Det var jo aldri tvil om at det var Vålerenga som var laget. Jeg er døpt i Vålerenga kjerke, og etter noen år i Lack street flyttet vi til Vallefaret, som er next door til Valle treningsfelt for nettopp Vålerenga. Vi hang rundt «Brakka» selvsagt, og var kjent med alle spillernes stil kan du si. Fleipen. Holdninga ala «ta’n på hæl’n». Jeg har sett dem komme og gå, Bonden, Henger’n, Bruno, Hoftvedt, Yngve Andersen, Iver’s, Fosser’n …
Lek med ball var obligatorisk, og vi var så mange som holdt oss rundt klubbhuset i håp om bli oppdaget, at man arrangerte matcher der vi fikk prøve oss. Jeg var jo sprinter, og burde helst spilt på vingen, men der havnet jeg aldri. Det var som med sløydbenken, det var som med de to yttersvingene på skøytebanen (da jeg glemte vekslinga), dessuten var jeg nærsynt. Jeg tok ørsmå øyeblikk med «ferie» fra omgivelsene, og avslørte meg. Men i mindre stressa – og trygge øyeblikk demonstrerte jeg at jeg skjønte poenget med å spille vegg, at jeg hadde oversikt. Vi spilte «5 a side», inne som ute …
Fotballinteressen ble i høyeste grad delt av alle i hele familien. Treffene
på Etterstadsletta kunne skifte voldsomt i stemning. Hadde vi en seier i
baklomma kunne det hende at onkel Arnulf lekte at han var intervjuer i
garderoben, med de siste inntrykkene etter kampen. Vålerenga hadde en lang
nedtur i divisjonene på 70-tallet, men vi som var fans stilte på kampene like
trofaste. Like optimistiske, før det motsatte ble bevist, som det ofte ble. Trofastheten
var uomtvistelig. Det fantes bare ett lag. Onkel Arnulf (som også var ving),
godtok til og med kallenavnet «Nuffe» som han til sin store sorg hadde i gata,
men som nå mer kunne sees som et slags kunstnernavn, som egentlig betød han
«Tekniker’n på vingen, ja han i Vålerenga», som til slutt ville bare bli Nuffe.
Uforglemmelig var en match på Bislet da vi slo Brann 5-2, med bestefar,
brødrene Berg, mine fettere. Legg merke til at «vi» slo Brann, og det var en
deilig seier på alle mulige måter. Stemningen var nærmest elektrisk på Store
Stå, og i en situasjon der alle så en åpning for Yngve Andersen, vår slepne
midtbanespiller, og skreik «skyt!», skøyt mannen vi alle liksom var i det øyeblikket, og ballen satt
klistra i vinkelen. For en stund! Ekstatisk!
Jeg har aldri falt i den engelske fella. Det sies at alle
fotballinteresserte i Norge har et engelsk lag de følger. Men fatter, eller
Bergjern som han var da vi så på lørdagskampene på TV, ga meg først og fremst
gleden av å leite etter situasjoner der spillere tar’n på hælen. Laget ble ikke
viktig. Jeg ble opptatt av «Stjernespillere» som George Best (Man U) eller Charlie
George (Arsenal), spillere som kunne utføre underverk. Hva hadde jeg med en engelsk
by å gjøre? Men det har også å gjøre med at TV-bildene ikke gir hele sannheten
om en fotballkamp, bare glimt av den.
Jakten etter kunststykker har fulgt meg, uansett hva slags fotballkamp
jeg ser på; det er kanskje filosofi? Vål’engelsk, sa fattern. Du skal se på
utrolig mange kjedelige kamper, og det må du, men det kan glimte i gråsteinen, det
kan poppe opp et stykke etterlengtet magi. Som på en kamp på Melløs stadion i
Moss. Det virket som hele laget var slapt og giddaløst. Frispark fra
midtstreken. Iver’s står håpløst langt ute på kanten, uttafor 16-meteren, Yngve
Andersen slår en ball i riktig retning, men for en gangs skyld, hardt! Iver’s
handler på instinkt tenker jeg. Kaster seg sidelengs i været, kliner til,
treffer perfekt på volley, ballen går i en aldeles deilig bue i motsatt hjørne.
Pang! 1-0. To spark på ballen. Fra midtstreken. Et øyeblikks galskap,
genialitet. Eneste mål i en elendig kamp, men med et øyeblikk du husker resten
av livet.
Lagspillet, kollektivet, sjakkspillet i fotballen som du vet er
spillets kjerne selv hvor opptatt du er av magien, ser du ikke så godt på TV.
Du må være på stadion – helst høyt oppe, for å se det. Trekkene, trekantene,
samhandlingen. Midt i dette skjer undrene. Fotballkamper antar mulig beskrevne
kampbilder som «rått parti», men der du ser at den laveste spilleren kan vinne
en hodeduell. Der en hengslet yngling rister av seg to kjemper av noen
motspillere, med et rykk og en tunell. Pulsen i kamper der det dirrer, hvor
ingenting er avgjort, der det «ligger mål i luften», noe som kan utløse noe så
vilt som en Bjørge Lillelien ekstase, når det kommer. Det fantastiske er også at
drømmemålene kommer, som for Man C da de vant seriemesterskapet.
Fotballen taler til hjertet aller mest når fotballtilhørigheten din
blir utfordret, har jeg oppdaget. Som da jeg ble klar over at svigerfamilien
min var Lyn-tilhengere, det vil si en klubb på Oslo bys vestkant. Da økte
fotballinteressen og engasjementet mange hakk. Man vil enda sterkere at laget
skal vinne. Selv nederlandske pater Arno, husvenn hos min svigerfamilie, var
Lyn-tilhenger, og så ivrig at han en natt i cella drømte at han skulle ta
straffe. En livaktig drøm dette, for pater Arno tok sats i søvne, spente beinet
rett inn i murveggen, og var handicappet i lang tid etterpå.
Det er da du skjønner at alle som har galskapen intakt, tilhører en
stor familie. Visst er det en krig, men en krig som skal utføres med lovlige
midler. Der det er den smarteste, den minst stressa aktøren som gir den
forløsende pasningen, eller dukker opp på rett sted, til rett tid. Øyeblikk som
får hjertet til å banke sterkest om du har hjerte til det, og kan prisverdige
dette, trass i at du nettopp fikk et mål midt i fleisen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar