PÅ INTERRAIL

Som en svært nær stasjonen boer, og med min store interesse for jernbanen generelt er det vel ingen overraskelse at jeg benyttet tilbudet om interrail, og som brakte en hel generasjon ynglinger ut i Europa. Backpacker begrepet var et faktum. Det var et eventyr, og jeg med min gjeng brushaner var på ferd. Vi dro fort gjennom Sverige og København, til Amsterdam, Paris, og nå enten i retning Hellas eller Spania. To vidt forskjellige valg. Det var genialt. Jeg ser jo ikke linjen fra vinduet i stua mi som isolert til Gjøvikbanen med en sånn erfaring, nei veien ligger åpen. Sporene rekker overalt. Teoretisk sett.

Kanskje skyldes det at jeg hadde fransk i første time. Jeg var alltid søvnig i første time, og med en plass litt ut i periferien (inntil veggen) kunne det lett føres en bok bakover om navnet ens uheldigvis skulle lyde utover klasserommet. Kameraten foran hadde alltid en oversettelse klar skrevet med blyant over de essensielle ordene. Fransken min var på linje med «je suis sportif», og det var det. Selvsagt var det en katastrofe. Frankrike var selveste kulturlandet. Landet med den berømte Revolusjonen. Men ikke minst de hektiske dagene i 1968, studentopprørene.

Men også overdrivelsene. Bulevardene. Dette oppblåste. Uoppnåelige. Det brutale i deres kolonialhistorie. Forfatterne Celine og Jean Genet som skrev om det forbryterske i ens egen natur. Sartre og litteraturprisvinner Camus, den første trenger ingen presentasjon. Alle fortellingene om kunstnerne i Paris, de skandinaviske. Strindberg. Selv var man bare en forskremt yngling med ryggsekk. Nei, bevare meg vel, Paris ble en nedtur. Bedre i Avignon. Der spilte jeg endelig mine overmodige blokkfløytetoner på stasjonen før avreise videre syd, og ble katastrofalt fyllesyk på veien gjennom Jugoslavia. For en dårlig måte å møte Balkan på! Og så mange timer seinere Athen.

Hellas var et syn! Men det tok aldri av med den greske dansen. Reiseinntrykkene fra Francos Spania ble så mye sterkere. Det kan som forklaring legges til at vi tross alt (selv blokkfløytemissen) var mer erfarne da vi dro til de greske øyene.  Å komme til Spania tidlig 70-tall var dessuten som å komme midt oppi et kjempestort hippiparty. Det forelå selvsagt en oppfordring til alle kamerater om ikke å reise til Franco Spania, ikke alt for sterk. Men vi visste vel i en slags felles forståelse at vi ikke ville komme inn på kanskje hele interrailreisens program. Det var mer enn nok å si om Paris.

Da vi endelig ankom Barcelona kjente vi duften av salt sjø. På den ene siden var man relativt nysgjerrig, men hele tiden på vakt for Francos bekjente og fryktede «Guardia Sivil». Vi kunne imidlertid ikke ha ankommet Barcelona på et bedre tidspunkt. Bjørn Borg spilte finale i Wimbledon! Det var som å oppleve Cattolica 1966 på nytt. Man fulgte ballvekslingen sittende eller stående på gaten (alt ettersom), og stemningen var euforisk. Spania var skikkelig hipt!

Ibiza, bare navnet. Men vi tenkte at øya blir alt for støyende, for mye disco, vi tenkte som smarte backpackere at Formentera er mye bedre. Hippiøya framfor alle. Og det var jo helt som å lande midt i en Sergio Leone film. Landsbyen San Fransisco. Folk som satt i skyggen, som tilsynelatende våknet en smule da vi ankom. Vi handlet. Vi spurte om hvor det var greit å campe (vi hadde med telt smartingene!).

Resten av historien handler om at et anfall av «Guardia Sivil» frykt, en ditto livlig fantasi, pluss en sur landeier som gjorde det peket mot oss at han hele tiden slo ned teltet vårt, sånn at vi ikke fant det da vi, kanskje en smule omtåket, skulle finne det igjen, men rotet oss inn i det villniset Formentera var, og kanskje er den dag i dag, dessuten med svære saltproduserende innsjøer som luktet sterkt, og som vi rotet oss oppi. Til slutt var vi så lei denne landeieren, som vi minst trodde var ansatt av «Guardia fucking sivil», at vi dro tilbake til Barcelona og oppsøkte Arrenys de mar – en skikkelig disco by. No doubt about that.