"I CAN HEAR MUSIC"

Fra morfar der han satt i gyngestolen ved radioen, og elsket Beethoven. Til pianoet i stua på Fjeld der jeg kunne liste fram de uendelige toner. Fra Krestjan spellemann og fiolinen som han kunne spille Halvorsens valser med. Til tante Sine som sang åndelige viser og spilte gitar. Fra farfar som spilte mandolin og sang om «Lille vakre Anna», til hele hurven av Berg-familiemedlemmer i allsang. Fra onkel Franks grammofon på stua med høytalere inn til der jeg sov med full power av Louis Armstrong jazz: Til mine foreldre som elsket Louis og plutselig ble urolige fordi sønnen deres som vanligvis skreik så høylytt plutselig var blitt lydløs. Faktum var at jeg digga.

Fra mamma da hun spilte – ikke alltid helt uoppfordret - «Für Elise» på piano. Til hun heller sang skillingsviser, eller sang flerstemt med søstrene en søster Bjørklund-melodi. Fra blokkfløytetriller med biskop Smemos lyse og elskelig frøkendatter. Til guttekorsang i operasanger Svein Bruuns St. Johannes guttene. Fra første gang jeg hørte Hep Stars «Caddilac». Til jeg svømte på Manglerud badet med Beach boys «California girls» på øret. Fra onkel Franks neste jazz stunt med Miles Davis og skiva «In a silent way». Til min oppdagelse av Sogn Jazzklubb, Club 7, Malla der du kunne høre legender som Dexter Gordon, Ben Webster og Rhasaan Roland Kirk.

Musikken har alltid vært der i livet mitt, og jeg har oppdaget all musikken i genene som i sin tur har gitt oss talenter. Forgjengerne har rett og slett myket opp musikkgenet. De har gitt oss forståelsen gjennom sin egen. Gitt oss rytmen i kroppen, for den er essensiell: Grunnen til at onkel Arnulf innførte Limbo og siden dro til Afrika.

Det handler om levende musikk, og da tenker jeg alltid på lignelsen med Herren og talentene som ble delt ut i Matteus evangelium. Vi bryr oss ikke om at talenter egentlig betyr penger, lignelser kan anvendes til hva det skal være; i særdeleshet poenget om nyttigjøring av talentene: Bruk dem bror! Syng ut søster! Jeg liker også den konkrete historien om Jesus i Johannes evangelium, da han sa: Den som er uten synd, kan kaste den første stein.

Jeg spiller min gitar fortsatt, og det hender at jeg spiller ute. Jeg holder talentet ved like. Kommer du på besøk i Bjerkegården, vil jeg garantert ha musikk på, tidvis er den i forgrunnen, andre ganger bak. Samlingen av musikk som pryder hyllene er så vidtfavnende som mulig. Det finnes aldri god eller dårlig musikk, det finnes ekte musikk – og det finnes falsk. Den falske avslører du lett når du først har hørt den ekte, og jeg er ikke i tvil om hva jeg foretrekker. Selv om det kan være tøft å være falsk.

Men det tok lang tid før jeg oppdaget stillheten. Kanskje alt for lang tid? På 60-70-tall ville jeg at det aldri skulle stanse: Alt tilsa mer, mer. Stereoanleggene ble bedre. Bandene ble mer og mer utfordrende. Helt til det kanskje ble for mye. Ikke at jeg oppdaget det. Jeg måtte bli syk først. Så syk at jeg ikke orket å høre musikk. Verken det eller mye annet. Men først inne i denne stillheten kunne jeg høre musikk igjen. Også den indre. «I can hear music»!