HUMLEN

Rent overflatisk sett skulle jeg til Bergen som student … Ja, du leser riktig. Til Bergen. Utgangspunktet for dette kvantespranget var fortsatt arbeid på Vinmonopolet kombinert med lesing til forberedende. En nokså klassisk vanskelig tid (uansett arbeid). Filosofi, psykologi og logikk er studier som hver for seg er massive, her skulle alt suges til seg på et halvår. Det gjør den planløse studenten til dels motløs. Man gikk på Arne Næss foredrag i fullstappa auditorium, blant et rekordhøyt antall studenter. Leste om de til de grader lite dyrevennlige hundeforsøkene til doktor Pavlov, nokså sjokkert. Men allikevel; hvordan havnet jeg i Bergen?

Eksamensoppgaven i filosofi ble om Kant. «Den som er gjennomtrengt av den moralske fordring, tvinges til troen på Gud eksistens», hadde jeg lest, men det var dessverre det eneste jeg husket. Jeg hadde en anelse om det verste. Under hele studiet hadde jeg beholdt arbeidet på Vinmonopolet, så da eksamen falt måtte jeg sende kompis Stein for å sjekke ut resultatet. Jeg hadde ingen forventinger. Hans opplesning over telefon var sensasjonell. Jeg hadde bestått, men ikke bare det, til svimlende god karakter. Da foreldrene mine fikk vite dette, ble de ville av glede. Jeg skjønte at det var tid for å bli akademiker.  

Og skulle jeg bli det, var det i begrep av å være en humle. Jeg har alltid hatt stor sympati for denne krabaten, og når du har snust så mye etter visdom som meg, skjønner du hva jeg mener. Humlen, opptrer som Bombus hypnorum, Bombus lapidarius eller Bombus horturum, men i svært små «familier». Hele livet på jakt etter blomster. Jeg kunne liksom se meg selv som denne humlen der den drar kammen, eller sine fingre over pelsen full av pollen, ingenting går til spille. Humlen samler alt i samlesekken.

Flyvingen til humlen er et kapitel for seg. Det kan plutselig, nemlig, se ut som humlen mister høyden, helt brått, og stuper ned mot avgrunnen. Før den spretter i været igjen. Man kan innbille seg at den plutselig får en helt ustyrlig tanke. Kanskje tenker den at jeg kan jo pokker ikke fly (et ordtak sier: Kroppens tyngde i forhold til vingenes bæreevne gjør det vitenskapelig umulig for humlen å fly, den vet det imidlertid ikke og flyr allikevel)! Ergo sum videre: Sum, sum.

Arrangementet ble virkeliggjort. Min far snakket om å Ta sjansen! Satsningen syntes allikevel overveldende: De skulle dekke utgiftene, de som ellers var så sparsommelige. Studier i Oslo var nemlig helt uaktuelt fordi fakultetene plutselig var blitt lukket. Bergen var åpen. Var det et problem? Fly tur retur. Påmelding. Se om universitet hadde hybler ledig. Alt i løpet av en dag. Historie måtte det bli. Kjente jeg allikevel noen øyeblikk at alt svaiet?

Ganske riktig: På administrasjonskontoret for Bergen universitet hadde jeg en opplevelse som kvalifiserer til topp ti av øyeblikk man ønsker at gulvet man står på, åpner seg. Et øyeblikk som jeg kjente som humlens katastrofale flukt rett ned mot avgrunnen. Registreringspapirer ble utfylt. Så ble det spørsmål etter min beståtte forberedende prøve, og dette var ikke noe problem. For det første hadde de EDB printa eksamenslister, og jeg hadde jo bestått. Men på listen ser jeg straks, med det innøvde øye vi har for vårt eget navn: Det var ikke bare en Rune Berg på den listen … Den første hadde fått strålende resultater riktig nok, mens den andre og med det rette fødselsøyeblikk … Jeg mener, for en elendighet!

Jeg hadde bestått. Men å melde seg til det åpne studium i Bergen med 4,0 i filosofi, var tøft. Returen over fjellene tung, selv om jeg fløy. Jeg var blek, som det heter. Fratatt alle mulig tanker om at jeg muligens intuitivt hadde forstått Kant uten å ane det, i hvert fall. Et heller vanskelig forhold til Bergen by hadde fått sin begynnelse. Det hører til historien at jeg ble en stund fratatt navnet Arenfeldt, for ellers hadde aldri dette hendt. Jeg fikk tilbake navnet senere. Den dyktige navnbroren min traff jeg også seinere, i et helt utrolig sammentreff. Livet er sånn. Historier samles i samlesekken og bringes til humlenes krukke i bolet. Det er denne krukken jeg øser fra for øyeblikket. Det er mye i den krukken. Jeg fortalte aldri mine foreldre om hendelsen før mange år etter. "Jeg visste det!" sa mamma da. "Det var noe som skjedde deg i Bergen."