NÅR DET SMELLER

Jeg var fortsatt politisk aktivist, for det var ambisjonen. Man var med fordi man ville forandring, man ville sosialismen. Spørsmålet i dypeste forstand, førte bevegelsen til spørsmålet om revolusjon. Etter en sommer med rød leir på Tromøya hvor man tok svømmeknappen, hadde dekknavn og der høydepunktet var et demonstrasjonstog – mot diaré, var det imidlertid i realiteten slutt for min del. Jeg fant ut at jeg var alt annet enn revolusjonær, i betydningen av voldelig. Veien dit var dessuten kranset av to hendelser, som ga meg syn for segn, som all nærkontakt med vold fører til. Vi skal til Veitvet senter.

Den 1. mai 1979 smalt det. Fascisten Kyvik kastet en bombe mot Faglige 1. mai fronts tog, et tog jeg, Astrid og vår sønn Kristoffer gikk i. I Tromsø hadde to år i forveien en bombe sprengt i filler Oktobers bokhandel. Taktikken vår var og både fortelle om høyrekreftene i landet, samt «brenne dem ut». Vi ville rope høyt ut at «De er her!», de skjuler seg i demokratiet vårt, rett foran nesa våres på Veitvet. Aktive gammelnazister, samt nye. En dag holdt vi stand på Veitvet-senteret, rett ved siden av T-banestasjonen. Vi delte ut foldere som fortalte om nazistene, samt høyrefaren i samfunnet. At de var voldelige.

Ved siden utfoldet sentrumslivet på Veitvet seg, i det nokså redselsfulle området som lå under selve banelegemet, i mørket, der Narvesenkiosken samlet ungdommen. «Veitvet-gjengen» var et begrep, og jeg er dem en stor takk skyldig. De eldste gutta holdt liksom fortet, i mange år etter at de passerte de 20. Visst var de noen bråkebøtter, så langt i fra Guds beste barn, men mange av dem hadde noe ved seg. Ove Borgen vanket der. Han var jo et begrep, sanger i gruppa «Remember», dessuten med en solokarriere på trappene da en singel med en versjon av en Clapton låt, gjorde det skarpt på Norgestoppen. Men karriere! Du skulle kanskje ikke si mye om karriere til Ove Borgen.  

Stedets totalt suverene fyllik var også daglig innunder banelegemets tak, i dette bettongrommet der alle lyder fikk ekko. Han gikk selvsagt i fred for Veitvetgjengen, så lenge han var fredelig selv, men det var jo aldri Hugo. Gjengen sto ikke der samtlige timer av døgnet (selv om det kunne føles sånn), de hadde sitt å gjøre på Veitvetkroa, eller om det var stevner rundt forbi, var de der. Ofte for å gjøre ryktet om mulig verre, men også for å ha det morsomt. Livet handler om det.

Standen vekte en del oppmerksomhet. Plutselig hadde virkeligheten kommet til Veitvet. Men dit kom også politiet. Måten de kjørte rett inn i folkeforsamlingen en lørdags formiddag fortalte at de var ute etter noe, eller noen. I begynnelsen tenkte jeg overhode ikke at det kunne dreie seg om vår stand, og at det etter all sannsynlighet gjaldt Veitvetgjengen, som vanlig. Men snart ble jeg svært klar over at det var nettopp det: Vi hadde ikke skaffet den nødvendige tillatelse. De skulle sette seg i respekt.

Så kunne man spørre om standen var en aktivitet som krevde tillatelse, og jeg satte i gang med å parlamentere. At jeg straks pekte meg ut som en slags leder, tenkte jeg ikke over, men ganske snart ville de arrestere meg. Noe jeg slettes ikke fant meg i. Dermed grep to stykker tak i meg, og dro meg mot bilen. Men rundt denne bilen sto allerede Veitvetgjengen. Ganske så fulltallig. Hvis ikke de slapp meg, viste de med all tydelighet at bilen slettes ikke sto trygt.

Jeg ble opptatt i Veitvetgjengen den dagen. Jeg kjente en innvendig varme ovenfor disse utskuddene, disse på kanten av loven. De var voldelige, så klart. En av dem var kjent for sine springskaller. Jeg kjente det på meg at han kom til å utfordre meg, og fulgte nøye med. Han var bror til en gammel skolevenn av Astrid, og anledningen bøy seg. Som motsats møtte jeg framstøtet med en offensiv bar skalle, klink! Der havnet vi halvt i svime begge to, men vel forlikte etterpå.

Verre med fascistene. Vi har lært enda en gang at de er voldelige, men vi burde visst. «Fremad, og aldri glemme!» het det i en gammel arbeidersang. Som historiker er jeg overbevist om sannheten i dette. Like fullt er det et menneskelig trekk å glemme, dog med en iboende dobbelthet. Vi glemmer, men glemmer allikevel ikke.  Hvordan henter vi ut og har kontakt med alt vi gjemmer?