Kanskje skyldes det at jeg hadde fransk i første time. Jeg var alltid
søvnig i første time, og med en plass litt ut i periferien (inntil veggen)
kunne det lett føres en bok bakover om navnet ens uheldigvis skulle lyde utover
klasserommet. Kameraten foran hadde alltid en oversettelse klar skrevet med
blyant over de essensielle ordene. Fransken min var på linje med «je suis
sportif», og det var det. Selvsagt var det en katastrofe. Frankrike
var selveste kulturlandet. Landet med den berømte Revolusjonen. Men ikke minst
de hektiske dagene i 1968, studentopprørene.
Men også overdrivelsene. Bulevardene. Dette oppblåste. Uoppnåelige. Det
brutale i deres kolonialhistorie. Forfatterne Celine og Jean Genet som skrev om
det forbryterske i ens egen natur. Sartre og litteraturprisvinner Camus, den
første trenger ingen presentasjon. Alle fortellingene om kunstnerne i Paris, de
skandinaviske. Strindberg. Selv var man bare en forskremt yngling med ryggsekk.
Nei, bevare meg vel, Paris ble en nedtur. Bedre i Avignon. Der spilte jeg
endelig mine overmodige blokkfløytetoner på stasjonen før avreise videre syd,
og ble katastrofalt fyllesyk på veien gjennom Jugoslavia. For en dårlig måte å
møte Balkan på! Og så mange timer seinere Athen.
Hellas var et syn! Men det tok aldri av med den greske dansen. Reiseinntrykkene
fra Francos Spania ble så mye sterkere. Det kan som forklaring legges til at vi
tross alt (selv blokkfløytemissen) var mer erfarne da vi dro til de greske
øyene. Å komme til Spania tidlig 70-tall
var dessuten som å komme midt oppi et kjempestort hippiparty. Det forelå
selvsagt en oppfordring til alle kamerater om ikke å reise til Franco Spania,
ikke alt for sterk. Men vi visste vel i en slags felles forståelse at vi ikke
ville komme inn på kanskje hele interrailreisens program. Det var mer enn nok å
si om Paris.
Da vi endelig ankom Barcelona kjente vi duften av salt sjø. På den ene
siden var man relativt nysgjerrig, men hele tiden på vakt for Francos bekjente
og fryktede «Guardia Sivil». Vi kunne imidlertid ikke ha ankommet Barcelona på
et bedre tidspunkt. Bjørn Borg spilte finale i Wimbledon! Det var som å oppleve
Cattolica 1966 på nytt. Man fulgte ballvekslingen sittende eller stående på gaten
(alt ettersom), og stemningen var euforisk. Spania var skikkelig hipt!
Ibiza, bare navnet. Men vi tenkte at øya blir alt for støyende, for mye
disco, vi tenkte som smarte backpackere at Formentera er mye bedre. Hippiøya
framfor alle. Og det var jo helt som å lande midt i en Sergio Leone film.
Landsbyen San Fransisco. Folk som satt i skyggen, som tilsynelatende våknet en
smule da vi ankom. Vi handlet. Vi spurte om hvor det var greit å campe (vi
hadde med telt smartingene!).
Resten av historien handler om at et anfall av «Guardia Sivil» frykt,
en ditto livlig fantasi, pluss en sur landeier som gjorde det peket mot oss at
han hele tiden slo ned teltet vårt, sånn at vi ikke fant det da vi, kanskje en
smule omtåket, skulle finne det igjen, men rotet oss inn i det villniset
Formentera var, og kanskje er den dag i dag, dessuten med svære
saltproduserende innsjøer som luktet sterkt, og som vi rotet oss oppi. Til
slutt var vi så lei denne landeieren, som vi minst trodde var ansatt av
«Guardia fucking sivil», at vi dro tilbake til Barcelona og oppsøkte Arrenys de
mar – en skikkelig disco by. No doubt about that.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar