KUR FOR HESTESKREKK

Hadeland er fortsatt en hestebygd, selv om vi kanskje snakker om en promille mot den tida bønder og nybyggerne i søre Lunner hadde hester til all frakten og tømmerdriften de var pålagt av bergverket. Ved siden av hestedriften til gards hadde bygda dragonene, men før den tid også reine ryttergarder.  Hvor mange hester du eide, fortalte alt om hvor på rangstigen du befant deg. Selvsagt var gampen, den trofaste arbeidshesten, med et fast og pålitelig lynne, den foretrukne, til stor forskjell fra dagens langbeinte, nervøse traver hest. Men fortsatt er det jentene som er hestegærne.

Min pikelill, min dronning Astrid, var en hestejente. Jeg hadde selvsagt den største respekt for henne i forkant, men det skal sies at den vokste atskillige hakk en dag jeg var med henne til hestestallen på Ekeberg. Voldsomt. Hun red at på til hinder. Hun og hesten i samarbeid, alle de små tegnene med bisselet og i bøylene.

En skilpadde var det første dyret jeg ble kjent med. Huset som han bar på ryggen var mønstret og symmetrisk. Når han var sulten stakk han hodet ut. Jeg befant meg også på gulvet som ham, nærmere bestemt hos min farmor som hadde blomstrete skjørt og var litt krokbøyd antagelig for å følge med på hvordan skilpadden hadde det, kunne jeg tro. Dessuten tenkte jeg at den så klokt på meg, og at dyrene vil oss godt.

Det neste dyret var en hund, eller rettere sagt var de to av samme slag, de hadde sløyfer rundt halsen og var så vimsete og små syntes jeg, veldig små egentlig, og artige! Men da jeg med åpent hjerte strakte ut hånden ble jeg bitt. Jeg gråt ikke før lenge etter. Med en gang var jeg bare sjokkert. Dyr vil meg ikke noe godt, lærte jeg.

Selvsagt mer skeptisk, men like selvsagt har Skjæbnen neste dyr for hånden: Inn i manesjen kommer hesten. Et ikke helt utvokst føll, men større enn meg. Som bare kom løpende rett mot der jeg sto! Hva er det med dyr som kan finne på å løpe sånn bare rett på! De vil jo ikke noe annet enn å skremme!

Her er Alf Prøysen og jeg helt på bølgelengde. Jeg følte endelig jeg fikk en venn da Prøysen i erindringsboka «Det var den gang og itte nå» forteller om sin livslange tilstand med hesteskrekk. Som folk kan bli skogville, og bare på et sekunds varsel føle at de har mistet all orienteringsevne. Jeg har kjent på den skrekken. Morfar lærte meg at du må stå helt stille, selv om du vil løpe. Innskytelsen sier at du vil løpe, men det må du ikke, sa morfar. Men hva gjør du med hesteskrekk?

For Alf som var en landsens gutt var det skjæbnesvangert: Alt arbeid var hesteorientert. Han dro fra bygda som en sjølstempla idiot (og griserøkter). Visstnok var han mest knytta til mora, og det var pleiebroren Olaf som hang med faren. Selv arbeidshesten som far hans fikk bruke fra gården og som de «sjølve» eide, kan han ikke annet enn å skildre den som en sympatisk hest, og som faren sto svært nær. Mens innvendig og inderlig så Prøysen bare hestenes iboende faenskap.

Jeg har fått det bekrefta mange ganger. Hester trenger hard kustus. Selvsagt liker de å bli kjælt med og stelt, men de er humørsjuke og vil alltid gi mennesket en påminnelse om sin egen stolthet. Mennesket = mannen? Det burde egentlig seriøst undersøkes: Takler hestene jentene bedre? Er hesten født med et innvendig varsel: Han der skal du løpe rett på! I motsetning til der Astrid klappet hesten på Ekeberg og den liksom bare knegger lekent, mens den så på meg med et skummelt blikk! 

Men det er som med mitt forhold til hunden, til alle de dyr du møter og som Skjæbnen bringer inn på scenen: Du erkjenner at du er et dyr selv. Et dyr som lever med dyr, noe vi har gjort i årtusener. Så hva er det med å ha hesteskrekk? Noe du kommer over på den ene eller den andre måten. Alf reiste til byen likesågodt han, mens jeg rider med hester gjennom historien, og treffer alt fra kentaurer til hunernes hester (som de tappet blod av for å få en dråpe energi), arabernes hester, Djengis Khan, Karl den XII, Napoleon med sin hær …