HEMMELIGHETEN

Et valg er foretatt. Tiden skjuler dette valget, og man forsones med det. Det ble foretatt med alle de involverte parters forståelse. Snart ligger det helt bortgjemt. Snakkes aldri om. Men så kommer en ny generasjon til, med en nyutklekt slektsforsker i spissen. Alle de involverte merker at hemmeligheten, valget og forsoningen settes på spill. Allikevel velger bestefar å spille med meg – slektsforskeren. Han ofrer hemmeligheten.

Siden jeg bare var en barnerumpe, og fullstendig uten livserfaring forsto jeg jo slettes ikke hva jeg satte i gang. Jeg bare merket at forskingen møtte motstand. Anti-slektsforskingen hadde til og med en klar politisk retning. Å ikke se seg tilbake ble nemlig ansett som et nødvendig verktøy for å kunne gripe friheten, at man ikke var opptatt av «det gamle rælet». Sosialdemokratene i familien støttet denne holdningen. Hadde man ikke kommet til byen for å komme seg vekk fra fattigdom og elendighet? Hvorfor skulle man minnes det?

Mitt møte med Statsarkivet anno 1960 og 70-tall hadde selvsagt gitt meg den klare oppfatningen at slektsforsking var i utgangspunktet for «fine familier». Bonde- og embetsmannslekt var interessant, resten var Hansen og Olsen. Jeg var ikke blind. Så fant jeg heller ikke mye om kystbeboerne i Askers bygdebok. Først da jeg kom lengre tilbake dukket det opp kjente gårdsnavn, og jeg hadde endelig funnet de rette bondelinjene man var opptatt av i slektshistorisk fremstilling. Tante Sines foreldre var fattige. Huset Fjeld hadde de bare så vidt hatt rå til å sette opp.

Men i motsetning til de andre så var ikke farfar negativ. Han fortalte det han visste. Hans fars navn fantes ikke for folketellingen i 1900 (han hadde skiftet navn) så jeg undersøkte morslekten. Med en gang kom det for en dag at «hvitsnipp» stempelet som farfars svigerfamilie hadde gitt ham, hadde noe for seg. De hadde bare sett det på ham antagelig. Kommunister hadde nese for sånt. Bestefars usikre oppkomst, hans «uekte barn» status skjulte altså rett og slett en klassereise. Fra embetsmannsslekt til proletariat.

Hemmeligheten, farfars valg, kunne ikke lenger holdes skjult. Så kom den fram i noen slags puslebiter, der jeg kan ane at farfar hadde alliert seg med kommunistene den gangen, rett etter krigen da moren hans døde, da han valgte å frasi seg morsarven. Alle forsto at det måtte ha vært et tungt valg, men riktig ut ifra et klassestandpunkt? I realiteten, og rent bortsett fra rede penger, sa han fra seg hus på Kastellet ved Nordstrand, et sommersted ved Holmestrand. Det eneste han tok med seg var noen malerier. Moren hadde giftet seg, og hun og hans stefar satt godt i det. Men med hvilken glede ville farfar med familie kunne ta over herlighetene? De måtte ha skiftet liv fullstendig!

Jeg har ofte tenkt: Sånt et utrolig tungt valg! Men han ble fri. Og akkurat dette forsto jeg. Vi gikk med stormskritt mot 70-tallets frigjørende estetikk, der Amerika og Sovjet fikk sine pass påskrevet. Snart var vi en hel generasjon som priset friheten, og gjerne ville slå et slag for frihet i alle livets sammenhenger. Sånt et deilig ord: Frihet!!! Men ble vi frie fra penger, makt og overflatiskhet?

Det har hendt jeg har gitt kommunistene rett angående slektsforskingen. At det kan være helt nødvendig og ikke se bakover. Det behøver dermed ikke å være et absolutt standpunkt, men foranderlig som livet selv. Moderne slektsforsking gir heldigvis langt større muligheter for de med såkalt «fattig» bakgrunn til å finne fram. Den er ikke bare til for å sole seg i sin slekts herlighet lenger, men et prosjekt som kan gi deg økt forståelse for livets mangfold.

Bestefar kunne bedt om at det ikke ble noen forsking. Han kunne holdt hemmeligheten tett til brystet. Men som det var fulgte han slektsforskingen med voksende interesse. Han var til og med meg til det nye statsarkivet på Sognsvann, for det var tydelig at funnene åpnet opp, og at de langsomt ga ham historiene tilbake. Kanskje enda mer å tenke på i forhold til sitt store valg? Han kommenterte det aldri. Valget, eller hemmeligheten, slapp han imidlertid å bære helt alene. Vi måtte kjenne på den hele familien, og akseptere valget. Ikke minst respektere ham! Han var en sjelden mann, bestefar.