OM IDRETTEN TAR DEG

Det er mange forutsetninger som må være til stede: Den første er nasjonal og svært opplagt; som at idrett er et satsningsområde. Men det kreves mer: Som at foreldrene dine har en eller annen idrettslig erfaring. Som at de idrettslige fasiliteter ikke er alt for langt unna. Som at du selv innbiller deg at dette er tøft, dette er noe å vise for all verden. Som at du kanskje har noen i nabolaget som er tatt av idretten, og som med sin blotte tilstedeværelse forteller at dette går bra, dette er faktisk helt normalt! Vel, så er det hele i gang. Dette er en historie om hvordan det kan ende.

Pappa fulgte i sin fars fotspor, og det hele foregikk i regi av arbeiderklassens egne idrettsforeninger som dukket opp etter århundreskiftet. Bestefar drev med friidrett og boksing blant annet i den smått legendariske klubben Rollo (nedlagt i dag). Den defensive, dansende stilen til Muhammed Ali var noe for gamle Reimer. Var det boksekamper på TV, satt han med guard’en oppe og beveget seg fra side til side. Han kunne også gi glimt fra sin idrettskarriere, som da laget hans var storfavoritter til en stafett i Trondheim. Men de hadde en lang tur på et lasteplan i kroppen, og ble slått ned i støvlene!

Fatter’n var treningsnarkoman. Gikk vi på tur kunne han løpe fram og tilbake for å få noe ut av det. I kveldinga var det på med treningstøy, og ut på løpetur, uansett vær. Det var noe ustoppelig med ham. Jeg var fæl til å fly på ski, og en gang fatter’n var som en pil bortetter, hadde jeg bestemt meg for å henge på. Det gikk sinnsvakt fort, og det var et langt stykke. Fatter’n slakka ikke av på tempoet, men jeg hang på. Helt til vi kom til en nedoverbakke, og det svartna, eller hvitna det for meg vil jeg si, trilla jeg nedover bakken som en løpsk snøball. Fatter’n skjønte tegninga: «Hang du på?» sa han da jeg kom til meg selv.

Det måtte bli noe, og jeg husker at Oslo turnforening var et alternativ. Der hersket Pål Clasen, den berømte TV-reporteren, som med sin uformelle stil serverte enten folkevognvitser, og kommenterte dameturn på en litt spesiell måte (der sto «gamla» som «ei påla»). Jeg var imidlertid en katastrofe i gymsalen. Første hopp over bukk endte med at jeg reiv ned hele bukken, og Pål Clasen lurte jo hva jeg holdt på med. «Er’u blind?» spurte han, og han hadde et poeng.

Det gikk mye bedre på Jordal, og alle snakket om at jeg hadde arvet sprinteregenskapene etter «Bergjern» som de kalte pappa. Jeg spratt ut av startgropen som om jeg hadde hin onde i hælene, og var dessuten ustoppelig. Men saken er at jeg ikke likte friidrett så godt. Trente aldri. Så jeg var god om våren, men løp treigere og treigere utover sesongen. Om vintern trente jeg meg opp igjen. Det beste jeg visste var å gå på skøyter.

Kupper’n var den store helten. Jeg leste «Fra Kampen til Squaw valley» og først glei jeg på sokkelesten i stua, men snart kom kunstisbanen på Valle Hovin som jeg kunne se fra stuevinduet. Snart var jeg ute på isen og gikk runde etter runde. Dette kunne kanskje bli til noe? En dag var en av de eldre gutta klar med stoppeklokke. Han skulle se om det var noen talenter blant de som gikk så kattemykt og håpefullt omkring der. Dette var selveste øyeblikket! Det var min tur, og jeg satte i gang i upåklagelig tempo. Men jeg gjorde alt feil. Jeg glemte vekslinga! Starta i ytre og endte i ytre. Han med stoppeklokka bare ristet på hodet.

Den hoderistinga var kanskje helt utslagsgivende. Det ble i tillegg oppdaget at jeg egentlig burde gått med briller, og en stund gjorde jeg det. Men det var jo en katastrofe når jeg skulle spille fotball, som jeg egentlig hadde mest lyst til. Siden ga jeg opp. Idretten skulle aldri ta meg, selv om jeg har prøvd med alt mulig (til og med tennis ala Bjørn Borg). Men aldri golf. En arbeiderklassegutt som meg spiller ikke golf. En lang karriere som sportsinteressert TV-seer kan jeg imidlertid skryte av. Jeg har dessuten prøvd alt og er nærmest ekspert i hva det skal være. Unntatt golf.