NOEN SEKUNDERS BERØMMELSE

Student, forfatter, jeg kunne lagt til avisbud og vaskehjelp. Tilleggene kom som en følge av at jeg ikke ville ta opp studielån. Nederlaget i Bergen skulle hevnes! Jeg hadde kommet til en grense som barnehageonkel. Jeg tok farvel med politikken, men valgte å studere sosiologi. Historie la jeg på vent. Overmodig sa jeg at jeg har hele pensum inne. Jeg skal ha noe nytt. Så det ble sosiologi og studenttilværelse på Blindern. Dessuten hadde jeg tatt opp pennen fra Bergensoppholdet. Jeg ble forfatter for fullt, og nesten til min død; oppdaget jeg at jeg var i ferd med å slå igjennom. Hva skjer!?!

Aksepten jeg fikk hos min far, brødrene Berg, samt bestefar, ga meg ny selvtillit. Dessuten hvorfor skulle jeg ikke kunne gjøre det skarpt på større arenaer? er jo sånn du kan tenke. At jeg skulle lykkes hadde jeg ikke akkurat planlagt. Det kom som en følge av et slags skippertak. I ettertid kan du tenke at, kanskje ikke timingen var helt god? «Never make your move to soon» som Ry Cooder sang. Gutta var små. Astrids muligheter ikke så store. Det økte selvsagt gapet oss imellom, hun med sin begrensede hjemmetilværelse, mens min tilværelse ble utvidet i all mulig forstand.

Som skjønnlitterær forfatter var jeg tydelig på at jeg ønsket å bruke mitt eget materiale. Jeg ønsket ikke å dikte opp en slags pseudoverden, jeg ville ikke gå over bekken etter vann. At redaktørene på Gyldendal tidlig fattet interesse for manusene jeg sendte inn, var selvsagt stimulerende. Men altså ikke helt umulig å tro, til tross for lektor Bøs strenge dom over mine norskstiler. Jeg skrev tross alt, jeg hadde en følelse av at jeg – som i fotball – bar på et talent.

Men selv om du bruker ditt eget stoff, blir det slettes ikke helt «according to life». Nærmest uten at du vil det, forandrer personene seg. De blir tydeligere enn i virkeligheten; men på den underlige måten at de fratas visse trekk, og tilføres nye. Musikken i boka (som er viktig) ble konsentrert til å handle om the Doors, og Jim Morrison. Jeg ville dessuten skrive en kollektiv roman (ala Alf Prøysens «Trost i taklampa», ikke så harselerende som hos Prøysen, men allikevel med en humoristisk grunntone), og ble med dette enda mer frigjort mitt eget ståsted. Et siste løft fikk jeg da jeg midt i mellom to versjoner av manus hadde lest «Garps bok» av John Irving.

For en bok! Jeg kan enda gjennomleve dramatikken rundt livet til Garp. Dessuten vevdes lesingen av Irvings debutbok inn i dramatikken som hadde begynt å utfolde seg på min egen hjemmearena. For der bar det mot fullt opprør. Det fantes altså en dramatisk nerve i det hele, som fikk meg til å skrive meg fram til min hovedpersons selvmord. I utgangspunktet skulle ikke så ha skjedd, men det kom. Det ble «den fulle konsekvens» som Sigmund Hoftun, hovedredaktør i Gyldendal skrev.

Grunnen til at jeg syns «Ungdomsblues» er en annerledes og viktig bok den dag i dag, er drivet i den, dens vellykkede humoristiske grunntone, og avslutningen som ender midt i solar plexus. Akkurat sånn var det, kan jeg tenke. I overført betydning selvsagt. Virkeligheten var det forferdelig vanskelig å skulle fange, enn si noe om, og den var helt annerledes, mens blues’en min fikk allikevel sagt det! Den viser i tillegg hele tiden en respektfull holdning til bokens kvinneskikkelse (Astrid). Men som det ble, kom jeg til å hate boka, og ville aldri snakke om den. Jeg vet faktisk ikke hvor lenge jeg var lykkelig over den - noen sekunder?

Ved siden av bokutgivelse, tok jeg sosiologi grunnfag med brukbar karakter. Jeg var i full sving som organisator for et slektsstevne på Vollen i Asker. Jeg hadde til de grader «reist kjerringa» som man av en eller annen idiotisk grunn sier. Men hva hjalp det? Det var i det små blitt reist en stor kampanje mot min personlige status, dens utførelse i alminnelighet. Man uttalte at en undertrykkelse av kvinnen i min umiddelbare nærhet foregikk, nemlig Astrid. Undertrykkeren var meg. Stor sympati, og stort engasjement, ble vist, og jeg tapte i den ene diskusjonen etter den andre. Jeg «eide» dessuten ikke min hustru, som det ble påpekt, og Astrids frigjøringsprosess var i full gang. At jeg skulle være forfatter liksom, vel det var en provokasjon. Riv ham ned!