HASTVERK

Samfunnets tempo, byens jag, gjør meg opprevet. Jeg synes alt var roligere før, men kan selvsagt lese at det samme kunne de si som levde i «la belle epoque», at de ble forstyrret av det moderne livets støy, at de sukket og lengtet: Selv kunne de altså lengte tilbake til en tid der alt var mer «gemyttelig» som de kanskje kalte det. De kjente uroen allerede da. Et paradoks kanskje at jeg nettopp lengter tilbake til «la belle epoque», men så langt rekker min historiske bevissthet. Til akkurat da hastverket begynte, og helt motsatt: Dit drømmen om å være i naturen, der du liksom oppslukes av naturens egne lyder som en bekks risling, oppsto. I «la belle epoque», rett før Europa ble sugd inn i verdenskrigene.


For egen del kan jeg si at jeg er svært nær opptil å være født med hastverk, for min far var sprinter. Så kunne jeg ikke bli noe annet enn en sprinter selv heller, og ett eller annet rastløst var kommet inn i livet mitt. Ikke minst da jeg en gang tjuvstartet, og mannen med pistol kom bort til meg og sa at det her er en advarsel. Ikke gjør det igjen, sa han, og det var samtidig en advarsel som gjentok seg i drømme! Mens jeg hang fast i myrsøkk, ett eller annet som holdt meg tilbake.


Bestefar var alltid rolig. Han hadde på en måte nektet at hastverk skulle komme over hans dørterskel. Han ba aldri noen om å bli rolig, han var der bare med sin egen rolighet, og det virket kanskje søvndyssende? Stemmeleiet hans var alltid lavt, så hver gang han snakket forsto alle brått hvor høyt toneleiet var blitt og rettet seg etter hans.  Jeg beundret hans rolighet, selv om jeg skjønte at farmors mer livlige stil, hennes skramling med kaffeservise, hennes oppmerksomhet som alltid var personlig og direkte, var limet som holdt familien sammen. Selv prøvde jeg meg med rolighet lenge, men fant egentlig ut at jeg putret som en trykkoker innvendig, svært nær katastrofale eksplosjoner.

Jeg tenkte alltid mye på hastverket i byen på vei hjem fra byen mens jeg pendlet, og toget ga meg alltid assosiasjonen der jeg var sammen med bestefar igjen på Sotahjørnet. «Se på toget farfar!» Lok’et har passert, alle vognene går under broa, men jeg er med i bevegelsen og vil over til den andre sida av broa! Nå! Hånda mi som har vært inni bestefars sin trekker jeg ut på ett sekund, løper … og en bil bråbremser! - Mange år seinere sto bestefar og jeg på plattformen til sørlandstoget; vi skulle til Søgne. Akkurat i det toget sklir inn på perrongen ser bestefar og jeg på hverandre: Vi har akkurat den samme tanken; vi er midt i dette sekundet der jeg står rett foran bilen, og jeg ser bestefar som strekker ut den tomme hånden etter meg.

Vi sto hverandre nær bestefar og jeg. Da han skulle dø satt jeg ved senga hans på sykehjemmet ved Teisen. Ikke at han klaget, men han syntes denne døinga tok så lang tid. Kanskje du skal ta deg en blund farfar? spurte jeg, da jeg så at han var søvnig. Den smule hastverk jeg har notert hos bestefar kom i dette momentet. Han sovnet, for han var jo trøtt, men våknet igjen ikke så lenge etter. Kanskje med noen forhåpninger? Jeg satt fortsatt ved sengen, og bestefar gjorde store øyne: «Er du her og!»