VÅR SVENSKA BROR

Sør Norge deles av langfjella, og der vest Norge helt ned til sørlandet er mest knyttet til Danmark, er vi i øst Norge mest knyttet til Sverige. Så møter vi også svensker støtt, om de så dukker opp i slekta eller om vi treffer dem på kafé eller restaurant.  Oldemor Michelsen ønsket ikke unionsoppløsningen i 1905, som en av svært få. Oldefar Isaksen hadde to svenske foreldre, men var født på Nes i Ringsaker. Selv er jeg vokst opp med svensk radio P3, svensk TV, og ble rimelig godt orientert i det svenske kulturliv.

Det er klart grenseovergangen går smurt når du på et vis kommer «hjem». Da onkel Sverre og jeg tok oss en tur spilte vi svenske favorittsanger med Sven Ingvars. Vi skinte som «sola i Karlstad», vi skulle «hjem» til Värmland der de røde stugane er hemskt vackra. Der skogene er dype og hemmelighetsfulle. Tilbake dit de finske forfedrene en gang hadde ankommet. I «tolvmilsskogen» var det mange som ble lenge, men Kjersti Andersdotter som traff militærsdrengen fra Dalsland som var kommet til Brunskog, hun ble med barn, og fulgte Isak Pihls vei inn i Norge. Det var i den svensknorske unionens dager.

Det ble en kjærlighetstragedie ut av det hele. Isak reiste fra Kjersti og hennes to barn, til Amerika. Igjen Amerika. Pihl – dette militærnavnet – tok han med seg over dammen, og han innebærer en gåte vi ikke har løst. Sporene forsvinner i Wisconsin. Kjersti ble igjen på Nes, mens Isak gikk over et islagt Mjøsa til Hamar og jernbanen som skulle frakte ham videre. Det sies at hun hentet fram all sin finnetrollkraft og ønsket ham under isen. Vi har et bilde av Kjersti da hun var krokbøyd og røyket tobakk i krittpipe, et av de få glimt farmor ga oss.

Det var mye fattigdom i Sverige; den gamle krigernasjonen gikk på knærne etter 1700-tall. Man ser i Sverige selvsagt rester av denne stolte tradisjonen. I motsetning til oss bevarte svenskene sin adel. Men mest merker man en svensk nøysomhet, en bondsk overlevelsesvilje. Det måste vara orden och reda. Samtidig hadde de den mest frittalende og fantastiske visesanger Skandinavia har frembrakt – Cornelis Vreeswijk. Jeg elsket ham. Han var selv ikke svensk, men søkte i de svenske røtter som ingen annen. Hentet fram Bellman, Taube og Nils Ferlin. Han sang sanger som selv min mormor Esther elsket, til barnelatter og linjen: «Om inte barn funnos, slutar jag». Han måtte nesten slutte som visesanger i Sverige; det ble rett og slett ganska tuft med all den orden och reda.

Hadeland har en rik innflytterkultur fra Sverige. Her var det et stort behov av deres eminente steinarbeidere. Svenskene har lange tradisjoner med bygging av diker, dammer og kanaler. De lå også mange hestehoder foran Norge med hensyn til bergverksdrift. Rallarkulturen har også et stort innspill av svensker. Man trengte ikke alltid å gå til Tyskland eller England. Så finner vi også mange eksempler i Hadeland på at et svensk lederskap fikk fotfeste. Det kan nevnes at Anker-familien hadde svenske aner, og ble adlet som etterslekt av adelsfamilien Ankar.

Den svenske fattigdommen har gitt utallige norske helgeturister plass og rom langs denne østgrensen mellom Sverige og Norge. Vi drar også utallige ganger over grensen for å handle kjøtt, tobakk og diverse läsk. Vår svenske bror er ikke lenger rik eller så overlegen, men opplever jeg nummeret før blir mer sympatisk enn våres egne.  Men det hjelper så visst at du rett ofte kan møte folk på Hadeland som sier at var det ikke for en svensk rallare, så hadde ikke jeg vært her! Kjenner godt at jeg liker det.