ARBEIDSERFARING

Det var et strengt regime i heimen som sa at arbeidet adler mannen, og noe helt naturlig at man i ferier og ellers søkte å finne arbeid. Av og til sørget fatter og mutters kontakter for at man ordnet seg, men etter hvert fikk jeg sansen for Arbeidsformidlingen eller «Dagsen» i Storgata, i en bygning (gassverkets gamle administrasjonsbygning) som ironisk nok seinere hen skulle bli arbeidsplassen min. Jeg kan si jeg er så heldig at jeg opplevde faktisk å tilhøre et arbeidslag som samarbeidet med bestefar oppi krana på Grønlia kai.

Noen av disse erfaringene inneholdt lærdom som svei skikkelig. Som da jeg og fatters sjefssønn hadde fått i oppgave å dele ut reklame. Vi fikk fylt hver vår bag med foldere som skulle oppi postkasser, ja der hvor vi så en anledning å levere, vi stilte med sykkel. Først tok vi for oss blokkene på Sinsen og arbeidet oss ned mot sentrum. En fortvilelse hos oss vokste. Bagens innhold minket jo ikke i det hele tatt! Hvem som kom med forslaget aner jeg ikke. Vi utgjorde et felleskap, og ved diverse parkeringsplasser så vi en super anledning til raskt å bli kvitt folderne. Det var lett etter hvert også hvis vi ikke bare la inn en folder, men to, tre? – Leksen kom da vi kom til sjefens kontor, og da han smalt en bunke med foldere på bordet og spurte Hva har dere gjort!?! Følelsen deretter kan jeg gjenkjenne svært livaktig den dag i dag. Nei, aldri gjør det lett for deg selv: Det straffes alltid! Før eller siden.

En annen jobb jeg også kom helt skeivt ut med var på et lager; jeg er i dag ikke i stand til å huske hvor det var. Fortrengningens mekanismer er godt utviklet hos oss. Jeg følte bare ikke for den jobben. Mamma hadde skaffet meg den, men jeg meldte meg syk titt og ofte. Jeg tror faktisk jeg rett og slett fikk sparken. Pinlig. Grunnen til at jeg kunne gjøre det var at jeg bodde hos en kamerat, og var uten det vanlige oppsynet. Jeg var med andre ord friheten lite verdig.

Dagsen derimot var alltid en stor opplevelse. Du tok med deg en matpakke, stilte opp i det overfylte lokalet sammen med andre yngre håpefulle, men også en broket mengde tørste krabater i alle aldre. Det var fra Dagsen jeg en dag fikk jobb på Grønlia og møtte bestefar. Helt uforglemmelig. Det var også fra Dagsen jeg fikk jobb på et bakeri. Der sto jeg med hansker på, og tok i mot brødene. Snart falt jeg inn i maskinens hjernetomme rytmikk, tok i mot, stablet, tok i mot i et høyere og høyere tempo, det var da som utgjort, tenkte jeg. Hva skjer? Jeg klarte ikke en gang å ta i mot, det ble helt vilt, brød tøyt ut fra samlebåndet, det var som om jeg var havnet i Charlie Chaplins «Modern times», jeg hørte rop, skrik, inntil en funksjonær i frakk kom bort til båndet, trykket på en knapp som stilnet hele prosessen …

Det er ikke mye industri igjen i verken Norge eller andre steder i Europa. I industriens tunge områder står tomme lagerhaller, piper, tanker, endeløse metalliske forvridde forlatte muttere, skruer, spaker, bølgeblikk i en eim av rust. Sannsynligvis må vi finne opp håndverket på nytt. I utgangspunktet er våre hender og perfekte fingres mål, deres nytte, denne urgamle presisjonen i akkurat en bevegelse, alt er der, uten nytte lenger, om det ikke handler om å taste på en pc, la fingeren gli over en skjerm. Vi vokser oss høyere og høyere, tjukkere og tjukkere, alt er i dårligere stand enn tidligere, ingenting bygges for å vare lenger enn en liten overskuelig tid, der det må byttes ut, kastes.

Favorittarbeidsplassen ble med tiden Vinmonopolets lager med produksjon på Haslevangen. Der fikk du utlevert blått arbeidstøy, Pelly, du stemplet inn, og ble tilbudt de merkeligste jobber. Jeg har vært truckfører, heisvakt, arbeider på originallageret, stabler av Vinmonopolets forsendelser med tog, tapper, gjennomlysningskikkador, rengjøringsekspert på glassvaskeriet, og hver gang jeg ønsket arbeid fikk jeg det. Jeg hadde det beste skussmål, og elsket arbeidet. Jeg kunne ha blitt der til evig tid.

Det er en opplevelse av å smelte inn i en sammenheng der du snart oppgir dine egne litt slitsomme trivialiteter. Største delen av et døgn slipper du unna. Du fikk ukentlig en pose med det nøyaktige antallet penger. På kantinen spiste du solid mat, så du opp en gang i blant til køene der dine arbeidskamerater i akkurat den samme bekledningen sto, kunne du allikevel se at de var der alle sammen Nixon, Leif Juster, Frankenstein, Langbein og Mikke Mus. Nei, det kunne jo ikke gå i lengden.