EN HYLLEST TIL HÅNDVERKET

De sier jeg har flyttet til bondeheimen. Bønder er også sånn en stigmatisert gruppe; man ser for seg hvordan de kneiser på disse feite gårdene sine, som de nå driver aleine. Før hadde de jo i det minste fall gårdsfolk og husmenn på garden - i stedet for maskiner riktignok. De er noen isolerte folk om dagen, og vi har glemt at det bor en håndverker i ham. Ja, at det ikke var bondens skyld heller at Bjørnson & co ville gjøre ham til nasjonens ryggrad. At vi fikk en porsjon overdose bondsk uvirkelighet inn med mjølka.

Hver eneste gård du ser bærer en historie om odel, men samtidig en historie der sønner og døtre uten odel måtte ut å søke tjeneste. Hver eneste gård bærer bud om at for å greie seg måtte en lære seg nevenyttighet. Hva kunne de annet enn i beste fall å tilegne seg et håndverk? På Hadeland ga gjerne bergverket en arbeidsmulighet, en nærmest uteglemt syssel med et bonderomantisk perspektiv; dette perspektivet som preger all lokalhistorie her.

Når jeg ser utover og nordover Viggadalen kan jeg ane Skrukkelia langt der borte i horisonten. Jeg tenker ofte på ferden for Erik Grøndalen fra Hemsedal, når jeg ser i den retningen. Erik var ikke odelsgutt, men lærte seg skredderyrket, og tjente til livets opphold på den måten. Ikke hadde han råd til egen gård på hjemstedet, men etter hvert hadde han med sitt skredderi tjent nok til å kjøpe en gård på Skrukkelia, av alle steder.

Sånn gikk livet videre: Hans sønn igjen, den tredje Ole Eriksen måtte ut å søke tjeneste og kom til Toten. Han var pottemaker, og satte unge på dattera på Kvikstad gård. Slik kom Karl Olsen til, som også ble pottemaker. Karl dro til Vålerenga, og fikk en sønn som het Martin Karlsen. Han ble kurvmaker. Du kan kanskje tro at kurvmakeriet bare er et håndverk for vintersesongen på en gard, men på den tida betød kurvmakeriet møbler. Martin dro likeså godt til Russland, og kom i tjeneste hos tsar Alexander, der han presterte kunstferdig kurvmakeri for tsarens lysthus. Han bodde lenge i St. Petersburg. Også dette tilhører håndverkets historie: Han ble en vandrer.

Håndverk uttrykker dette solide, selvfølgelige, trygge. Far var boktrykker, morfar mekaniker, farfar kranfører. På fritiden tegnet og malte både farfar og far. Farfar drev med treskjæring, han bygde modellskip. Mamma drev med strikking, hekling, veving. Men ett eller annet skjedde: Det var i sløydtimen. Jeg var kanskje litt ukonsentrert, men hadde gjennomgått den første testen der et stykke plank skulle bli plant. Planken skulle utgjøre grunnlaget for en matnyttig brødfjøl. Mange kom ikke så langt. Høvlingen var upresis, og lærer Byre kunne demonstrativt kjøre det mishandla plankestykket over kneet så det knakk, uten et ord. Så var det å finne nytt emne, sage ut, høvle. Jeg hadde kommet til finalen, og skulle bore hullet. Men som sagt: Jeg var ukonsentrert.

Jeg sto vel og pratet litt med han ved nabosløydbenken. Boret litt vel lenge. Da jeg sveivet opp boret kom det også noen reaksjoner: Jeg hadde boret igjennom underlaget, ned i benken, og reaksjonene vekket selvfølgelig lærer Byres oppmerksomhet. For en stor stund jeg ga ham! På stående fot gjorde han en utregning: Om samtlige elever var like tankeløse som Berg nemlig, så ville sløydbenken tilintetgjøres om ganske få år! Det var ikke bare et lite ubetydelig hull jeg hadde boret: Nei da, dette var begynnelsen til den endelige eliminasjon!

Så har jeg vært nødt til å innrømme at lærer Byre tok fatt i en av mine svakheter den gangen. At jeg i håndverket ofte mangler full tilstedeværelse. At jeg lett kan drømme meg vekk. Han måtte mange ganger innrømme at jeg viste talent også, jeg tegnet godt, jeg var god med leire, jeg lagde eget sjakkbrett, en brevholder. Av tante Jenny og onkel Håkon fikk jeg en skrivemaskin, en liten hendig reiseskrivemaskin, og siden den gang har skrivingen vært mitt håndverk. Jeg husker hvordan mormor humret over hvor liten den var, men den gjorde så absolutt nytta!