"GATEGUTT"

Den store boltreplassen, platået ovenfor Carl Berners plass, med Hasle, Løren, Økern, Hovin, Valle, Tøyen, Ensjø, Helsfyr, Ulven, Teisen, Etterstad, Vålerenga med mer, var ikke stor nok lenger. Jeg var klar for sentrum. Det hele kom for en dag da jeg skulle velge gymnas. Jeg kunne valgt som onkel Frank som gikk på Teisen gymnas, og som til og med fant en kjæreste der (tante Grethe), men det ville blitt på det samme platået. Jeg hadde skjønt poenget med at en eventyrer hele tiden må søke nytt terreng. Mitt gymnas skulle bli Vahl skole.

Terrenget var virkelig nedi dumpa, og som Oslo så vitterlig er, ei dump som ender lukt i Oslofjorden. Rett i nærheten av Vahl skole har du nemlig Tøyenparken, som ikke bare er det avgrensede området for Botanisk hage med porter og jerngitter, men hele parkområdet fra Ola Narr (som grenser til Gjøvikbanen) og nedover retning vest. Her finner du også det forholdsvis nye Munch-museet som ble åpnet i 1963, og mer nedi bysumpa har du Rudolf Nilsens plass og Jens Bjelkes gate som førte rett til the Lack street, så jeg var jo fullstendig kommet «hjem» kjente jeg. Drabantbylivet som var begynt å bli et skjellsord, hadde jeg vendt ryggen til. Den ekte byen var i sentrum, og der var jeg!

«På steingrunn», så absolutt, en «gategutt», som «kom til verden i en mursteinsgård». Intet var mer naturlig enn at jeg levde meg inn i Rudolfs sang, og vi sang den også snart med pondus: «Og den er hatets sang, en elv i strøm / og kjærlighetens vise, ung og øm». Vi var snart en gjeng unge brushaner som på 70-tallet gikk med våre sinnsyke slengbukser, møysommelig oppsparte lange hår. Vi skulle få en ganske ufortjent stor oppmerksomhet, for selv om det er et dogme at ungdommen er opprørsk (hvor er opprørskheten i dag?), var det måten vi var opprørske på som var bekymringsfull. Vi så jo ikke i retningen Moskva, som hadde vært det skumleste av alt, vi så mot formann Mao, og Peking. Ikke bra.

Men Vahl skole betød så mye mer enn denne helt naturlige politiske interessen, jeg hadde valgt å gå naturfaglinjen og tok sikte på en akademisk utdannelse. Den eneste i familien som hadde en sånn, ingeniørene Berg til tross, var onkel doktor Frank. Han var et enormt forbilde. Med sin jazz, pipe og rolige attitude ga han svaret på hvor jeg ville. Skulle jeg studere medisin var naturfagene inngangen; det var kjemi, fysikk og matte som var de viktige fagene, og jeg studerte villig vekk.

Av og til kan en liten tue velte et lass. Det vet vi jo. Lektorene på Vahl gymnas kan man nok karakterisere som rimelig forhistoriske. En lektor, jeg skal ikke nevne navn, var av et heller sleskt kaliber. Det var øyensynlig at han med sin åpenbare parykk, sin væremåte helst ønsket småpikenes oppmerksomhet. Vi hadde tysk det første skoleåret, og jeg som hadde S – jeg gjentar Særdeles godt, fra min 9-årige på Hovin, mente meg temmelig sikker. Kjøreplanen var jo 5 i alle fag. Men tror du ikke den lømmelen ga meg en 4’er. Det var sprekk. Hele skjemaet sprakk faktisk. Det var utelukket å ta tysk om igjen!

Brå motgang tålte jeg ikke. Alt arbeidet kjentes meningsløst. Jeg inntok en helt annen holdning, og de to neste årene slang jeg med. Noe essensielt manglet for at jeg skulle interessere meg nevneverdig for eksperimenter med magneter og kraften som virker opp eller ned. Så ble det musikk, politikk og jenter som fikk min oppmerksomhet; livet nede i sentrum. Kameratskap, latterlige lektorer som plaget livet av oss, Amerikas krigføring i Vietnam, kulturrevolusjonen i Kina, SUF (m-l), og kampen mot EEC.