BELLA ITALIA

Året 1966. Det slo nærmest ned som en bombe: Det ble ganske utrolig besluttet at alle sammen, jeg, søster, mor, far, farmor, farfar, Jenny og Håkon sammen skulle reise til Italia. Cattolica, Rimini, Adriaterhavet, hotell Marconi, «la dolce vita», bon giorno! Når jeg ser på bildene i dag har de en slags gyllen patina. Det var selvsagt en svært vellykket manøver grandtante Jenny hadde utført, dessuten var hennes Håkon en selskapsløve, og morsompeter av dimensjoner. Han og farfar var arbeidskolleger, bryggeslusker begge to.

Søstrene Isaksen delte skjebne. På et vis inkluderte deres felles tap av to sønner at de begge kom til å elske meg. Ja meg. Guttungen Rune. Farmors kjære Rolf, en onkel av meg som var i tenårene da han døde av leukemi, og grandtante Jennys eneste sønn Arvid, som døde i en arbeidsulykke på brygga i Oslo: Begges død i alt for ung alder hadde skapt dette behovet hos dem, et felles behov der de gledet seg over å få min oppmerksomhet. Det var et akseptert behov.

Men hvordan kunne nå dette bli et problem? Jo, dels fordi jeg elsket min Olga, min farmor over alt på jord. Jeg hadde tidvis bodd hos henne, jeg ville rett og slett ikke hjem den gangen, jeg ville bo hos farmor. Det var pinlig for mine foreldre, det måtte dempes en smule. Men forholdet holdt seg sterkt, vi var like glade hver gang vi traff hverandre. Hun kunne be meg på bytur, med innlagt besøk på kafé. Da var vi så høytidelige der vi begge elsket fornemmelsen av byens sus, og hverandres selskap, jeg med min brus og hun sin kaffe. Alt dette vekket selvsagt Jennys såre morsfølelser til livet. Min grandtante Jenny som så at søsterens gleder også kunne bli hennes, innledet en strategi.

Italia var en slags sukret karamell. Samtidig en uimotsigelig pakke som alle kunne nyte godt av! Den var slettes ikke smålåten på noe vis: De hadde arvet penger, de var barnløse, de bestemte seg for å ta på spanderbukser. Bona sera senorita! Palmene, det azurblåe havet. Varmen, det indre livet i landsbyen som liksom tøyt ut på gatene. Aller best husker jeg VM-finalen i fotball, fordi vi satt på en typisk bar med fjernsynsapparat. Hvilken fotballinteressert som helst kan regne ut at jeg snakker om den eneste finalen England noensinne har vunnet. Tyskland som motstander. Samt den omdiskuterte dupperen fra Geoff Hurst; var den innenfor? Gjett om det ble diskutert på den kafeen vi så kampen på i Italia. Dessuten er det så åpenbart i fotball hvem du holder med; det også tyter ut av deg så å si. På italiensk manér var vår pro-engelske holdning svært provoserende, og en italiener lar seg provosere. Han ønsker å bli provosert! Rett og slett herlig! Jeg elsket det, mens far, farfar og Håkon mente det var best å finne en annen kafé.

Voldsomt begeistret for siestaen var jeg nok ikke i 1966, men det var en stund uten bevoktning. Søster og jeg gjorde oss kjent med hotell Marconis kriker og kroker, og vi ble kjent med hotellpersonalet. Siestaen som er på vei til å forsvinne, som alle god ting, har jeg siden forstått er genial: Du har faktisk to muligheter i løpet av en dag. Om ikke bon giorno slår til, har du alltids bona sera!

Jeg har det sånn at Italia er mitt favorittland den dag i dag, og i turismens barndom var vi svært nær  Fellinis kjærlighetserklæring til Rimini (nabobyen til Cattolica) «Amarcorde» (1973). Men livet er sånn lagd at det alltid blir noen som får det trist, ja alltid noen som taper. Midt i all lykken, kjenner jeg på dette. Er det ikke alltid noe sårt, noe urovekkende der, selv hvor flott det kan være? Burde England ha vunnet? Var det galt av meg å le av onkel Håkons vitser? Men de italienske kvinnene kunne faktisk aldri få nok av å klappe meg på hodet; og det hadde jeg egentlig ikke noe imot. Det var bare litt foruroligende.