UT PÅ TUR, ALDRI SUR

Uansett vær. Uansett alt mulig som kunne få en oppvoksende yngling til å ønske noe annet; det ble tur. Hver søndag. Som oftest inn i skogene utenfor byen, Nøklevann rundt, der traff fatter’n sine idrettskamerater og pratet plutselig det røffeste Vålerengaspråket som fantes, og vi så det i mammas øyne: Men Tore da! Var vi heldige vanket det bål, stekte pølser, kanskje brus? Fast innslag var alltid da pappa trakk pusten dypt, så megetsigende på oss og sa: «Kjenn den duften!?!»

Hovedstaden har disse to fordelene, ved siden av generelt god plassering i fra naturens side: Skogene og Vippetangen. På sistnevnte brygge kan du seile ut til en av øyene; Hovedøya, Gressholmen eller Langøyene, eller det var i hvert fall sånn. Vi gjorde det ofte. På Hovedøya funket det gamle cisterienserklosteret som en magnet. Jeg skulle langt seinere få vite at Munkerud her i Søre Oppdalen eides av Hovedøya kloster, før klosteret brant (siden overtok kongen det meste); man krysser ofte spor. Ruinene på Hovedøya er et eldorado.

Farmor og farfar var ofte med til øyene, det var især bestefar som likte seg her. Onkel Arnulf og tante Ellen med kusinene mine Bente og Tone var med. Vi botaniserte. Vi lekte gjemsel. Vi utforsket alle deler av øyene. Dette var våre faste søndagsturer om våren, der vi slo oss ned på pledd i solhellingene, skrattet og syntes livet var godt.

De gangene vi hadde bil, åpnet det seg andre muligheter. Pappa hadde sansen for det spektakulære; og introduserte oss for dagstur til «Verdens ende». Det innebar at vi sto opp i otta riktignok, men vi var med på den. En god værmelding var i utgangspunktet en fordel, men vi fant ut at det er ikke noe som heter fint vær på Tjøme. Vindene blåser skyene bort, og Færder fyr synes i horisonten åkke som. Svaberg, holmer og skjær, en uendelighet av tid.

Aldri var det hyttetur. Hytte var først og fremst ikke noe for fatter’n. Jeg tror han hadde mer enn nok med alt reparasjonsarbeid som kom på ute på Fjeld. Det gamle huset hadde alltid en eller annen utfordring, og selv om morfar insisterte på å klare seg selv, var han snart kjempefornøyd når fatter’n ga ham en hånd. Selv ble jeg en hyttefantast med årene; ja hytte er stikkordet som førte meg til Hadeland i utgangspunktet, men jeg ser friheten mor og far kjente på; de hadde jo et hav av muligheter foran seg.

Alle årstider ble benyttet. Vi hadde digre åpne sletter rundt oss som ble til hemningsløs skigåing og åpne vann der vi gikk på skøyter så fort isen la seg. Det krydde av unger ute, det er så sterkt dette minnet at jeg reagerer på at det er så få barn å se nå til dags. Hvor er de? Jo, alt foregår innendørs, alt er tilrettelagt.

Jeg kjenner det kribler i kroppen hver søndag den dag i dag, selv om jeg ikke skal påstå at jeg aldri har latt kirkeklokkene ringe fra seg, eller har tilbrakt mang en søndag under en fantastisk god dyne. Alt har sin tid. Men blir kriblinga sterk nok tar jeg meg en tur ut i skauen, og så fort jeg har gått meg varm, priser jeg meg lykkelig over at jeg er sprek nok til å gå i ulendt terreng og at jeg har fått turinstinktet inn med morsmelken.