganske sikkert, nølende (det satt enkelte av det motsatte kjønn og hørte på), en opplesing av et surrealistisk dikt om sjela som havnet inneklemt i mellom vinduene – det dobbelte eller noe lignende. Jeg holdt på med den slags. De beste kom helt på inspirasjon i øyeblikket. Surrealisme.

Mer jordnært med lektor Bø. Vi var på tur til Skien for å komme den kommende apotekerlærlingen Ibsen inn på livet ... Som vi kom! Han er vanskelig å utrede denne Ibsen-gutten, men for meg vekte hun et livslangt forhold til hans dikterkunst ... Men i mange år var hun ikke der. Hun var bare en stasjon i livet man hadde fart forbi, men hun formådde å gi min litterære og totalt ville lesning et system. Som kanskje kunne kvalme meg til og med fordi jeg så ofte savnet de «gamle gode» forfatterne. Plutselig, som om jeg fikk et svar, og da jeg trodde jeg bare skulle høre på Elin Prøysen synge gamle gode Alfs sanger på Nittedal stasjon i regi av kulturBANENs energiske skaper Tore Haagensen på Sandermosen, dukket sannelig lektor Bø opp igjen. I hennes egen stue at på til! Der jeg hadde vært til brenneslesuppe som russ, et minne som var fullstendig vasket bort, men som gjenoppsto. Da hun var Gerd, for vi kalte henne alltid Gerd.

Det er et tilfeldighetenes spill man føler meningsfylt: Jeg hadde i mange år vært helt «ute av det». Og der sitter hun, like gjestmild, blid og åpen som før. Dukker hun opp for å geleide meg enda en gang; mane meg til dåd? Berolige meg med at ingenting bare forsvinner? Av en eller annen grunn tenker jeg på Trygve Hegnar, Norges mest profilerte mann. Et uttrykk for den norske vellykkethet. Men både Trygve Hegnar og jeg er skribenter, og lesere! Nylig leste jeg i et intervju i avisen at han leser bare aviser. Jeg kom til å kjenne hvilken fortvilelse norsklæreren til Hegnar må ha følt ovenfor denne guttemannen som vel allerede den gangen, under kateteret sa «Hva var det jeg sa», og som i dag uttaler seg i hytt og pine om alt hans avislesing har lært ham. Han skulle blitt tatt i øra av lektor Bø; men kjære Gerd; den oppgaven er uløselig. Du skal uansett ha en takk for det du ga meg, og gjerne sammen med en hel generasjon elever du har undervist gjennom årene!