I BERGET DET BLÅ

I skogene helt sør i Lunner, som favnes av Oslofeltet der den geologiske kontaktsonen skapte malmførende ganger, har menneskene hogget og sprengt som «nisser i bjerget». Så gammel er denne virksomheten at den begynte før tyske bergmenn kom til landet i 1538. Eldre norsk bergverkshistorie har ikke helt trodd på dette, men historiske dogmer kan falle, og dette er en av dem. Selv er min bestefarsslekt av bergmannsopprinnelse, så det var helt perfekt da det gikk opp for meg hvor stor plass bergverkshistorie har på Hadeland.

Første kontakt med bergverk fikk jeg i Kongsberg. Doktor onkel Frank og Grete bodde der med mine små kusiner og fettere, og det var jubel hver gang vi ble invitert.  17 år gammel dro jeg sammen med to venner fra Vallefaret, dit med telt som vi slo opp i hagen til onkel og tante i anledning jazz-festivalen. Det var det året Webster Lewis herjet, Billy Cobham spilte på jam’en så trommestikkene føyk omkring øra på oss. John McLaughlin opptrådte med indisk musikk, utrolig vakkert. Jeg er en uforbederlig popelsker, men alt for glad i levende improvisert musikk. Poppen kan aldri utfordre der. Hele turen gikk uforskammet godt så unge som vi var, men uforglemmelig er scenen da vi fikk latterkrampe, havnet i badekaret og lagde sånn støy at tante fersket oss. Levenet hadde begynt da vi forsøkte å være heeeeelt stille.

Kongsberg ble et begrep som langsomt vokste med bergverkshistorien som du ikke kan unngå å legge merke til der. Bergmenn går nærmest i taktfull marsj på brolegningen ennå, og fantasien min ble ikke mindre da det ble klart at bestefars mors oldefar, var en av de første mineraloger utdannet i Norge nettopp på Kongsbergs bergakademi i 1793, i huset som står der bredved kirken og sier ingenting. Han tok det vi i dag vil kalle en bergingeniør utdannelse, selv om vektleggingen i fagfeltet var annerledes den gangen. Like fullt var dette et moment som mine onkler fikk tygge på – begge ingeniører, onkel Arnulf innen vassdrag, onkel Sverre såkalt sivil. Begge vant med å sitte ved et tegnebrett, som nettopp deres forfar – en forfar som de plutselig hadde fått – i gave?

Hadde noen sagt at Du kommer til å bli særdeles bergverksinteressert i ditt liv, hadde jeg sannsynligvis ment at vedkommende var en elendig spåmann, eller sannsigerske. Men min slektsforskning stanset ikke med noen navn, titler, adresse og når født, når død. Den måtte gå i dypet. En tremenning av bestefar som jeg sporet opp og ble godt kjent med, sa til meg at du forsker som en bergmann. De var jevngamle bestefar og han, men tremenningen overlevde bestefar suverent, så jeg bevarte bestefar gjennom ham. Jeg er så nysgjerrig, sa han. Som slektsforsker er det alltid noe du gjerne vil vite, så du glemmer dette med å dø. Han sa dette da han var nær de 100.

Selvsagt måtte det være bergverk på Hadeland. Jeg kom altså til et sted der denne historien bare ventet på meg. Her er jeg! ropte den. Med tiden vokste det til en bevissthet om at jeg hadde en jobb å gjøre, og av og til skapes veien mens du går. I de hadelandske skoger ligger disse gruvene og Nysetergruvene er til og med mye større enn du tror – 80 meter i dypet.  Av og til har til og med gruvene blandet seg inn i menneskenes husbygging på Grua, med ganger som plutselig en dag åpenbarer seg? Under alt har man bevisstheten om at steinene, mineralogien er som stjernehimmelen nedfelt på jorden, as above - so below. Det lyder som musikk ikke sant?

I Sverige hadde de bergverk i middelalderen, allerede fra 1100-tall er det kjent at de smeltet jernmalm i masovn, og ikke lenger klarte seg med myrmalmen – raudi. Ja, så hvorfor måtte vi – naboene, vente helt til tyskerne kom i 1538? Vi startet selvsagt før det. Vi bor jo bokstavelig talt oppå berget det blå. Og opp fra dette berget det blå stemmer en blues …