PÅ DEN RØDE PLASS

Jeg var ikke gammel da jeg ble forelsket første gang. Lise het hun. Hun bodde en etasje over oss og hun var livlig. Om det var forelskelse skal jeg ikke påstå hundre prosent, jeg ble liksom bare litt merkelig innvendig. Så ble jeg også på en avgjørende tid i min utvikling nærmest omsvermet. Jeg oppdaget i 1966 at de voksne kvinnene i Italia var så begeistret at de klappet meg i tide og utide, dessuten visste ikke søstrene Isaksen hva godt de skulle gjøre for å få min oppmerksomhet, og så får jeg i tillegg denne opplevelsen på Den røde plass.

Året 1967 ble jeg bedt til audiens i overlærer Nils Volds kontorlokale på Hovin skole, det berømmelige kontoret med utsikt over hele skolegården. Man risikerte helst en alvorlig korreks i en sånn anledning, men forkontorets dame smilte bare bredt. Alt var solskinn, og jeg fikk fri fra timen at på til. Det var søkt om fritagelse fra skole i 14 dager for mitt vedkommende i anledning reisen til Sovjetsamveldet. Jeg husker ikke hva han sa, men jeg følte da som nå at det var en slags historisk begivenhet, det var «once in a lifetime» der «you might find yourself in another part of the world».

Det var et eventyr, men jeg måtte love farmor at jeg tenkte på henne. Første etappe var båten til København i høststorm. Vi skulle reise med de danske kommunister som var overbegeistret fordi det danske hold nettopp hadde slått Norge 9-0! Snakk om å være nedjekket. Vi landet først i Moskva, siden reiste vi med fly til Kiev, i dag Ukrainas hovedstad ved elva Dnepr, en by med en 1500 år gammel historie, en av Europas største byer i sin tid. Neste stopp var Sochi ved Kaukasus fjellene og Svartehavet, åsted for vinterolympiaden 2014, som vel kommer til å gjøre Sochi totalt ugjenkjennelig. Jeg husker segregeringen, strendene som var atskilt for turister, partifunksjonærer og arbeidere, palassene og kontrasten mellom palmene og de snødekte fjellene. Så var vi tilbake i Moskva, og selveste rosinen i pølsa, for de som liker det, vel og merke.

Jeg veit ikke om det stemmer, men det sies at Aksel Isaksen, ekspert på tørrmuring og arbeidsformann da de bygde Ljan kirke, var den første. Siden ble alle av farmors brødre kommunister, de var sprengningseksperter og i byggebransjen. Den heiteste av dem alle i politisk forstand var Jenny. Hun var den eldste av døtrene og hadde et stort samfunnsengasjement. Det er lett å forstå henne. Hun var i bøtteballetten som Håkon sa. Men hun satt også i bystyret. Hun var myndig. Hun hadde slettes ikke farmors sjarme! Men som jeg følte for henne, som jeg følte for hennes ulykke! Like mye som Håkon som ble så bekymret for henne når hun hver natt hadde de frykteligste mareritt. Hun ynket seg. Hun skrek. Det var «noe» som plaget henne hele tiden. Hva var det?

Glem alle rakettene. Glem den lange køen utenfor Lenins mausoleum. Men slettes ikke oktoberkulden, eller fargene over tårnene i Kreml. De danske kommunistene hadde reist et eget banner. Vi sto der som tilskuere, men de hadde plassert meg i forkant. De visste nok hva de gjorde. Etter militærparaden kom arbeidernes marsj i glede over revolusjonens 50 års dag, i begynnelsen så det kjedelig ut. Men de danske kommunistene jublet, det vekte oppmerksomhet, og snart kom det i stand, en merkelig, men svært gjentagende og impulsiv handling. Hver eneste mor tok nemlig med seg en datter som fikk i oppgave å kysse meg. På begge kinn selvsagt. Det var da rart, tenkte jeg. Men det fortsatte. Jeg ble faktum nedkysset på den røde Plass. Jeg fikk så mange kyss som aldri noen 12-åring har fått, av de mest svimlende, søte russiske jenter!

Kan man ha en smule forståelse for at jeg har blitt litt skrudd? At jeg ved å peke på Den røde plass-hendelsen kan få et nikk: Ja, bevare meg vel. Det kan da ikke ha vært enkelt. Var det så mange da? – Ja, det stanset aldri. Det fortsetter!