KAFFESLABRAS

Vi var en storfamilie med utgangspunkt i Etterstad, etter hvert Vollen i Asker, og vi møttes ettersom jeg kan huske ofte. Mine foreldre tilhørte store søskenflokker, så jeg hadde et dobbelt antall onkler og tanter, pluss et ditto riktig stort antall kusiner og fettere. Med besteforeldre som hadde bestemt seg for å leve lenge, ble blokka på Etterstad og huset Fjeld de store samlesteder.

Det var to vidt forskjellige verdener. Mens det ene stedet var frilynt og liberalt, var det andre strengere i formene. Det var først da kaffeslabrasets klirr og tvungne konversasjon var over, ja da barna endelig kom ut i hagen vi kunne puste lettet ut når vi var på Fjeld. Slik slo jeg også hull på min matrosdress, og jeg kunne spøke i det uendelige med søster over at hun ved en anledning slapp en rap mens det klirret som mest. Da søster forsvarte seg heltemodig, ble jo spøken bare desto bedre. Det eldste barnet har gjerne sine gleder på denne måten, for å ta igjen for all den tid man skal representere, gå i front. Jeg misunte henne posisjonen bak min rygg; drømmen var å kunne hatt en bror. Men om jeg tenkte at han kanskje skulle vært eldre, ble jeg usikker.

Hos farmor og farfar rådet det på 60-tall en fantastisk stemning. Brødrene Berg slo ut håret, som man kan si. Man hadde sans for teater, og en av fars store roller var de kvinnelige. Farfar trakterte både gitar og mandolin, og det var allsang. Onkel Arnulf var enten den evige studenten som var ute etter øl, eller når 60-tallets frihetssøkende filosofier sto som sterkest, en buddhist kledd i laken bare for å kjenne hvordan klesdrakten skapte menneskets tanker. Han var en stor spilloppmaker og rebell, forhenværende sjømann, med gjentagende historier, det må sies, som den gangen han var maskinsjef da skipet seilte inn Hudson bay. Han elsket selskapsleker, og innførte karibisk limbodans. Alle måtte delta.

Farmor var selskapets midtpunkt uansett, med sine hemmeligheter, omgitt av en duft som av blomster, ja hvordan hun var kroppsnær, leken og opptatt av barnebarna. Da vi var veldig små lokket hun alltid med spørsmål om hun kanskje hadde noe «rart», om vi hadde lyst på «rart»?  De voksnes «rart» var noen høye glass fylt med en ganske merkelig farget væske.

Før vi kom til ungdommen slo familiesammenkomstenes fascinasjon sprekker. Vi kunne legge merke til at alt ikke var så enkelt lenger. Mor kunne få hodepine. Far kunne sukke oppgitt, mens søster og jeg heller ikke var synderlig begeistret for utsiktene. Det oppsto også problemer som da onkel Sverre gikk gjennom sin skilsmisse, som da onkel Arnulf med tante reiste til Afrika, og min eldste kusine ble igjen alene. På Fjeld var det tidlige og opprivende dødsfall som preget atmosfæren. Men det var sfæren på forhånd absolutt kapabel til å beherske, så morfar ble fortsatt lystig mens han drakk kaffe, og påsto stadig at det var hull i koppen. Mormor spurte om vi ikke var forsynte; noe vi sjelden ble og endte forspiste på verdens deiligste syltetøy, til hennes fantastiske hjemmebakst (hvordan fikk hun det til? Hvorfor smakte det så utrolig godt?).

Uansett hvordan det var: Sannheten er at sammenkomstene var uforglemmelige! Alltid på godt og vondt. Slekters ambisjoner kan være så mange. En kontrollerende faktor er kanskje uunngåelig, men samtidig mest ødeleggende. Snart var det Vennskapets muligheter som fikk den største oppmerksomhet. Men alltid med plass og tid og stemning for et kaffeslabras, søndagenes sikre vinner i hvert fall. Jeg elsker kaffeslabras!