"THE SURFACE PEOPLE"

Vi hadde giftet oss svært unge. Jeg var i mine spede 20-år, Astrid var tenåring (det var 3 års aldersforskjell, jeg var plutselig blitt så mye eldre). At vi som gifte skulle spille voksne og ansvarlige (og særlig jeg), lå på oss selvsagt, men vi var ungdommer like fullt.  Min kjæreste og jeg hadde uansett vært de «hippeste» blant de hippe. Vi vanket på det definitivt hippe teaterklubb/utestedet Bikuben, min kjæreste solgte klær i en nær sagt «frikete» klesbutikk i lille Grensen. Vi inngikk ekteskap så midt i 70-tallet som vi kunne, de amerikanske troppene ble evakuert fra Syd Vietnam i 75. Dette handler om ungdommens storslagne overflatiskhet, og en lengre pause som inntrådte med langt hår. Mye langt hår.

70-tallet ebbet ut (eller eksploderte, vil pønkerne si) i et helt annet signal, og som David Byrne sang inn i 80-tallet: «I’ve changed my hairstyle so many times / I don’t know what I look like». Foreldregenerasjonen hadde kjempet heltemodig mot det lange håret, det hadde vært så alvorlig at jeg husker en lærer på Hovin ble berømt (eller forhatt er en riktigere beskrivelse) for å ha tvangsklippet en elev. Men da det lange håret var erobret oppsto det nærmest en pause. Jeg snakker om 70-tallets ensretting som definitivt lå i dette erobrede håret. Pluss en klesstil som hentet inspirasjon fra klær som ble skapt i India.

Astrid var nærmest som en dronning med sin «kjendis» stilling i klesbutikken. Det var jo ikke en eneste kleskodeopptatt ungdom som ikke visste hvem hun var. Selv prøvde hun å få meg inn i samme bransjen. Jeg aksepterte, selvsagt fordi jeg kunne se helt riktig ut, men det som var inni meg passet overhode ikke til oppgaven. Mitt overmot (og positivitet) fikk meg til å føle meg som en skikkelig klovn der jeg sto uten å vite hvor jeg skulle plassere hendene for eksempel. Hva gjør et menneske som står i butikk med hendene sine? Ikke i lommen i hvert fall som selvsagt er svært nær det foretrukne alternativ, men som er forbudt! Han som eide butikken var svært streng på det der. Jeg følte at han var skeptisk til mine salgsegenskaper fra dag 1, og det hadde han all mulig grunn til. Det verste for Astrid var at hun ikke fikk jobbe i butikken som gravid. Jeg var glad til, men det var jo helt feil!

Jeg hadde et ambivalent forhold til hippiekulturen. «Blomsterbarna» ble kjent gjennom Woodstock-filmene som kom nokså seint til norske kinoer. Mye av meg opponerte mot musikken, den var rett og slett for rotete ofte, og bildene av de surrete unge menneskene som lekte «frie» og rullet tilsynelatende hemningsløse omkring i blomsterenger, eller søle, alt ettersom, var ikke akkurat my cup of tea! Jeg ville verken se filmene, eller høre på musikken faktisk. Selv valgte jeg en Bowieaktig frisyre. Kall det en mellomting helst. Meg selv. Men hvem var jeg?

Alt er politikk, men innen den politiske bevegelsen var det også kleskoder. Og motsetninger! Man kunne gå med riktige klistremerker, man burde gå med riktige klistremerker. En tydelig arbeidsskjorte. Sidebagen med eventuell politisk lektyre, (følger meg den dag i dag). Jeg klampet rundt i tresko i svært mange år. Kombinert med en gammel dressjakke kunne det til og med se ganske anstendig ut. Jeg hadde veldig sansen for Frank Zappas satiriske grep, selv om de aldri var helt politisk korrekte. Jeg hadde en anarkistisk legning, fikk jeg høre fra den leiren. Jeg var ikke folkelig nok. Men så klart jeg likte Vømmøl!

For en med et yrke, inngått ekteskap, hus, barn, hage kunne jeg også være en betrakter. Rolig laid back. Men jeg sleit. Jeg ser på bildene at plutselig hadde jeg bart, eller skjegg, eller ingenting. Kortere hår, lengre hår. For alt bunnet ut i denne indre usikkerheten: Hvem er jeg under denne overflaten? Noe som bobler? Om ikke alt var helt greit, og man satt hjemme etter at barna hadde lagt seg, og skulle på jobb dagen etter. Selv om man var 20 år.

Overflaten, ensrettingen i ungdomskulturen; alt er seg likt, selv om ungdomskulturen på sett og vis ble definert og utformet på 70-tall. Jeg følte meg slettes ikke bekvem med Abba og Queen, eller dette jeg foraktfullt kalte "disco". Like fullt var jeg en del av det. Vi hadde bare gått av dansegulvet. Vi bar avtrykket, men var ikke lenger de hippe.

En nabo som jeg veldig lenge kunne se som et par føtter som stakk ut under et amerikansk bilglis, viste seg å bære avtrykket fra 60-tallet. Da jeg kom i snakk med ham viste han meg sin innebygde platespiller med Elvis skivene klare. Han var også et avtrykk, og en av de hippeste i sin tid. Vi var som to museumsgjenstander, kjente jeg, selv om jeg kunne sverge på at han var verst.