OH SAILOR BOY!

Det er en anakronisme: Så fort du kommer inn døra hos meg, møtes du av skip i alle varianter. Det er seilskuter fra mormors jekteskippere i Oslofjorden, motiver av marinemaler Barth, skutemalerier av skipsreder Sunnes flåte i Arendal med høydepunktet modellen av «Mardøll» som ble bygd i Son, med mer. Det er som å komme inn i et hjem passende en sørlending, mye mindre en forskremt bymann som har bosatt seg på Hadeland.

Oslo vender av en eller annen grunn ryggen til bryggene og fjorden. Riktignok har rikfolk annektert sjøfolkets arena; de har kommet ned fra høydene, og av en eller annen grunn syns de det nå er svært så gjevt å bo så nær sjøen som mulig. Snakker vi om en pendelbevegelse her? Blir det sånn at når havet stiger, redder de seg fra kysten og tilbake til høydene sine igjen?

Det var en stor bevegelse for at Sjømannen skulle få stemplet som nasjonens ryggrad i «la belle epoque». Nå kan vi si at han heldigvis ikke fikk denne rollen. Kanskje var man oppmerksom på hans beklagelige fester ved landstigning, at han ikke hadde den nødvendige moralske tyngde? Rent politisk var han også en lettvekter. Det syntes ved saken om Nortraship. Krigsseilere gikk med sine skavanker rundt om i byen, og snart kom jeg til å møte en og annen av dem som miljøarbeider på Rusa. I dag har  ikke Norge mange sjøfolk igjen.

Det hender jeg synger: La oss entre landgangen / oh sailor boy / med alt ditt pikkpakk stappa i en skipssekk / sette kurs for Singapore eller Mandalai / Du må plystre akkurat den der strofen / oh sailor boy / spytte, banne, svært lite gudfryktig / ja, it’s a crying shame / du ikke hiver ankeret noe mer. Refrenget er: Havet er det samme / kysten like lang / en dag var han simpelthen borte / du kan lure om du får se ham igjen? Neste vers: Fortell om den første trippen / oh sailor boy / om da det var havblikk / og maten lukta råtten lang lei / Fortell om landgangen i Barcelona / oh sailor boy / om senoritaen som blunka / de brødrene hennes som var ute etter deg …

Bestefar, «Havets konge». Onkel Arnulf som var maskinsjef da skipet seilte inn Hudson bay. Grandonkel Albert fra Tønsberg, hvalfangeren som satt og vugget og pekte på verdenskartet jeg hadde på veggen. For en sjømann! Han var godt oppi åra da en bil kom i høy hastighet gjennom bygatene i Tønsberg bak ham. En situasjon Albert løste ved at han hoppet rett til værs, og landet pent på panseret, uskadd. Samtlige sailor boys var liksom med meg da jeg oppdaget historien om skipet «Mardøll», og jeg falt på en måte pladask.

Det viste seg at det var mulig å forske seg fram til alle mulige detaljer rundt dette skipet. Det fantes en modell av henne i Arendal. Jeg fant rederens kopibøker på Sjøfartsmuseet, 1500 sider som dekket skipets dager. Jeg seilte til og med til Son der skipet ble bygd. Jeg reiste til Madeira der skipet forliste. Selvsagt var det forunderlig at modellbyggeren og den inntil da nokså historieløse bestefar, skulle få oppleve skipsmodellen av «Mardøll» - Mardøll, dette norrøne navnet som av alt er et navn på Kjærlighetsgudinnen Frøya, og som betyr – den som skinner over havet.

Sender samtidig en hilsen til Reidar Johansen i Son – som åpnet konversasjonen med at Jeg tror vi har en felles kjæreste. Pluss en hilsen til deg kaptein Hareide, til minne om vår jomfruseilas med «Frille», samt vår uforglemmelige reise til Swansea.