"KJENTE JEG DEG?"

Diktene til Rolf Jacobsen i «Nattåpent», hans farvel til den døende hustruen, har gitt meg mye trøst og egen erkjennelse. Især øyeblikket der han spør: «Kjente jeg deg / egentlig. Noe / du aldri fikk sagt eller / vi lot ligge … Ord som stiger opp av søvnen:  / Kjente jeg deg?» Men også i diktet «Huset og hendene» der han begynner: «To hender var som et hus / De sa: / Flytt inn her. / Ikke regn, ikke frost, ikke frykt / Jeg har bodd i det huset / uten regn, uten frost, uten frykt / til tiden kom og rev det ned. / Nå er jeg ute på veiene igjen. / Kappen min er tynn. Det trekker opp / til sne.»

 

Min første hustru Astrid, min pikelill, dronning, alt ettersom, var nettopp Rolf Jacobsens «huset og hendene», og det var jeg fullstendig klar over. Jeg hadde også følt meg fri for frost og frykt, jeg hadde endelig kjent meg som et helt menneske. Alt dette hadde hun gitt meg. Men «tiden kom og rev det ned». Vi var samtidig så forferdelig unge, det ser jeg enda tydeligere i dag: Og jeg var fylt av det jeg måtte bli. Når kjente jeg at Rolf Jacobsens dikt var "mitt"?

Med etterpåklokskap kan man også tenke at forholdet kanskje uansett hadde gått i stykker, men omstendighetene var slettes ikke heldige. Vi tok feil av hverandre. Hun trodde jeg var sterkere enn jeg var. Veldig lenge holdt hun også fast ved denne troen, det er nesten så jeg burde takke for komplementet? Hun har trodd at jeg har kost meg, utnyttet situasjonen til det fulle, gjort det en forfatter skal gjøre – dra ut i verden, leve herrens glade dager! Hun kjente ikke at «det trekker opp til sne», eller hvor tynn kappen min har vært. Det var som om aldri jeg kunne uttrykke noe med glede lenger ...

Jeg trodde at hun var ufølsom. Jeg trodde at hun ikke tenkte på hvordan det gikk med meg. Men hun tok ikke fra meg farskapet. Hun holdt hele tiden kontakten med mine foreldre. Hun har oppdratt mine to sønner til å bli to flotte unge menn. Selv har jeg opp igjennom årene fulgt dem. Med en avstand det har vært vanskelig å overvinne. Underveis har det vært mye klaging. Astrid er en helt annen type enn meg, og har vært åpen med sine uttrykk. Så vet jeg at mine sønner ikke kjenner meg. De tror de kjenner en taper. En som sviktet. Men jeg ønsket aldri å skilles. Jeg har bevart min stolthet.

Jeg skrev et dikt til foreldrene mine:

dere hadde krigen

-          vi hadde våre skilsmisser

dere kunne feire friheten

-          vi har bare våre sår å slikke

dere har kanskje noen graver å legge en krans til

-          vi har ikke en gang et felles fotoalbum

opplevelsene fra krigen snakker dere om enda

-          våre minner forblir i våre egne hoder

dere hadde en felles fiende

-          vår hovedfiende er alltid inni oss selv

dere hadde en visshet om at nå kan alt bare bli bedre

-          vår lærdom er at ingenting kan bøte på skaden, men det kan kanskje aldri bli verre?

ja, dere hadde krigen

-          og vi våre skilsmisser
 

Ja, jeg strakk ut hånden Rolf Jacobsen; ja, jeg har aldri sluttet med det. Håpet i et dikt. Håpet i en glede. Med en varm hånd.